hits

Angst for leve, angst for ikke leve.

Angst gjr meg svak, men samtidig sterkere. Det gjr meg handlingslammet, men ogs mer bevisst. Bevisst p hvordan jeg ikke vil ha det.

Hater det. Hater hvordan det sliter meg ut p et blunk, og hvordan uroen i kroppen bygger seg opp til en mur. Hater hvordan kroppen reagerer nr den er i forsvar, enda s naturlig det er. Jeg vil ut av angstmodusen, men det gr ikke. Ikke uten at jeg mter den. Problemet er at den er der hvor enn jeg er. Den m daglig konfronteres, og nr den er en s stor del av hverdagen min, s m den jo jobbes med. Det er utmattende, altoppslukende. Det er s skummelt at jeg ikke finner ord. 

Det kan vre g i butikken. Det kan hende jeg kanskje jeg mter p noen jeg kjenner, som jeg ikke orker  mte. Det kan vre for mange mennesker der. Det kan vre at jeg innbiller meg at alle skal dmme meg ut ifra hvordan jeg ser ut den dagen. Det kan vre at jeg er redd noe skal skje med meg, uten at det er noen forutsetninger for det. Jeg er redd for at jeg ikke skal gjre ting bra nok, enten det er for meg selv eller andre. 

Det er dager jeg enten vkner opp, eller legger meg, med en tanke om at all fremtid er mrk. At det gikk til helvete med meg, og at ingenting kan gjres. Jeg har angst for leve, og jeg har angst for ikke leve. Det er trist og tomt, og det er tft ha det snn. Alene om ha det snn, er jeg derimot ikke. Tvert imot. Vi er for mange som har det snn. Angst kan jobbes med, og bekjempes. Helt eller delvis. 

Sosialangst er vel det man hrer mest om, og som det snakkes mest om. Og jvlig er det. Ironisk nok, er jeg jo frisr, men kanskje har jeg nettopp valgt jobbe s tett p mennesker for konfrontere dette hver dag? Bevisst eller ubevisst, det klarer jeg ikke svare p. Tenk vre s glad i mte nye mennesker, men likevel ha sosialangst? 

Tenk hvis jeg sier noe feil? Tenk hvis jeg srer noen ved si noe feil? Hva hvis jeg ikke fr rettet opp i det? Det kan forflge meg i alt fra dager og uker, til mneder og r. Tenk s mye energi som gr med i dragsuget. Hva hvis noen ser p meg og jeg ser at de dmmer meg? Hva er det som er galt med meg, og hvordan skal jeg finne det ut? Det slipper ikke tak i meg.

For en del r siden fikk jeg ofte hre "Hvorfor bruker du s lang tid? Hvordan klarer du det? Hva er det du ikke skjnner?". Jeg vet ikke. Jeg har ikke svaret p det. Jeg er meg og du er deg, og er det en ting vi vet, s er det at vi er forskjellige! Likevel, jeg tenker jo selv, ja hva er galt? Hva er det jeg ikke skjnner? S prver jeg minne meg selv p at jeg bare er et menneske.

Frykten for alt som kan skje, og ikke skje, det er den vanskeligste angsten. Usikkerheten rundt alt fra den enkle hverdagen til fremtiden og hvordan den skal bli. Redd for feile, redd for ikke lykkes med livet som man ser p som en gave. En gave som til n har vrt bde fin og vanskelig, men ogs mer krevende og utmattende enn jeg trodde var mulig. Redd for at jeg skal vre slik for alltid, redd for vre alene. Tenk hvis det ikke er en mening med noenting, hva er da poenget? 

Det hender jeg dropper ting, fordi jeg er redd, og sliten. Jeg jobber med angsten s mye i hverdagen at jeg umulig finner overskudd til alt annet. Ikke alltid. Jeg verken kan, tr, vil, eller orker alltid vre med p alt. Og nr jeg er der, s gjr jeg s godt jeg kan, enten jeg virker fjern eller ei.

Angst krever tlmodighet, og det krever forstelse.

N.

 

#psykiskhelse #mentalhelse #angst

Lykke som kommer og lykke som gr

 

Jeg skjnte vel fr eller siden at det var opp til meg. At det er opp til meg. Vanskelig se, vanskelig akseptere. Det angr meg og mitt liv, s det er mitt ansvar. 

Likevel faller tankene litt for ofte over p hvorfor jeg ikke er fikset. Hvorfor finnes det ikke en lettere utvei? Ikke enkel, men bare litt lettere. Men det gjr jo ikke det, og for hver gang jeg setter opp en ny "port" og blir usikker p om jeg skal fortsette, glemmer jeg hvor jeg har lagt nkkelen og str fast. Dette skjer gang p gang, og for hver gang jeg stopper opp, gr jeg ogs alltid litt tilbake.

Men s kommer det en god periode. En periode hvor svn ikke er et problem, og jeg kjenner at jeg klarer sortere vekk de verste tankene fr jeg legger meg. Plutselig er det som om noe slipper taket i meg og lar meg puste, p ordentlig. Da fr jeg lyst til gjre ting. Gjre ting bedre, gjre mer, gjre mindre. Gjre ting annerledes. Kanskje klarer jeg trene, ikke fordi jeg fler at jeg m, men fordi kroppen min husker hvordan det fles! Det blir mer interessant spise riktigere, og trangen til trstespise blir automatisk mindre.

Et mentalt friskt menneske er i stand til yte s enormt mye mer fysisk, for s igjen, yte bedre psykisk. Det gr hnd i hnd, men alt bunner i hvor vi str mentalt. Det er i hvert fall der vi m begynne.

Lykke for meg er vre stabil, uthvilt, konsentrert og fokusert. Det er huske ting jeg vanligvis glemmer, og det ligge et lite steg foran meg selv. Lykke er kunne klare skyve vekk negative tanker og energi, for i stedet fylle opp energibeholderen. Lykke er slippe bekymringene, om s bare for en liten stund. Det er ta seg selv i smile, uten at du vet hvorfor. Lykke for meg er fle meg i form. 

S snur det. Ikke fordi jeg ga opp, eller fordi jeg ikke ville mer. Men fordi jeg er skjr. For det er det jeg er, skjr. Da er det lett fle at alt er forgjeves. Alt eller ingenting. Farlig tankegang. Det er da man havner to steg tilbake. Jeg gjr alt jeg kan, hver dag, for prve ikke havne der. Noen dager gr det, andre dager ikke. Det viktigste kan kan si til seg selv i en snn prosess, er at alt er bedre enn ingenting, og at alle sm steg over lengre tid gir bedre utfall enn de drastiske "over natten" forandringene.

S igjen, jeg vet det er opp til meg. Jeg m gjre jobben selv, jeg m finne ut av ting selv, og ta valg selv. Jeg m kjenne p det fra dag til dag, og fle meg frem. Samtidig m jeg huske p at jeg ogs p sikt m klare de tyngste dagene. Det er et godt stykke unna forelpig, men jeg er sikker p at det vil vre verdt det. 

Jeg mler ofte opp min lykke mot andre sin, det nsker jeg slutte med. Det er vel flere enn bare meg, som sier til seg selv gang p gang at man skal slutte strebe etter hva andre har, men innerst inne kjenner at du ikke klarer la vre. Det er ingen skam i det, vi er snn alle sammen, mer eller mindre. Noen av oss har kanskje bare litt strre utfordringer og uoppnelige forventninger til oss selv.

Lykke vil alltid komme og g, desto viktigere er det ta vare p den nr den er der.

N.

 

#psykiskhelse #helse

Usikkerhet, utfordringer, og angst.

Det er vondt tillate seg selv tenke de mrke tankene. De tankene man ikke snakker hyt om, og som man skammer seg over. Det er vondt tenke at man ikke nsker "vre" mer, og at det ikke finnes noe i hele verden som kan rette opp de tankene. Men det gjr det. 

Jeg har lrt si til meg selv at dette er forbigende tanker. At dette er noe jeg m gjennom, som en del av den mentale reisen jeg er p. Jeg tenker ikke lenger at jeg skal "bli frisk", men heller hvordan jeg kan leve med dette. Jeg nsker helt klart bli friskere, men det skulle erklre meg frisk fra dette en dag, det virker absurd, i hvert fall akkurat n. Det er ikke alle ting som kan lses som om det kun var et midlertidig problem, samtidig som jeg vet at det er viktig ikke la depresjonen bli en altfor stor del av deg. For det er jo klart at hvis jeg gjr det, s velger jeg la det ha styringen i livet mitt. 

For meg er det utfordrende g en tur etter jeg har vrt p jobb. Det er egentlig utfordrende g en tur i det hele tatt, s lenge det ikke er sommer og sol til langt utp kvelden, og jeg for eksempel har fri dagen etter. Jeg har heller ikke trent p over et r, og jeg kan fortsatt hre meg selv si at; "treningssenter vegg i vegg med jobben, ingen unnskyldning lenger". Vel. Akkurat n vet jeg ikke hvilken unnskyldning jeg skal bruke, annet enn at jeg ikke har funnet styrke nok til g inn dit. Alle tankene som gr p hva andre vil tenke om meg nr de ser meg, allerede der har fokuset gtt vekk fra treningen og over p hvordan jeg fler meg. 

Det er utfordrende lage ordentlig middag, jobb eller ei. Det er ofte snn at grandisen frister mye mer, enda jeg vet at ordentlig middag smaker bedre. Hva gjr dette med humret mitt? Jo, det blir drligere. Orker ikke tanken p legge p meg flere kilo, orker ikke tanken p bruke tid og krefter p mat. Konflikt.

Det er utfordrende ha flere baller i luften p en gang. Det gjr meg defokusert, og villeder meg ofte. Det blir for mye. For meg. Jeg foretrekker ha minst mulig tenke p, og snn har jeg egentlig flt meg hele livet. Jeg nsker meg veldig ofte tilbake til barndommen hvor alle andre hadde styringen, og man bare kunne "vre" uten tenke s mye over ting. Det meste var risikofritt, eller i hvert fall uten veldig store konsekvenser. Det ga meg en ro bare vre meg, riktignok til man begynte dmme hverandre. For alt og ingenting. Da kom uroen, og usikkerheten. 

Det er utfordrende vre meg selv, fordi jeg er usikker. Det er skummelt, fordi vi dmmer hverandre, selv nr vi ikke sier noe til hverandre. Vi dmmer hverandre bare med et blikk, et blikk som treffer feil og mistolkes, eller kroppsprk som gir motsatte signaler av hva vi sier. Vi dmmer hverandre ved ikke si noe, likefullt som nr man sier noe. Jeg har vrt dmt utifra utseendet hele livet, s lenge jeg kan huske. Og usikkerheten, den begynte jo da, nr man forteller hverandre hva som er godtatt og ikke? Det er da ikke rart at man streber mot mye av det motsatte av det man er, nr det er det man blir fortalt hele veien, fra man er liten og srbar? 

Jeg har fortalt meg selv s mange ganger, at jeg burde gjre det andre gjr. Vre som andre, se ut som andre. Og jeg burde jo ikke det! Likevel dras jeg s ofte i den retningen, fordi jeg har "blitt fortalt" hele veien, at det er det som er bra? Og det er jo virkelig ikke bra.

Jeg er virkelig glad for at jeg ikke vokser opp og er ungdom i dag, midt oppi alt dette med sosiale medier. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det ville vrt oppleve de tingene jeg opplevde, hvis de i tillegg var en del av sosiale medier. Mobbing har ftt en ny betydning etter tilgangen p dette, og jeg tror ikke jeg hadde greid meg p samme mte, hvis jeg i tillegg til vite skulle se svart p hvitt hva folk mente om meg. Likevel har det hatt sin effekt p meg, da det har vrt med p vre en del av min (negative) utvikling i voksen alder. Det er et giftig milj. 

Det gir meg angst, angst for alt jeg ikke gjr riktig eller bra nok. Angst for ALDRI bli bra nok, en flelse som flger meg hele tiden. Det gjr at jeg ofte velger fokusere p alt jeg ikke har ftt til, i stedet for det jeg faktisk har ftt til. 

Min angst kommer av mye. Den kommer av strebe for mye, og den kommer av usikkerhet. Den kommer av frykt for at jeg ikke er flink nok, og den kommer som et resultat av stress. Den fletter p en mte sammen alle situasjonene jeg befinner meg i, og finner s en vei ut. For si det p en annen mte, angsten kommer uansett, jeg vet bare ikke alltid nr og hvor. Noen ganger tar den fullstendig overhnd, andre ganger pvirker den meg bare noe gjennom dagen. Et eksempel kan vre s fort jeg har vrt borte noen dager fra jobb/hjemmet osv, da er den p et hyt niv. Alt er skummelt, og jeg m alltid "starte p nytt". Sist, men ikke minst, min angst holder meg gjerne mye oppe om natten. Det er slitsomt, for hvem vil vel ikke bare "skru av tankene" p kvelden og lade opp batteriene til dagen etter? Det er ikke alltid det fungerer snn, og da m jeg bare leve ut angsten, tenke ferdig de vonde tankene, gjre meg ferdig med det for n.

Det er eneste vei ut.

N.

 

#psykiskhelse #depresjon #angst

Jeg mot dem.

Overlatt til mine egne tanker. Jeg mot dem. 

Jeg fler meg nummen, men jeg fler ogs alt. 

Fysisk er jeg ikke alene, mentalt er jeg overlatt til meg selv.

Jeg ser meg tilbake, og klarer derfor ikke g fremover.

Overkjrt av strebe etter en versjon av meg selv som ikke eksisterer.

Presset av hpet om en dag fle meg hel nok, skal jeg fortsette jage til jeg finner igjen meg selv

N.

Kjre 2017.

Jeg hadde dannet meg et bilde av hvorvidt ting skulle bli. Jeg hadde en plan for hva som skulle gjres og hvordan jeg ville ha det. Det var planer som ble vanskelig gjennomfre. Jeg har mtt meg selv i dra igjen, og for hver gang det skjer, desto tyngre blir det.

Jeg ville legge 2016 bak meg, og se fremover som man alltid gjr nr det er et nytt r. Det ble et nytt r med nye sammenbrudd, nye angstanfall, og nye nedturer. Nye bekymringer, nye problemer. Nye skuffelser. Nye tiltak. 

Plutselig er det som om kroppen har skrudd seg av, og nekter  holde flge. Det er slitsomt vre med p ting hele tiden, og jeg blir ndt til si mer nei. Nei fordi jeg ikke alltid orker, nei fordi helsa kommer frst. Jeg m si nei til gode venner, og jeg m jobbe med samvittigheten. For samvittigheten flger meg hvor enn jeg gr og uansett hvilke valg jeg tar. Jeg m ogs si nei selv nr jeg virkelig vil. Fordi jeg vet hva som venter meg om jeg ikke lytter til kroppen.

leve med tilbakevendende depresjon krever oppflgning og tiltak. Det kan ikke g ubehandlet, enda det er lett tro at ting er fint s fort man har en liten opptur. Resultatet er at man faller hardere og hardere. Jeg har sttt p venteliste en liten stund n, og skal begynne med samtaleterapi i januar. (det hres s mye bedre ut enn si psykolog, jeg liker ikke den betegnelsen) Det skal bli fint slippe tappe sparekontoen p private timer, da det lille jeg klarte spare i r er gtt i null grunnet blant annet det.

Jeg vil jo aller helst bare sove, hele tiden. Jeg vil sove uansett om jeg bare er sliten, trtt, vken, eller bare lei. Underbevisstheten min har jobbet p overtid lenge, og kroppen min lures ikke lenger. Jeg sover ikke godt nok, det er for mange tanker. De nrmest kveler meg mens jeg sover. Noen ganger blir klokken 05.00 fr jeg sovner. Noen ganger sover jeg til kl. 14.00. Svnlse netter, hvor jeg bare stirrer i taket og grubler over livet og hva som er meningen med alt og ingenting. Jeg grubler og grubler, og tankespinnet gr tilbake til tiden da jeg var liten og hel. Srbar, men hel. Da jeg prvde alt jeg kunne tilpasse meg, men hvor jeg gang p gang ble minnet p at jeg ikke hrte til. S kan tankene hoppe til tenrene hvor alt man ser er at man enten m passe inn, eller la vre. Jeg prvde s latterlig hardt. 

Jeg klarer ikke gjre flere ting p en gang. Jeg har verken fokus eller vilje. Viljen forsvinner der kroppen ikke strekker til. Jeg tar p meg s lite ansvar som overhodet mulig. Det er noe som for noen sikkert ser ut som latskap, men samtidig vet de bare ikke.

I fjor flte jeg meg midlertidig fanget, jeg satt litt fast. N er det som om jeg har grodd fast, og sltt rtter i s mange retninger at jeg har mistet oversikten. Som om jeg fysisk m g og lete etter biter av meg selv, og finne ut hvor de er. Det er ikke rart det fles lettere rmme mentalt.

Hvor begynner man? 

Rundt meg er de aller fleste i parforhold. Noen er gift, andre ikke. Noen har barn, andre skal ha. Noen har kjpt seg hus, andre har kjpt seg hund. Noen har det bra, andre kanskje ikke. Snn vil det alltid vre. Poenget er at samfunnet, i takt med meg selv, skaper et bilde av hvordan ting skal vre. Eller burde vre. Og nr jeg sier at jeg er med p det, mener jeg at jeg sier til meg at det er snn det burde vre, at jeg ogs f orden p alle disse tingene. Det skapes en mal som ikke passer for alle. Jeg fler at jeg har vokst opp i en tid hvor alt nrmest skal vre p stell fr man er 30. De uendelige sprsmlene om hvorvidt man har ftt seg kjreste, eller nr man snart skal f kjpt seg leilighet. For ikke snakke om utdanning. Og treningen, hvordan gr det med treningen? Jo det skal jeg si deg! Boligdrmmen er fortsatt et stykke unna, og motivasjonen for spare synker for hvert r som gr. Nei, jeg har fortsatt ikke ftt noen kjreste siden sist, nei jeg dater ikke hver uke. Og trening, hva mener du? Du er vel ikke blind? Jeg jobber jeg, og stort mer enn det fr jeg egentlig ikke til. 

Men du har jo venner? Du liker jobben din? Du reiser jo? Hvordan kan du egentlig vre s ulykkelig? 

Ja, nettopp. Jeg gjr det jeg kan for opprettholde en normal hverdag, jeg prver jo. P en annen side, hvordan ser baksiden av dette ut? Jo, jeg m ofte overkjre meg selv for f plass til ta vare p de rundt meg, jeg tar meg helt ut i hverdagen for jobbe med det jeg liker, og jeg sliter meg ut av reise. Men det er gy, og det fr meg i det minste til fle meg mer fri. Men det skjer ikke gratis.

Til neste r blir jeg 27 r. Det er rart tenke p. Rart tenke p at der andre stifter familie, jobber jeg med stifte sammen meg selv. Jeg prver og feiler, og det er jo normalt. Jeg sier til meg selv at jeg er ung og har livet foran meg, men jeg fr heller ikke tilbake tjuerene. Jeg tenker at det er trist skulle mtte se tilbake p denne tiden en dag og huske at jeg strevde s mye. Dagene flyr forbi, og jeg kjenner hele tiden at jeg henger igjen i alle dagene som har gtt. Det er vanskelig gjre seg ferdig med hver eneste mned, som om jeg alltid ligger etter. 

Jeg blir redd av tanken p at jeg kanskje aldri vil fle meg helt normal igjen. Redd for at jeg ikke vil tilpasse meg godt nok. Redd for at andre ikke vil klare leve med meg og mitt. Redd for bli mer ensom. Jeg ser alltid problemet fr jeg ser lsningen, som for svidt er et kjent fenomen. Problemet er kanskje at jeg ser mer utfordringer enn ndvendig. 

Jeg er redd for ende opp alene og tilbaketrukket. Jeg er redd for fremtiden. Jeg er redd for alt jeg ikke vet enn, og jeg er redd for alt som kanskje kan skje. Jeg er redd for miste folk rundt meg. 

Noen ganger prver jeg tenke at det vil vre andre som har det verre. Samtidig er din kamp nettopp din kamp. Det ikke klare leve livet i seg selv, det er tungt nok bre. Livet kommer til oss uten bruksanvisning, og vi former oss etter oppturer og nedturer. Og ulike erfaringer. Det kan fles s ufattelig urettferdig, men jeg vet at jeg er langt ifra alene om dette. Kanskje ikke alle nsker brette ut sjela si og fortelle sine innerste tanker og erfaringer om alt, kanskje gjr nettopp jeg det fordi jeg fler at jeg ikke har noe tape p det. Det er vel heller rligheten man vinner p, uansett hvordan man velger formidle det p. S lenge det snakkes om, p en eller annen mte, s er det bra. For meg er det godt skrive!

I starten av dette ret begynte jeg sette litt begrensninger, og det har jeg tenkt til fortsette med. For helsa. Og for fremtiden. Jeg skal slutte se p det som en kamp mot klokka og hvor drlig tid jeg har. Jeg skal heller tenke p hvor heldig jeg er som har s mange r til, med mulighet til leve et bedre liv enn det jeg gjr i dag. Det i seg selv er vondt for meg innrmme. Nr ble det s ufattelig vanskelig leve et oppriktig og vanlig liv? Nr ble det s vanskelig legge seg med rolig puls og ro i sinnet? 

Jeg m jobbe med meg selv for leve bedre. Jeg m sette begrensinger for komme meg videre. Jeg skal lre meg akseptere alle sider ved meg selv, ogs alle de negative sidene ved meg som er en del av den jeg har utviklet meg til bli. Jeg skal ogs prve slippe folk mer innp. Ved ske forstelse hos andre, m jeg jo ogs snakke om det p en forstelig mte. Samtidig er det fryktelig skummelt og srbart, det vre s pen. Til slutt vil jeg minne om at det er viktig ta sm nok skritt av gangen, det er jo tross alt det som blir de store skrittene senere. 

Kjre 2017.

Til neste r nsker jeg meg god helse, og stabilitet. Og at vi fortsetter vise hverandre forstelse. Det er alt.

N.

 

#psykiskhelse #helse 

Jeg ser

 

 

 

P dette bildet ser jeg en blid jente p ferie i New York. Jeg ser ogs en sliten jente, en jente som ikke har ro i sinnet. 

Jeg ser en jente som har lagt p seg 20 kilo.

Jeg ser en jente som har brukt tid p sminke seg, men som fortsatt ikke er fornyd. Jeg ser en jente som leter etter feil. Jeg ser en jente som hper p at om hun bare strekker p seg litt snn her, s er det ingen som ser at hun har lagt p seg s mye. Men bildet lyver ikke. 

Jeg ser bare fett. Jeg ser en trstespiser og en overspiser.

Jeg kommer ikke lenger inn i "de store" strrelsene i butikker som jeg ellers ikke har hatt noe problem handle i, jeg fungerer best i thigths, og har mistet fullstendig kontroll p alle valker og hvor de ender. Det er hplst.

Og s er det snn at det fortsatt kun er meg, og KUN meg, som kan gjre noe for at dette skal g rette veien. Nei, dette er en uendelig hpls situasjon befinne seg i. 

Noen tror kanskje at jeg har problemer med sette grenser, eller at jeg ikke utfordrer meg selv nok til prve la vre. hh, jeg prver. Som jeg prver. Dette er ute av min makt, hodet flger ikke kroppen, og omvendt. Det er ogs en flelse av tvang. En flelse jeg kan beskrive som at jeg kan prve s hardt jeg bare klarer, men jeg vet akkurat hva som vil skje, og om jeg utsetter det, vil det fr eller siden komme til overflaten. Som en tic. 

Jeg ser vonde minner, vonde opplevelser, og jeg ser en som vil f det ut, ut av systemet og ut i verden. Jeg ser en som klager, en som aldri blir fornyd med noe, og jeg ser en med et forvrengt kroppsbilde. 

Jeg ser undertrykkelse, redsel og frykt. 

Jeg ser ogs en som kjemper, en som er der enn. Jeg ser en som er tff, tolerant, og tlmodig. Jeg ser en som nsker, en som vil, en som skal. Jeg ser en som har erfart, og erfarer. Jeg ser en som ikke har gitt opp. Jeg ser en som ser muligheter, en som venter

Jeg ser meg selv der alle andre ser et filter.

N.

 

 

#psykiskhelse #helse #hverdag

Nr virkeligheten blir uvirkelig

 

 

Jeg ser for meg hvordan livet mitt kunne vrt.

Hvordan det kunne vrt alle disse rene med usikkerhet og angst for alt som kan g galt hvis. Hvis ting ikke gr som planlagt. Hvordan hadde jeg for eksempel utviklet meg? Hvordan ville jeg modnet? Hvilke valg ville jeg tatt hvis jeg var mer/mindre skeptisk?

Hvor hadde jeg vrt i dag hvis ikke jeg hadde opplevd og erfart, p godt og vondt?

Daglig gr jeg rundt og tenker p akkurat hvordan jeg vil at jeg selv skal ha det. Men malen i hodet mitt stemmer aldri. Den er urealistisk. Jeg nsker for mye, jeg ber om for mye, og forventer for mye. Det er ikke rart jeg sitter igjen med tomme hender. Og det er ikke rart jeg ender opp skuffet.

Jeg har dager jeg lever fullstendig i en fantasiverden, hvor jeg lever p ordentlig. Det fles s bra  distansere meg spass, samtidig som jeg av og til blir for lenge borte. Det forsvinne p den mten, det er befriende, fint, og skremmende. Noen ganger er det slik jeg overlever hverdagen, og andre ganger bare nsker jeg meg langt vekk av den enkle grunn at jeg trenger pause. Men nr pausene blir hyppigere og hyppigere, og trangen til forsvinne litt blir strre og strre, hvordan skal kabalen g opp? 

Jeg er jo her, og ikke der. Jeg fler at jeg dras mellom to verdener, og hvor fantasi blir min virkelighet. Det er bde fint og trist. Nr jeg drmmer, opplever jeg ofte mye. Jeg reiser, jeg bor ulike steder i verden, har ulike karrierer, og veksler p ha familie og vre alene. Jeg har det stort sett bra, og i drmmene mine er krisene kun fysiske. Jeg ser fargene p en annen mte, og fler meg frisk og reflektert. Noen ganger blir ting s virkelig at jeg ikke kan fatte hva som er hva. I drmmene mine fler jeg at jeg er p likt niv som de andre menneskene rundt meg.

I virkeligheten fler jeg at jeg str fast p en level som de andre rundt meg er forbi. Jeg har drmmer (som jeg husker) hver eneste natt, og hver gang er det et nytt eventyr. Noen ganger drmmer jeg ogs ting igjen og igjen.

Og s er alt dette kun underbevisstheten min som jobber med, og bearbeider nsker, inntrykk, og minner.

Det er ofte kjipt vkne opp. Vkne opp fra drmmen, eller "virkeligheten" som jeg godt kan definere det som. For det er faktisk min virkelighet, for der jeg har det bra, der er jeg virkelig. Og depresjonen er ikke meg, men det er jeg som m ta meg av den. Det er jeg som m jobbe med den hver eneste dag, og slik blir den jo ogs en del av meg. Det er jeg som m ta kampene hver gang, samtidig som det er jeg som mister energi og krefter til noe annet enn beskytte meg selv for mer skade. Det er jeg som gr i minus, hver gang.

S hva er egentlig mest virkelig, den depressive personen, eller den virkelighetsfjerne, men glade personen?

Svaret p det er vel egentlig begge deler. Begge deler er meg, og begge deler er ulike sider av lidelsen. Ulike faser av depresjon, og en del av det vre i kamp. Likevel, det ene er mer tiltalende enn det andre.

Da er ikke veien lang nr det kommer til g i dekning, og forsvinne. I hvert fall for en stund.

N.

 

 

Krigen med meg selv

 

Nr jeg er lei meg blir jeg sliten

Nr jeg blir sliten er jeg utafor

Nr jeg er utafor mister jeg fokus

Nr jeg mister fokus mister jeg kontroll

Nr jeg mister kontroll blir jeg sint

Nr jeg blir sint blir jeg lei meg

Nr jeg er lei meg blir jeg sliten

 

 

Hva mangler du i livet, tror du?

Det sprsmlet hrer jeg av og til. Jeg tror ikke jeg behver mangle noe for ha det slik jeg har det. For hvis det var s enkelt, kunne jeg da bare skaffe meg det jeg manglet? 

Det hadde vrt fint. Og midlertidig. Og fake.

Hver dag str jeg opp av ren tvang, forpliktelser og bestemte ting som er p planen for dagen. Det er ikke dermed sagt at hver dag er dritt, eller at den ikke kan bli bedre. Likevel, prv kombiner et B-menneske med et depressivt menneske, s ser du hva du fr. Poenget er at starten er tff, og dette har ikke bare med innstillingen min gjre.

 

Timeplanen min for dagen ser stort sett slik ut: 

 

  • St opp og starte dagen
  • Jobbe i ca 6 timer (jeg jobber 80%)
  • ​Dra hjem for spise og hvile

 

Det er alts ikke verre enn det, likevel er det tft. Hver dag. Og hvis jeg i tillegg skulle vre s uheldig vre i ekstra drlig form, ha manglende matlyst, og kanskje bare ha en dag jeg er en sur bitch, da er jeg ingen fryd vre rundt. Jeg er heller ikke alene om ha drlige dager, og man m huske p at man ikke er den eneste i verden med problemer.

Men; Fortell ikke meg at jeg m se positivt p hver eneste dag jeg har foran meg, jeg kan ikke bruke opp all energi p en gang, dersom det kommer et lite overskudd. Jeg vet det vil komme drlige dager, og til de dagene m jeg ligge lavt. Og vre i fred. For lar jeg kroppen g p hygir hele tiden for vre positivt innstilt til alt, da dukker det opp mange skuffelser og nederlag. Jeg er ndt til ligge litt foran meg selv.

S hva jeg mangler i livet? 

Hvordan kan jeg egentlig vite hva jeg mangler, nr jeg ikke helt vet hva jeg har?

N.

Psykisk utbrent / Hvor har jeg blitt av?

 

Dette blir vanskelig, men jeg vil vre rlig.

Jeg har lenge gtt rundt og tenkt p hvordan jeg egentlig har det med meg selv. Jeg har vrt tom for ord, tom for alt. Har ikke ftt ned et eneste ord p pc'n, og hodet har gtt i null da jeg har prvd skrive. Jeg kjenner i dette yeblikk at det innlegget jeg har inni hodet mitt gr i opplsning mens jeg trykker p tastaturet.

For en stund siden var det i hvert fall ikke noe problem f ting ut av hodet og ned p papir eller pc. N kjenner jeg at hodet kjemper mot signalene som sendes ut i hendene slik at jeg kan skrive.

Er det virkelig mulig at det har gtt s langt at jeg ikke orker tenke ferdig mine egne tanker? Kroppen min har ndd et punkt hvor den ikke kjenner sitt eget beste, og hvor det er fryktelig vanskelig ta vare p seg selv. Den stritter imot alt jeg ber den om, alt fra spise, drikke, ikke minst puste. sove nok timer sammenhengende kan jeg bare glemme. Den ellers s greie masken, det hverdagslige skuespillet, har for alvor begynt rakne. Jeg mister fokus overalt, hjemme, p jobb, p besk hos andre. 

Samme hva jeg gjr eller hvor jeg gr flger ikke kroppen med. Den er ikke tilstede. Og n vet jeg virkelig ikke hvor den er. Hvordan skal jeg finne tilbake? Er jeg helt borte allerede?

Jeg kjenner at jeg har s lyst til leve livet slik enhver burde gjre hvis det er mulig. Jeg har s lyst til kjenne meg lett og glad. Hvert skritt jeg tar er vondt, og jeg kan virkelig ikke tro at dette er blitt meg? Samtidig er det ikke meg. Jeg har ikke kjent igjen meg selv p lenge, og n har jeg virkelig blitt en fremmed for meg selv.

Det fles som om jeg er i en annen sin kropp, og igjen, hvor er jeg? Nr blir jeg meg? 

Ingenting gir meg mening, ingenting gir meg ordentlig glede. Jeg fler ikke noe srlig. Og hvordan kan jeg egentlig fle s mye, for s ikke fle mer? Kroppen har blitt nummen, og gr i forsvar. 

Jeg vet ikke ndvendigvis hvilken dag det er. Jeg har begynt f store problemer med hukommelsen, som selvflgelig er forenelig med depresjon. Men her har jeg jo vrt lenge, s det er ingen ny erfaring. Men den er verre. Jeg kan ikke lenger lage avtaler uten rote det til, og det pvirker andre. Jeg husker ikke helt vesentlige ting lenger enn i 5 minutter. 

N som jeg har kommet helt hit i teksten, m jeg innrmme at jeg har mistet meg selv og ideen om hva jeg skulle skrive p veien, men samtidig tror jeg at jeg fr frem noen viktige punkter. Dette er alt jeg fler og ikke fler. 

Jeg faller ut av alle samtaler n, et eller annet sted. Jeg kan ikke ndvendigvis fullfre mine egne setninger da de plutselig gr opp i ryk fr jeg fr sagt alt jeg skal si. Jeg gjentar gjerne ting i stedet, uten at jeg selv fr meg meg dette. Og dette er slitsomt, forferdelig slitsomt. Jeg er er en ung jente p 26 r, og opplever meg selv som mildt dement. 

Jeg blir sliten av se andre rundt meg som er fulle av energi, tenk noe s idiotisk. Jeg takler vel ikke at jeg ikke har det snn selv. Kroppen min er skrudd av, og det passer meg veldig drlig. Jeg har en jobb jeg elsker, s jeg gir alt der. Men n har selv det begynt stoppe opp litt. 

Jeg er utbrent, og dette er resultatet av nettopp det at jeg har vrt utbrent lenge.

Det verste med vre i denne situasjonen er alt jeg nsker gjre, og alt jeg nsker f til, som er umulig for meg gjennomfre. dra p kino er slitsomt, ta en kaffe etter jobb er slitsomt, mtte gjre noe som helst i lpet av helgen er slitsomt. mtte vre er ogs slitsomt. Men det er ogs derfor jeg sitter her og skriver, fordi jeg nsker vre

Det er ogs vanskelig sette seg selv foran andre. Jeg vil s gjerne stille opp for de som ogs trenger det. 

Jeg vil bare vre meg, men jeg vet ikke hvor jeg er, eller hvem jeg er. Jeg er s distansert fra meg selv at jeg ikke vet om jeg noen gang finner helt tilbake. Men jeg vil prve. 

Og det er da noe, at jeg vil? Jeg tror i hvertfall det. I dag vil jeg, og hper at jeg vil i morgen ogs. 

N.

URO

 

Jeg kjenner p en strm av bekymringer. Et hav av nsker som nskes oppfylt. Uendelige lister med fysiske og psykiske gjreml. Jeg er s sliten, men karusellen stopper aldri. Samme hva jeg gjr, s kjenner jeg at kroppen ikke stopper. Den stopper ikke skille ut alle hormoner som plager livet av meg. 

Jeg prver be kroppen om slutte. Slutte  bekymre seg, eller stresse. Ro deg ned, sier jeg til meg selv. Orker ikke kjenne p disse flelsene absolutt hele tiden. Skuldrene klatrer hyere og hyere opp, og jeg prver dra dem ned. De vil opp. Jeg orker ikke tanken p en periode med mer urolige netter, kanskje bare fordi jeg har sluttet p medisinen igjen. Det var nemlig det eneste jeg fikk ut av bruke antidepressiva. Det tok litt angst, og jeg var en smule mer laidback. Kroppen min fikk ekstra beskjeder om ikke bekymre meg s mye, dermed ble det noe mindre uro. Men p den negative siden mistet jeg mer av meg selv igjen. Jeg fler at det alltid blir valget mellom pest eller kolera.

Uroen jeg har i kroppen er der hele dagen, men jeg merker den ikke ndvendigvis fr jeg skal legge meg. Jeg legger meg ned i sengen, og der kommer den snikende innenfra, brer seg utover meg som en ekstra dyne, og lser meg fast. Det rister inni meg, p den mten nr man har hy puls. Den er snn at man venter litt p at det skal roe seg av seg selv, som pulsen vanligvis gjr nr man gr fra mye aktivitet, til pause. Men det skjer ingenting.

Fordi det er en psykisk puls

Jeg vil vre uthvilt, jeg vil vkne uten bekymringer. Jeg vil ikke vre stresset hver dag, det m da vre mulig vkne uten mtte plages av noe? 

  • Jeg uroer meg for fremtiden
  • Jeg uroer meg for at jeg skal trstespise
  • Jeg uroer meg for at jeg skal stresse for mye
  • Jeg uroer meg for at jeg ikke smiler nok
  • Jeg uroer meg for at jeg skal bli mer usikker
  • Jeg uroer meg for at jeg skal gjre feil
  • Jeg uroer meg for at folk skal misforst meg
  • Jeg uroer meg aller mest for kjenne meg mer ensom

 

Jeg er urolig fordi jeg stresser. Jeg stresser fordi jeg ikke har kontroll. Nr jeg ikke har kontroll sker jeg trst. Nr jeg sker trst putter jeg meg selv i offerrollen. Nr jeg er i offerrollen tillater jeg meg alt. Nr jeg tillater meg alt, har jeg ingen grenser. Nr jeg ikke setter grenser tar jeg drlige valg. S blir jeg urolig.

Jeg klarer ikke alltid roe meg ned med en bok, men nr jeg gjr det, blir jeg ikke bare litt trttere. Jeg blir virkelig helt utsltt, men p en snn positiv mte at jeg sovner raskt. Som om ikke bare hjernen har jobbet med analysere ord, men ogs en perfekt avledning fra tanker, snn at det nesten presser seg p at kroppen vil hvile. 

Jeg er redd jeg en dag vil bli s sliten at jeg slutter smile helt. At jeg ikke vil vre med p noe lenger. Jeg er redd for at jeg skal bli enn reddere for leve enn jeg allerede er.

Jeg er urolig for at jeg skal forsvinne lenger inn i meg selv, uten vite hvor jeg egentlig blir av.

N.

SELVFLELSE VS SELVTILLIT

N er det lenge siden forrige innlegg. Det blir for min del kanskje litt oppbrukt si at jeg er sliten, men det er n det jeg har vrt, og er. 

Selvflelse, og selvtillit. Det er ikke alltid like lett skille. Ofte blander jeg disse to ulike tingene, og ender opp med " skylde p selvtilliten".

Selvtilliten min er ekstremt relativ. Den endrer seg fra time til time. De aller fleste har vel dager hvor selvtilliten gr opp og ned, man har jo gode og drlige dager. Men hva nr du m krangle med deg selv for overbevise deg selv om at du er bra nok til g utenfor dra? Eller at grunnen til at alle stirrer p meg er fordi jeg er rar? Men er det egentlig noen som stirrer? Jeg har dager hvor jeg fler meg fin. Hvor jeg fler meg fin nok. Men jeg har ogs dager hvor jeg bruker hele dagen p tenke p hvordan jeg kunne tillate meg tenke det. Fordi det ikke stemmer. Jeg har dager hvor jeg er mer opptatt av at andre skal synes jeg er flott, enn at jeg selv skal synes det. 

Jeg kan bde st opp og g ut av dra med en attitude som selv jeg blir kvalm av, og jeg kan g gjennom en hel dag og hpe at nesten ingen snakker til meg eller ser ordentlig p meg.

Selvflelsen min er det verre med. Veldig ofte nr jeg fr en flelse, skal jeg straks koble det til selvflelsen. Den er alt fra lav til ikke-eksisterende. Og det er her jeg ofte ikke klarer skille p hva som gr p selvtillit, og hva som er selvflelse. Jeg har alltid s drlig selvtillit. Men det er egentlig ikke sant. Jeg har egentlig massevis av selvtillit. Jeg har selvtillit til smile, bde til fremmede og til folk rundt meg generelt. Og n er det kanskje noen som tenker ; Skal man ha selvtillit for smile? Ja, det tror jeg absolutt noen trenger. Et helt ekte og oppriktig smil, som ikke er trigget av latter, er vel preget av en viss selvtillit?

Jeg har jo ogs selvtillit til bli kjent med nye mennesker, uten problem. Eller jeg tr tulle, tyse, og lage et lite nummer ut av meg selv, av og til.

Grei selvtillit, men drlig selvflelse? Hva er greia? Jeg kan fle meg fin og flott, omgs mennesker og ha det bra, men likevel fle meg helt elendig? Selvtilliten min kommer ikke innenfra, den er stikk motsatt. Den kommer fra sminke, filter, hairextensions, fine klr og vesker. 

Den kommer fra de dagene hvor ting er litt bedre. 

Selvflelsen handler for meg om aksept. Den handler om fortiden min, ntiden, og fremtiden. Jeg klarer ikke alltid akseptere hvor jeg str, uansett hva det mtte vre. S lenge jeg ikke aksepterer det jeg str midt oppi, eller det som er litt i veien for meg, s kan jeg heller ikke forvente at jeg fler meg bedre. Jeg er daglig fanget inni meg selv, og jeg har begynt innse at jeg ikke bare kan skylde p fortiden heller. Jeg burde heller ikke la fortiden forme meg, eller la den pvirke meg noe mer enn den allerede har gjort. 

Selvflelsen er noe jeg jobber med hver eneste dag. Den gnager seg langt inn i margen, og jeg m la den f bygge seg opp uten pvirkning av det ytre.

N.

MOBBING

 


Jeg var jammen en gladlaks!

 

Hvor gr grensa for hva som er erting, og hva som er mobbing? Og er erting greit? Hva skal man tle og ikke tle?

Alle ord og handlinger som blir brukt mot deg, med hensikt for gjre deg usikker, skremt, lei deg, eller generelt trkket p, det er mobbing. Mobbing er bli sltt, sparket, og fysisk mishandlet, enten hver dag, eller en gang i blant. Mobbing er utfrysning. Mobbing er psykisk mishandling. Mobbing er alltid bli valgt til sist, mobbing er ikke bli bedt i bursdager. 

Merkelig nok kan jeg dessverre kjenne meg igjen i alt dette, og det syns jeg er forferdelig trist. Men det er ogs snn det er. Og det mest absurde for meg er selve mobberne som gr rundt i dag og virkelig ikke har en anelse om at det var dem. 

Hva er det mobberne egentlig vil? Hevde seg? Vise hvem som er sjefen? Eller har de egentlig drligere selvtillit enn deg? Enhver som har behov for mobbe, har egentlig behov for hjelp. Det er jo tydelig at det er noe som er fullstendig galt, og som burde behandles. 

Jeg er ikke bitter fordi jeg ble mobbet, jeg er bitter fordi mobbing ikke ndvendigvis synes!

Jeg gruet meg til hver gymtime.

Jeg gruet meg til hver gang man skulle deles inn i grupper.

Jeg gruet meg til man skulle ha presentasjon foran andre, det var jo tydelig at de p bakerste rad alltid lo.

Jeg gruet meg til samtaler med lreren, hvor jeg syns det var best late som ingenting.

Jeg gruet meg til skoleballet, det var ingen som turte ta i hun med rdt hr og regulering.

Jeg gruet meg til til komme hjem fra skolen ganger det hadde skjedd noe, i tilfelle mamma og pappa ville merke noe.

Mobbing er jo likevel i svrt ulik grad, men hva med f kommentarer slengt etter seg?

Jeg husker godt da jeg skulle p klassetur til Praha i 10. klasse. Jeg hadde gledet meg til dette helt siden 9. klasse! Det var to busser som skulle ta oss inn til Oslo fr vi skulle dra videre. Jeg vet ikke helt om jeg rett og slett bare gikk inn p den bussen hvor folk hadde sttt opp med feil bein, men jeg fikk i hvert fall slengt dette i mot meg i det sekundet jeg trkket nedover midtgangen og skulle finne meg plass; Hva faen gjr du her? Kan du ikke bare dra hjem igjen, det er INGEN som nsker at du skal vre med!

Det neste som skjer er at de aller fleste bakerst i bussen ler seg ihjel. Noen ser bare p meg med frete smil og hnden mot munnen. Andre hvisker. Jeg bare str der og lurer p hvordan jeg skal respondere. Jeg kan enkelt oppsummere med at jeg gikk til den andre bussen. Det var enklest snn. 

Jeg var blid og forventningsfull, etterfulgt av flau og lei meg. Og skuffet. Ikke en gang n, 10 r etter at jeg hadde begynt p skolen, skulle jeg vre bra nok

S kom 10. klasse avslutningen. Det var da man var s nrme friheten, rett fr videregende. Jeg hadde det gy, og var stolt over vre ferdig med grunnskolen. S kom det en kommentar; Skal du se ut snn? Eller er det sminke? Eller hva faen har du i trynet? Jeg kan huske at jeg bare tenkte "La meg for faen vre i fred. Det er bra n." Jeg turte selvflgelig ikke si det. 

I et samfunn bygget p sosiale medier, flgere, og sminke, hvordan skal et hvert menneske klare tilpasse seg? Jeg er sikker p at mobbing generelt er enn verre i dag. Man blir mer "godtatt" ved sminke seg til det ugjenkjennelige, trene hver dag, og ha mange flgere, den dag i dag. S m man ikke glemme at man skal vre flink p skolen, studere til krampa tar deg, og man skal ogs som ung i dag ha flaks om du kommer deg ut p boligmarkedet uten hjelp. 

Hvis noen lurer p hvorfor vi er s mange som sliter, her er svaret; Vi har i dag en uoppnelig mal g etter som ung, og det fungerer ikke for de aller fleste. De som flger denne malen til punkt og prikke, de tror jeg spiller et like godt skuespill som det jeg gjr.

Selve mobbeofferet tror jeg kan bli et speil av mobberen. Jeg selv har dessverre kjent p dette. Jeg har selv ftt kjenne p det skaffe meg fordommer mot andre, og jeg ble rett og slett opphengt i vre pen og interessant for andre. Et sted p veien glemte jeg meg selv og hva jeg egentlig sto for.

Jeg skulle nske jeg kunne g tilbake i tid, og st ved siden av den usikre meg, og gi meg selv en ekstra sterk stemme. En stemme som har blitt tffere og som i dag tr si ifra. En voksen stemme med erfaring, da de egentlige voksne hverken ser, eller vil se.

N.

ANGST



 

Jeg har angst for leve skikkelig. Jeg fr angst av ikke ha kontroll p ting i livet. Jeg har angst for leve alene. Jeg har angst for at rene gr altfor fort.

 

Jeg har ogs angst nr jeg sitter p bussen. Tenk om jeg ikke kommer meg av i tide hvis noen sitter ved siden av. Jeg fr angst av sitte for tett oppi mennesker jeg ikke kjenner.

Jeg har angst for at alle skal se p meg og tenke negative tanker om meg. Jeg har angst for at jeg ikke er god nok, angst for at jeg ikke er pen nok. 

Jeg har angst for at jeg ikke skal klare ta vare p meg selv godt nok. Jeg har angst for at andre skal se hvor mye jeg egentlig strever.

Jeg fr angst av tanken p skulle ha en egen familie med mann og barn, jeg har angst for at det aldri vil skje.

Jeg har angst fr at folk skal finne ut hvem jeg "egentlig er". Jeg har angst for at folk skal dmme meg.

Jeg har angst for si noe feil, jeg har angst for bli misoppfattet. Jeg har angst for si noe dumt.

Jeg har angst for gjre feil, jeg har angst for ikke alltid kunne rette opp i feil.

Jeg har angst for gjre ting alene. Jeg har angst for gi folk hye forhpninger. Jeg har angst for skuffe folk.

Jeg har angst for vre rar, da det ordet har fulgt meg hele livet p godt og vondt. Jeg har angst for skille meg ut.

Jeg har angst for at de jeg bryr meg om skal forsvinne. Jeg har angst for selv forsvinne.

Jeg har angst for bli sykere. Jeg har angst for hva det vil si vre frisk. Jeg har angst for ikke klare meg selv.

Jeg har angst for si min mening, jeg har angst for ikke f sagt det jeg mener. 

Jeg har angst for vre meg selv, jeg har angst for bli oppfattet som noe jeg ikke er.

 

Aller mest har jeg angst for selve angsten.

N.

HVA OM JEG IKKE KOMMER MEG VIDERE?



 

Hva om jeg blir her for alltid, stende fast i en hengemyr som jeg en dag vet vil ta livet av meg? 

Snakker jeg om komme seg ut av et forhold? Eller en vond vane? Eller, komme seg ut av et drlig milj? Resultatet er det samme, s lenge du er fastlst kommer du ingen vei. 

Hva om jeg bare blir her litt til, vil det bli bedre da? Hva om jeg bare gjr disse tingene litt flere ganger, vil ting ordne seg da? Eller, hva om jeg bare fortsetter late som ingenting, vil det ikke g over da? 

Svaret her er nei. For mange, et penlyst nei, det er ikke greit, men hvis man ikke forstr det, hva betyr da tre bokstaver?

Hvis man ikke ser med pne yne, eller hrer uten lokk, hvordan skal man da forst? En fastlst person er en apatisk person. En forelsket person er en blind person. En presset person er en handlingslammet person.

Jeg trodde veldig lenge at ting ordnet seg for meg s lenge folk rundt meg sa hva jeg burde gjre, og backet meg opp. Jeg trodde at hvis det bare ble ille nok, s skulle det ogs g over. Snn fungerer det ikke. Det kan bli ille, s kan det bli verre, s kan det bli enn verre. Det gir seg ikke fr du selv gir deg. Du er virkelig ndt til ville det selv, og ikke fr du er klar vil det faktisk lse seg. 

Tvang er poenglst, det bearbeider ingen verdens ting. Jeg brukte 2 r p gjre en livsviktig endring. Likevel er jeg glad det tok den tiden det trengte. Hadde jeg ikke latt det ta den tiden det trengte, s hadde jeg vel heller ikke tatt det riktige valget. 

Ofte tenkte jeg "hva om jeg ikke kommer meg videre?". Hva om jeg gjr det verre for meg selv? Verre enn hva egentlig? Verre en psykisk mishandling? Undertrykkelse og usikkerhet? 

Svaret p sprsmlet ligger i hva du selv syns er greit. Og psykisk mishandling er ikke greit. Fysisk mishandling er ikke greit, og undertrykkelse og mobbing er ikke greit!

S skal man ta opp kampen n? Eller vente noen r til? Kanskje enn lenger? Hva om man ikke orker kampen? 

Veldig lenge orket jeg ikke tanken p skulle kjempe. Hva med tiden etterp? Hvordan ville det bli? Hadde jeg ikke energi n s ville jeg vel i hvert fall ikke ha det etterp. Lenge tenkte jeg at jeg mtte velge mellom pest eller kolera, men det var helt feil. Jeg kunne faktisk bli fri, hvis jeg bare nsket det nok selv. Bare jeg pnet ynene godt nok og hrte etter, s skulle det ikke vre s vanskelig finne grunner til kjempe.

Selve kampen, uansett hva det er som er din kamp, er tiden hvor man m stlsette seg og nesten bli litt kald, for klare n mlet. Jeg sier ikke at det er fullstendig riktig, men jeg ble ndt til distansere meg litt fra mine egne flelser for klare det. Jeg mtte gjre det p den mten, for at jeg skulle klare komme meg videre p ordentlig. Dessverre satte jeg meg selv i en overlevelsesmodus hvor jeg klarte meg veldig fint en god stund, til jeg plutselig en dag nesten bare vknet opp og fikk en reaksjon. 

Da ble ting vanskeligere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Jeg hadde ikke forstelse for at ting kunne bli verre, og ble p nytt fastlst. I fortiden. 

Til og begynne med flte jeg at det jeg hadde lrt av dette var at i det du tror ting skal bli bedre, s blir de i stedet verre. S forsto jeg litt og litt at det er en grunn til at det tar tid. Det gr selvflgelig i blger og daler. Kanskje du m gjennom en god del daler fr du er p blgene igjen, men jeg velger tro at det er verdt det.

Min kamp pgr enn, men jeg er stolt over at jeg har kommet s langt som jeg har gjort. Jeg kunne vr der enn, i hengemyra. I stedet lrer jeg meg leve litt og litt for hver dag som gr. 

Nr du kjenner at du er klar, og er p ditt sterkeste, g inn med ryggen s rak at det gjr vondt. Jeg kan love deg at det str mange bak deg som sttter deg i avgjrelsen du tar. 

Jeg sender alle stttende tanker til deg som mtte st midt oppi en kamp eller som kjemper enn. Det er ikke uten grunn at du er der du der, og er du ikke klar enn, s blir du det med tiden. 

"Den dagen du kommer deg ut av dette, skal jeg st her med pne armer." var det noen som sa til meg. Det er 7 r siden. Det satte nok en stkk i meg, for jeg glemte det aldri. Og se hvor jeg er n!

Jeg heier p meg selv, og jeg heier p deg.

N.

 

SJHEKSA




Fine hrfargen! Tenk at det ikke skal mer til for bli glad :-)

 

Dessverre fles ikke ting snn p innsiden. For p innsiden akkurat n, er jeg i krig med mine egne tanker. Jeg er s sliten n at jeg fr vondt bare noen ser p meg, og forventer et eller annet av meg. Bare noen snakker om noe som ikke er hyst ndvendig, eller hvis noen prver engasjere meg, da mister jeg i hvert fall motet. Ah, jeg ORKER ikke. Og jeg orker ikke ikke orke heller. Og der mistet ordet "orke" betydning for meg.

Jeg tenker p ting som skal gjres. Jeg tenker p alle ting som ikke er gjort. Feks flytte legetimen min p Ahus, stress. Jeg m vaske klr, stress. Jeg m rydde rommet, stress. Jeg har enn ikke tatt kontakt med PT'n min, og jeg begynner bli redd det aldri kommer til skje. Jeg m ogs ordne meg fysioterapi time, og psykologtime. 

For meg, er dette en enorm opphopning.

Jeg orker ikke ta bussen, men jeg orker ikke ta banen heller, for da m jeg g enn lenger for komme hjem, og jeg orker jo ikke det heller. Og grunnen til at jeg ikke orker ta bussen, er fordi den er stappfull av skrikerunger, og de som roper s hyt i telefonen at jeg tror de i den andre enden kunne hrt dem uten telefonforbindelse. Det er varmt og svett p bussen, og man m sitte klint oppi mennesker man ikke kjenner.

I det omrdet jeg tar buss, skal det p en familie med 5 barnevogner, 1000 handleposer, 10 ekstra slektninger p slep for hvert eneste stopp. Og halvparten roper i telefon. Og noen synger, noen m plystre. Resten er skrikerunger, og nr det er varmt og tett, du har vondt i kroppen etter en lang dag, og du er kanskje litt sulten ogs, da er det rett og slett forferdelig vanskelig  vre blid og hyggelig. P et snt tidspunkt, er det like fr jeg blir sjheksa i Den Lille Havfruen, som for vrig er min yndlingsfilm.

Jeg elsker jo egentlig mennesker, men fy sren da er jeg ikke vond og be nr det kommer til stikke av til et annet land, starte et nytt liv, og bare leve fra dag til dag. Uten elektronikk. Uten noe annet rundt meg enn luft.

Jeg har flere venner jeg skulle ha beskt. Jeg skulle beskt familie. Og alt jeg vil er rmme langt vekk. Jeg skulle ha stvesugd rommet opp etter veggene, for n kan det snart flytte inn folk i hyblene under senga. Men jeg orker ikke det heller. Lista er uendelig. 

Jeg sover ogs elendig for tiden fordi det er varmt og for tung luft p kveldene. Igjen, smilet m klistres p dagen etter nr man skal p jobb. Jeg glir inn p jobben som Ariel, velter ut som sjheksa. 

Det hadde vrt s utrolig festlig om alle de som sier at jeg ikke ser sliten ut, eller at jeg er en humrspreder, hadde sett meg n. Prv kom hit og si til meg at jeg har orden p ting her i livet, her jeg sitter med rot opp etter veggene p rommet, klesvask herfra og til mnen, stvlag som kunne gitt hele Oslo allergi, og negativ energi som hadde skremt bort enhver. 

Det er bare ingen enkel oppgave vre omringet av sin egen vrede. Sine egne negative tanker, eller skulle tvinge seg hver eneste dag til prve s godt man bare kan ikke overspise, eller ikke bruke mat som trst generelt.

S er det disse menneskene som s enkelt sier; "det er jo bare lage maten din kvelden fr, s har du med sunn mat p jobb" eller; "du m da klare trene fr jobb vel, nr du begynner 12?" 

NEI! Det er ikke bare. Ikke nr jeg ikke klarer plukke opp grsdagens sokker og legge de i skittentyskurven. Alle disse tingene gjr at jeg blir sjheksa. Alle husker vel den scenen hvor hun gjr seg vakker og flott, helt til hun sprekker og viser sitt sanne jeg?

Ah, snn fler jeg meg.

N.

 

Melodien i denne sangen beskriver godt hvordan det fles at alt hoper seg opp og man fr nok.

feA64wXhbjo







 



 

EN FILM SOM VIL ENDRE DITT SYN P LIVET!

 

Freedom Writers

Jeg vil gjerne komme med en filmanbefalning. Jeg har akkurat sett filmen "Freedom Writers", og alle kjenner vel til den flelsen nr man har sett en snn film du bare m fortelle om? Dette er en snn film.

Filmen skildrer livet og hverdagen til en klasse ungdommer som lever i en brutal og tff tilvrelse. Ingen ambisjoner, ingen motivasjon, og ikke noe hp. S dukker det opp en ny lrer med mindre erfaring, men som skal vise seg snu alt p hodet og endre livene deres for alltid.

Filmen er basert p en sann historie, og viser hva tillit, hp, interesse, ikke minst samhold, og respekt kan gjre med oss mennesker. 

For meg er dette en snn film som fr meg til ville kaste alle de overfladiske veskene mine i spla, smile til alle menneskene i hele verden, slutte og ha mistillit til meg selv, og begynne leve. Det er en film som penbart fr frem flelser, og som lrer oss en lekse om livet. Det er en veldig rrende film, og jeg er glad for at jeg har sett den! 

Jeg sipper mye til snne historier, men gud s godt det er grte for noe s gjennomfrt og vakkert. Filmen er fra 2007 og finnes for yeblikket p Netflix!

 


Bilde hentet fra Google

 

MAKEOVER





Alle trenger en makeover en gang i blandt; n var det min tur! Har vrt vanlig blond i 2 r uten gjre noe spesielt, s det var p tide piffe det litt opp. Har farget det i en peach-aktig tone som med mer kobber i bunnfargen. Har ogs satt p meg drmmehret fra Balmain! Det er virkelig verdens beste extensions! Behagelig og lett ha i hret. Dette er ogs en farge som kommer til slippe litt og litt, og det er ogs meningen her, da det vil bli mer og mer fersken preg p fargen. 

N fler jeg meg fin og fresh p hret, og fler jeg passer inn i sommertiden! :-)

N.



 

13 GODE GRUNNER



13 gode grunner

1. Jeg har grunn til smile, fordi jeg er omringet av positive personer.

2. Jeg har grunn til vre stolt av meg selv, fordi jeg tr.

3. Jeg har grunn til snakke s pent rundt det jeg skriver om, fordi det treffer s mange.

4. Jeg har grunn til fle meg deprimert og mislykket av og til, fordi jeg bare er et menneske.

5. Jeg har grunn til bli sint nr jeg selv eller folk rundt meg blir drlig behandlet, fordi vi fortjener bedre.

6. Jeg har grunn til vre stresset og engstelig av og til, fordi jeg lever i en tid hvor det prestere nermest er blitt en menneskerett.

7. Jeg har grunn til bli sliten uten ha lftet en finger, fordi jeg gr p overtid inni hodet mitt.

8. Jeg har grunn til vre nettopp den jeg er, fordi jeg har mine egne erfaringer.

9. Jeg har grunn til vre falsk av og til, fordi jeg ikke orker tape ansikt hele tiden.

10. Jeg har grunn til vre overbeskyttende overfor meg selv, fordi jeg er redd folk skal trkke p meg.

11. Jeg har grunn til g i dekning av og til, da det er eneste mulighet for hente ekstra energi p.

12. Jeg har grunn til vre redd, fordi jeg har vrt utsatt for psykisk stress over lang tid.

13. Jeg har grunn til fortsette skrive, fordi det hjelper bde meg selv og andre forst!

KJPER JEG MEG LYKKELIG?


Nei! 

Ok, kanskje litt. Men jeg var verre fr. Da mtte jeg for eksempel innom Louis Vuitton hver eneste mned en periode, bare for kjpe en ting. Det var nesten samme hva det var, s lenge det var brukbart. Det hres jo fryktelig dumt ut, men den butikken ble virkelig min safe place. Jeg tror ogs at jeg er den type person som lar meg imponere av flotte innpakninger, pene esker, og enkelt men eksklusivt design.

Jeg elsker vesker, og det er virkelig min strste lidenskap. Jeg tar vare p alt jeg eier som om det var sm barn. I stedet for crazy catlady, jeg er The crazy purselady! 

Gudene vet hvor mange penger jeg har lagt igjen der, men det er fortsatt verdt det. 

S til en helt annen ting.

N har jeg kommet meg gjennom frste hele uke siden jeg var tilbake p jobb. Det har vrt greit gjre, men ikke stappfullt da det fortsatt er fellesferie. Det er helt klart deilig at jeg fr en noenlunde rolig start, det er alltid godt. Man m jo heller ikke glemme at jeg har gtt fra nesten ikke ha noen mennesker rundt meg langt vekk fra Oslo, til komme tilbake inn i gryta. Det blir jo mange mennesker, mange mennesker du skal m vre opplagt for, og glad hele tiden. 

N er jeg glad det er helg, gleder meg til slappe av. Jeg skulle nske jeg bare kunne dra tilbake til hytta, men alt til sin tid.

Prver ta litt ekstra godt vare p kroppen n, bde i form av spise bedre, snn at jeg har det bedre, og psyken. Jeg har vrt flinkere til ikke ha undvendig mye samvittighet for ting, og det fles helt utrolig bra! Det er jammen meg viktig ikke vre s hard mot seg selv, hele tiden. 

Kanskje er jeg p vei inn i en bedre periode n, kanskje er det veldig kortvarig. Uansett, jeg m gripe muligheten til prve snu s mye negativt mens jeg er i stand til det. Jeg kan snu s innmari fort, s jeg m virkelig smi mens jernet er varmt. Jeg kommer meg ikke p noen trening, men jeg spiser bedre, og det har jeg ikke gjort siden i fjor. 

Det er bra nok for meg for yeblikket. :-)

Hper alle fr en fin helg!

N.



 

VERDENS BESTE JOBB!



Jeg ville ikke byttet det med noenting. Jeg er s heldig som fler at jeg har verdens beste jobb, og det er det for meg! Jeg elsker jobbe sammen med mennesker, vre en del av et team. Jeg har ogs verdens beste kollegaer, og sammen blir vi et verdens beste team. 

Jeg er frisr, og kjempestolt av det! 

Dagene mine bestr av masse energi, sosial omgang p hyt niv, og kreativitet. Hver kunde er unik og trenger ulik oppflgning. Jeg har holdt p i ca 7 r n, og hper jeg holder ut s lenge jeg bare klarer! Jeg elsker vre rundt mennesker, og det er en fryd f mte s mange ulike personer. Det fles s bra gjre andre fornyde med seg selv! Det hender jo at kunder kommer inn med hodet ned, og gr ut med hodet hevet. Det er givende

Av og til dukker det opp utfordringer, og gud s kjedelig det hadde vrt hvis det ikke var tilfelle. Da er det ogs godt vre en del av et team som jobber godt sammen og kan hjelpe hverandre nr det trengs! Vi har alle ulike spesialiteter og felt. Man blir heller aldri helt utlrt, og lrer hele veien i yrket. Ingenting gjr meg mer blid en ha gjort dagen til en kunde bedre pga en klipp, en farge, eller nytt, langt hr. Glede smitter!

Jeg elsker jobbe med hairextension, og jobber mye med det. Tenk s mye man kan finne p med hr! Jeg sverger til Balmain Hair, kun det beste er godt nok! Kvalitet er viktig, og jeg kunne ikke ha jobbet med et bedre merke! Jeg har selvflgelig jobbet med andre merker fr, men ingenting mler seg med Balmain sitt hr. 

Jeg er ikke et konkurransemenneske, s du finner meg aldri pmeldt p noenting. Derimot elsker jeg blandingen av det enkle, til mer avanserte prosjekter jobbe p i salong. Hverdagsglede er hverdagsmagi! Dette er virkelig et flott yrke, og jeg visste allerede da jeg var 5 r og farget hret til barbiene mine rosa med mammas leppestift, at det var dette jeg ville drive med. (alt ble klippet, ikke bare barbie for og si det snn). 

Og til en annen ting. Til de av dere som tror vi hver inn hver gang du betaler 3000 kr for ha sittet i stolen vr i kanskje 3 timer, tro om igjen. Det er noe som heter moms, avgifter generelt, provisjonsandel, og skatt. Vi skal dermed jobbe ganske hardt for tjene godt, men det er p ingen mte umulig og tjene gode penger hvis man er flink til planlegge dagene sine, si ja til kunder s langt det bare rekker, og generelt st p. 

Det er ingen som reagerer nr tannlegen skal ha 5000 kr for en rotfylling av en tann, men betale 3500 kr for total makeover, DET er vanskelig det. Vi legger s mye tid og kjrlighet i det vi gjr, og vi er faktisk uerstattelige. Du kan jo ikke stripe hret ditt selv, eller hva? 

Alt i alt; jeg er stolt av yrket mitt og jeg elsker gjre folk fantastisk fine p hret!

Ha en fin kveld :-)

 

N.

 

 

Depresjon - hva kan de rundt deg forvente?


For det frste, alt varierer, gjerne hele tiden. Man trenger ikke vre manisk depressiv for ha svingninger, og det er ikke alltid lett skille mellom bipolar lidelse og depresjon. 

Jeg for eksempel, er en ganske pratsom person. I drlige perioder er jeg penbart stille, og unngr gjerne undvendige sosiale settinger. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg svidt klarer puste for yeblikket. 

Men det ser jo ikke snn ut? Nei, man kan ikke se et hull i en tann heller, men det er veldig vondt. 

Jeg opplever meg selv som litt avvisende, veldig uinteressert, og irritabel, nr jeg er p vei inn i en drlig periode. Det er kanskje penbare tegn for noen, men ikke absolutt alle. Jeg orker ofte ikke bry meg om noenting, orker ikke tenke p hva jeg spiser eller ikke spiser. Gir meg selv grnt lys for alt jeg vil ha, enten det er mat eller materielle ting. Det kaller jeg overlevelsesfasen.

Jeg tenker ogs at det er viktig kjenne litt p de ulike flelsene som dukker opp der og da. Kommer det perioder med mer sorg? Eller kanskje en flelse av sinne? Man er ikke alltid snderknust midt i en depresjon. Det godta at det kommer nr det kommer, og la det til en viss grad g sin gang, det tror jeg kan vre bra.

En drlig periode er uansett ikke over fr den er over. 

Det er ogs viktig at man fr den freden man trenger nr man trenger den, og at ingen maser p deg. Det er viktig ikke presse personen med p ting, selv om det skulle vre en positiv ting. Orker man ikke s ORKER man ikke. Det er ingen enkel oppgave og g rundt og tviholde p det lille man har av energi. 

Gode tips for komme seg lettere gjennom de tyngste stundene

Det finnes vel egentlig ikke konkrete tips, men det er jo en sannhet i at et oppegende kosthold med null junkfood er bra, og at raske karbohydrater  og for mye sukker delegger for balansen i kroppen. Trening er sunt, sol er sunt. Likevel er det sjelden jeg selv klarer flge disse tipsene. Andre ting som ha mennesker rundt seg, ha noen snakke med generelt, det er jo ogs ting som kan gjre situasjonen bedre. Rutiner er ogs noe som hjelper meg.

Nr det kommer til isolasjon er det jo ulike grader av hva man kan anse som faretruende. Det er ikke unormalt oppleve at den som sliter trekker seg unna i perioder, men nr det er vedvarende, og skjer hyppigere, er jo det klare signaler p at noe er annerledes/forverret. Jeg har lrt at med depresjoner, kommer tlmodighet

Det er flere som har fortalt meg at de ikke hadde en anelse, og det er nettopp det som beviser det motsatte. At du fr bde deg selv om andre til tro p skuespillet ditt.

Nr jeg er bedre, s tar jeg mer initiativ. Jeg er mer oppmerksom p ting, og glemmer litt mindre. Jeg er mer interessert i det meste, og med det kommer ogs overskuddet. Samtidig henter jeg ogs energi av vre alene, mens jeg p en annen side er avhengig av ha folk rundt meg nesten hele tiden. Jeg er heller ikke snn at jeg henter nytt overskudd og energi nr jeg kommer fra ferie, da jeg gjerne har brukt mer enn gjennomsnittlig antall dager p roe ned. Alt som har vrt knytt godt sammen, rekker ikke akkurat lsne til jeg er tilbake. 

 

Det kommer alltid en ny dag

Det kommer alltid nye muligheter

Det kommer alltid nye utfordringer

Det kommer alltid et nytt problem

Det kommer alltid en ny sjanse

Men du har bare et liv

 

N.

MATERIALISTISK LYKKE

 



h, jeg kan vel ikke vre den eneste som elsker vesker? Jeg fler det er mitt kall i livet, uansett hvor dumt det hres ut. Jeg klarer meg ikke uten, og jeg bruker heller 10.000 kr p en veske i ret, enn shoppe annen hver dag. Folk kaller meg dum, at jeg kaster bort penger, men jeg bryr meg ikke. Jeg gjr hva jeg vil! Kall det kortvarig lykke, men jeg er fortsatt like fornyd med min frste veske, som min siste. 

For meg tror jeg det handler om " samle p noe". En psykolog ville sagt at jeg prver kjpe meg glad. Jeg kaller det leve i nuet, og hvis det gjr meg ekstra glad og jeg ikke havner p luksusfellen, da er det greit, hehe!

Jeg elsker vesker i alle strrelser, men det skal vre et relativt enkelt og minimalistisk design. Jeg liker duse farger, gjerne beige, babyrosa, og grtoner. Det kan ogs vre sort. Jeg elsker gullfargede detaljer, og velger sjelden slv. Rosegull er nydelig! Favorittmerket mitt er Louis Vuitton, og "Louis squaden" blir gjerne strre for hvert r. Det er rett og slett for vanskelig la vre!

Jeg foretrekker ogs kjpe vesker i utlandet da jeg fler det blir en suvenir fra hver by eller land. Det er nok bare en greie jeg har, men for meg er det en fin greie. S hender det jeg fr sprsml fra folk om hva jeg har tenkt gjre med "alle" veskene nr jeg er blitt gammel. Jo, da skal jeg sren meg sprade rundt med Prada vesken min, verken jeg eller vesken skal stves ned i et hjrne da.

Fr elsket jeg sko, og tror jeg kjpte sko hver gang jeg fikk lnning. Jeg gikk alltid i hye heler, n klarer jeg ikke sitte 10 minutter med pumps for se fin ut. Tragisk. 

Stilen min er nesten for enkel, og tidvis ganske kjedelig syns jeg selv. Samtidig er jeg typen som pynter opp et antrekk med en fin veske, en kul jakke, eller andre smdetaljer som redobber osv. 

Jeg elsker smtteri som sminkepunger, kortholdere, og lommebker. Jeg fler det lyser opp hverdagen, p samme mte som det lyser opp hverdagen til noen kjpe sko hver mned, eller holde p med sminke. Om ikke mange mnedene skal jeg p jentetur til New York, og da kan det jo hende jeg finner en ny favoritt!


Denne Gucci varianten er nyeste medlem i samlingen.

Ha en fin sndagskveld!

N.
 

AKUTT PSYKIATRISK HJELP? TREKK ET LODD!




Her i Norge betaler vi skatt. Vi har rett til utdanning, og skjer det oss noe, hrer vi til et system som skal hjelpe oss raskt. Blir du ufr, har man NAV sttte seg p. Brekker du et ben, fr du fikset benet. Blir du alvorlig fysisk syk, har du rett til hjelp. Blir du psykisk syk, s har du ogs rett til hjelp.

Men. Det fungerer ikke optimalt. Etter min mening fungerer det ikke i det hele tatt. Og om det funker s inneholder det s store feil og mangler at det like gjerne kunne vrt lagt ned. 

Vi har ikke et godt nok psykisk helsevern i Norge, og vi er et sabla rikt land! 

Det er helt klart ulike ressurser i ulike kommuner, men den forskjellen burde ikke vre s stor som den er. La oss ta en titt p innsiden av et akutt tilfelle hvor jeg prvde skaffe hjelp til en annen som prvde skaffe hjelp selv frst;

Jeg ringte frst akutt psykiatrisk avdeling ved det aktuelle sykehuset, hvor vedkommende hrer til. De kunne ikke hjelpe med noe som helst da de kun tar imot pasienter som er henvist av en lege. Jeg fikk da et telefonnummer til akutteamet ved DPS i vedkommendes distrikt, og de kunne fortelle meg at de ikke kunne gjre noe da kontoret stengte kl 15.00, og vedkommende bodde dessuten litt for langt unna til at de ville kjre dit og hente. 

Dette er det ene tilbudet som finnes, en gruppe som skal kunne rykke ut i akutt krise, ogs kan de ikke hjelpe? Unnskyld meg, men det er da ikke holdbart? 

S spr jeg personen jeg snakker med; javel, s det du da forteller meg er at man ikke kan bli syk og ha behov for akutt hjelp etter kl 15.00? Joda, det er bare det at da er det legevakten i den aktuelle kommunen som videre har ansvaret. Man m da selv komme seg dit p egenhnd, uansett hva man er i stand til.

S forklarer jeg at vedkommende ikke er i stand til komme seg noe sted, og allerede er nektet hjelp av 113. Ambulansepersonellet har da ogs truet med ringe politiet hvis ikke vedkommende tok seg sammen, og da vedkommende ble oppfordret til  sette seg p en buss til en legevakt alene og ikke selv hadde penger, fikk vedkommende klar beskjed om at det bare var g til en nabo og lne penger. Dette er da ogs en person som lider av angst og autisme. Videre fr jeg da beskjed om at de skal drfte situasjonen seg i mellom, og ringer meg tilbake om en liten stund. 

S ringer de tilbake etter 15 min, og forteller meg at de har funnet en lsning; Vedkommende fr tilbud om hjelp p mandag.

P MANDAG? Personen trenger hjelp N!

Personen jeg snakker med beklager seg, og sier seg enig at det er et for drlig tilbud. S fr jeg beskjed om  ringe til legevakten vedkommende hrer til. 

Jeg ringer s til den aktuelle legevakten og gir dem beskjed om at det er dukket opp en person som har mulighet til hjelpe vedkommende dit. Det er bare et problem. Legevakten pner ikke fr kl. 18.00, og kl. er bare 14.25. Jeg forklarer at dette ikke kan vente lenger, men siden de ikke pner drene fr da, fr jeg beskjed om ringe legesenteret i kommunen. S blir jeg satt over i en fei og forklarer situasjonen.

S fr jeg beskjed om at det finnes en ledig "akuttime" kl. 17.40. 

Da er vi jo nesten like langt, forklarer jeg. Akuttime 20 minutter fr man like gjerne kan dra til legevakten som pner 18.00? Videre gr jeg fra snakke med en i resepsjonen, til en lege. Jeg snakker med legen og forklarer at dette ikke kan vente i enda et par timer. Legen forstr, og prver finne en lsning. Jeg fr beskjed om at jeg skal bli ringt opp igjen, da legen prver overtale akutt psykiatrisk avdeling ved sykehuset til ta vedkommende imot uten ha blitt vurdert av en ved legesenteret frst. Det gr alts ikke, enda vedkommende har vrt der fr, og de er kjent med vedkommendes situasjon. 

Etter en lang samtale med samme lege, blir vi enige om at en kort visitt innom, s man har formaliteten i orden, er p sin plass. Dette m da bare prioriteres, sier jeg. Legen er enig.

Vedkommende blir s kjrt til akutt psykiatrisk avdeling, men som vanlig er det jo ventetid. 1,5 timer skal det g, fr vedkommende fr tilsyn av psykiatrisk personell. Det har da totalt gtt 7 timer fra det ble ropt om hjelp, til hjelpen kom.

Det som gjr dette enn mer alarmerende, er nettopp det at vedkommende er alvorlig psykisk syk, meget ustabil og har vrt i systemet lenge. Dette er ikke et frstegangstilfelle, snarere nok et rop om hjelp.

Jeg blir ikke lenger lei meg, bare sint. Sint for at vi ikke har et godt nok helsevern nr det kommer til mental helse. Sint for at ingen kommer og hjelper, sint for at det skal g 7 timer! 

Og aller mest er jeg dypt sjokkert og rasende over at en person som allerede ligger nede og bruker sine siste krefter p rope om hjelp, IKKE fr hjelp! 

Da mister jeg troen p menneskeheten, et godt samfunn, og et rikt land. Og dette er bare en av veldig, veldig mange andre tilfeller. Og bare en av alle de andre der ute som ikke fr den hjelpen de trenger.

Da er det vanskelig st p sidelinjen innse at det egentlig ikke finnes et fungerende psykisk helsevern i Norge, og at hjelpen helst kommer nr det er for sent. Nr skaden allerede er skjedd, og det ikke alltid finnes en vei tilbake.

N.

 

Hva er lykke?


 

Lykke er kjpe seg en ny veske, nye klr, ny telefon. Ekte lykke er noe annet. 

Ekte lykke er vkne opp uthvilt. Ekte lykke er ha ro i sinnet. Ekte lykke er vre frisk, fysisk og psykisk. Ekte lykke er bli verdsatt og elsket. Ekte lykke kan med andre ord vre vanskelig oppn. For noen er det uoppnelig vre uthvilt, og det er ikke alle som er friske heller.

Tenk s heldig heldig hvis man har en fysisk frisk kropp som i utgangspunktet er i stand til gjre det meste? Hvordan kan det da ha seg at psyken vr kan knekke oss rett i to? Jeg har ftt beskjed om at jeg har et veldig bra oksygenopptak i blodet mitt, det er det ikke alle som har, uten at man er noe syk av den grunn. Likevel er det sren meg ikke alltid lett puste. P en annen side er jeg ikke fysisk sett i god form, sitter for mye i ro, og spiser drlig. 

Jeg kunne sikkert lpt som vinden, hvis jeg trente opp pusten og musklene mine, men rlig talt. Hvis jeg ikke klarer g rolig en time p mlla, da er ikke dette mitt kall. Jeg har en ambisjon om trene enkle kter med noe jeg liker to ganger i uken, men selv det er umulig f til. Det er overkommelig, og i noen perioder gr det helt fint, men n er det lenge siden noe fysisk har gtt fint.

Jeg trente for eksempel med personlig trener tidligere i r, og det var meningen at jeg skulle ta kontakt igjen etter pskeferien for neste kt. Det er blitt noen mneder siden. Ikke vet jeg hva hun tenker, om hun vet at jeg lever, eller kanskje hun tror jeg er blitt alvorlig syk. Det jeg vet, er at jeg ikke orker bry meg. Stakkars treneren min som bare er snill og hyggelig, som har brukt tid p prve bygge meg opp, mens jeg bare har tvunget meg p disse timene med den mest falske innstillingen noensinne. 

Samvittighet. Flink pike syndromet; jeg skal trene, jeg skal spise sunt, jeg skal treffe venner hele tiden, jeg skal gjre det bra p jobb!

Hva lykke er for meg:

For meg er lykke vre stabil. Det er vre ekte glad, ikke den falske varianten som kommer hver gang jeg skal gjre noe gy, men nr jeg ikke orker. Lykke er vre frisk. Lykke er ha en frisk familie, og friske venner.

Lykke er vre der jeg er n, p hytta. Det er hre stillhet, se p sjen og drmme seg bort. Lykke er sol og sommer. Det er vkne opp bekymringsfri, angstfri, depresjonsfri. Lykke er gi bort gaver, lykke er f gaver med personlig betydning. Lykke er fle at noen virkelig trenger deg, det er bli satt pris p. 

Lykke er kunne se fremover, uten mtte se bakover.

Lykke er f babyer til smile og le. Det er bade i saltvann. Lykke er n ml, det er nr noen sier er at de savner deg. Men den aller strste lykken, det er vre fornyd med seg selv. 

Jeg tenker det at jo flere ting vi nsker p en gang, jo lenger unna havner det. Jo mer vi streber etter, desto vanskeligere blir det oppn. Vi blir ikke lykkelige av strebe etter imponere andre, eller prve vre andre. Det er mange ganger jeg har villet vre andre, og jeg har ingen problemer med innrmme det. 

Kylie Jenner - Effekten:

Jada, vi har vel mange vrt der, hvor vi lar oss imponere av timeglassfigur, fylte lepper, og perfekt sminke. Jeg har selv vrt inne p tanken flere ganger, at hvis jeg bare gikk ned 15 kg, hvis jeg bare fikset litt der jeg ikke er fornyd, hvis jeg bare fylte leppene mine litt, DA ville jeg vrt fornyd. Hvis jeg bare orket sminke meg perfekt hver dag. DA hadde jeg vrt pen da. Om jeg bare hadde hatt energi til trene hver dag, tatt vare p hver lille celle i kroppen, hvor flott hadde jeg ikke sett ut DA? 

N tenker jeg; om jeg bare kunne sluttet ville vre noen andre enn meg selv.

Jeg liker ikke putte ting i bs, som med Kylie Jenner for eksempel, og personlig liker jeg henne. Likevel har hun bidratt til et forvrengt kroppsbilde blant unge, uten tvil. 

Og til sist; TENK s lykkelige vi kunne vrt hvis vi kunne kurert mobbing

Hva er lykke for deg?

N.

 

Ensomhet


 

Hva er ensomhet?

Er det det legge seg alene om kvelden? Eller ikke ha noen man kan prate med? Kanskje du ikke har noen g ut med i helgen? Er det ikke ha mange venner? Eller er det ikke bli sett eller hrt?

Jeg har mange venner, flere prate med, mange g ut med, og jeg blir sett og hrt. Men jeg er fortsatt ensom. For meg har det vre ensom ftt en helt ny betydning de siste rene. Jeg har egentlig vrt ensom i mange r, men det er frst n jeg ser det, og kjenner det.

Jeg er ensom langt inni meg. Jeg er ensom p en mte det er vanskelig komme seg vekk fra. Den type ensomhet hvor du har mennesker rundt deg som du kan prate med, og du egentlig aldri er alene, men likevel; jeg har aldri vrt mer ensom noensinne. 

Hvorfor det? Hvorfor fler jeg meg snn? 

Nr jeg kjenner p ensomheten min, s kjenner jeg at jeg fler meg s langt unna alle andre, som om jeg egentlig er p et helt annet sted. Ikke bare mentalt, men ogs fysisk. Ogs tenker jeg; kan ikke alle dere andre ogs bare vre her hvor jeg er? Poenget er at jeg vet ikke selv hvor jeg er. 

Fl hva jeg fler, tenk det jeg tenker, se det jeg ser. (Jeg er fullstendig klar over at dette ble skremmende likt Jigsaw med sin karakteristiske "cherish your life" i Saw filmene, hehe.)

Men det er nettopp det jeg ofte nsker. At andre mennesker skal kunne f kjenne litt p de flelsene. Ikke fordi de fortjener fle seg snn, men bare for se hvordan det blir tolket, nettopp fordi vi er s forskjellige. Ensomhet oppleves vel vidt forskjellig vil jeg tro, i svrt ulik grad. For 8 r siden var jeg ikke ensom, jeg hadde aldri kjent p den flelsen. Og skulle jeg etter hvert som jeg ble eldre kjenne litt p denne flelsen, var jo den kortvarig.

N er er jo ensomheten permanent. Den er enorm. Jeg fler meg alene selv sammen med andre mennesker. Selv om jeg har gode venner prate med, s fler jeg meg ensom. Jeg tror det er veldig viktig at man fr litt forstelse for nettopp det vre ensom. Forstelse for at man er ensom p forskjellige mter, og at man takler det p ulike mter. 

Det er viktig ha forstelse for at selv om man "har alt", s kan man fle seg ensom og fortapt. Ikke minst, er det viktig trre snakke om det, mest for sin egen del, men det er ogs slik man fr mer forstelse!

Jeg elsker vre alene overlatt til mine egne tanker, og det er ikke alltid jeg fler meg s alene da. Men sammen med andre, gjerne de med mye energi, da fler jeg meg alene, tilsidesatt, forlatt og fjern. Som om jeg er langt unna. Og det rareste er at nr jeg sover, s fler jeg meg s mye nrmere jorda, eller som om jeg er der jeg skal vre. Det gjr meg litt redd. Redd for at jeg skal leve et liv hvor jeg foretrekker sove og drmme meg bort i stedet for leve livet.

For meg er det sove og forsvinne inn i drmmeland den beste timeouten jeg fr. Alt virker s mye lettere. Drmmene er angtsfrie, depresjonsfrie, og jeg er i hvertfall ikke ensom. Det er trist og fint p en og samme gang. 

En annen ting som gjr at jeg ikke fler meg like ensom, er musikk. Jeg tror det er det som driver meg. At jeg kan drmme meg bort med musikk. Det er det fineste jeg vet! Det er verdens beste terapi, og jeg tror virkelig ikke jeg hadde klart meg uten en dag engang. 

 

Dette er en av mine all time favorittsanger, "Love on the brain" av Rihanna.

 

0RyInjfgNc4

 
N.



 

Selvdestruksjon

 

Dette er en tekst jeg skrev for ca 2 r siden. Hadde ikke trodd den skulle vises til verden, men her en den. Kanskje den kan vre til hjelp?

 

Selvdestruksjon

Jeg fler meg s tom. Jeg fler ikke at det er noe p innsiden lenger. Hvorfor er det snn?
Jeg er fanget i en slags uvirkelig,  mental tilstand som spiser meg opp. Jeg har opplevd mye glede, men jeg klarer ikke se glede p samme mte lenger. Selve ordet negativitet kan ikke beskrive det lenger, det stikker s mye dypere.
 Jeg trodde jeg hadde ndd bunnen da jeg var p mitt drligste og alt var sort. Men jeg har ndd bunnen, for lenge siden, og n sitter jeg her og har det enda vanskeligere enn noensinne. Betyr det at den virkelige bunnen er nr du trodde du hadde kommet et lite stykke oppover, men i stedet etter en lang stund innser at du har sittet fast p samme stedet i lang  tid?
Er bunnen nr du har gitt opp alt rundt deg, nr familie og venner ikke betyr like mye som fr? Eller kan bunnen vre enda dypere? Kan man vre ekstremt depressiv over lang tid uten se lyset i enden av tunnelen, men likevel ikke ha selvmordstanker? 


Jeg nsker bare ha det bra, jeg ogs.

 

Hvorfor ser jeg p meg selv p den mten jeg gjr?


 Jeg er min verste fiende, og min verste venn. Jeg gjenspeiler det som delegger mennesker, et drlig selvbilde. Hvorfor hrer ikke kroppen p meg nr jeg sier at jeg m slutte se ned p meg selv? Jeg blir sliten av stadig mobbe meg selv.
Kan man mobbe seg selv uten vre klar over det?


 Ved snakke nedverdigende om seg selv hele tiden, og stadig ppeke egne feil og mangler, hva er den egentlige forskjellen p om du eller andre er formidleren?


Jeg tror jeg begynner forst hvorfor du er ndt til elske deg selv fr noen andre kan gjre det. Se p deg selv som et speil, og se for deg at du utstrler alt du sier og gjr, ogs det du gjr mot deg selv der andre ikke ser det. 
Hvor lenge tror du at du klarer elske noen som har s mye negativ energi at du blir med i dragsuget?
 De fleste vil vel tippe, ikke srlig lenge. Men sannheten er noe annet. Det fle ansvar overfor et annet menneske, et annet menneske som ogs har det vondt, det gjr deg gjerne mer empatisk. Du fylles med sympati og vet nyaktig hvordan det er, og tenker gjerne at kan jeg ikke fikse meg selv, skal jeg fikse alt annet.
Men det er ingen andre som kan fikse deg selv enn nettopp deg.

Hvorfor skal alt vre s fryktelig vanskelig? Hvorfor er det s vanskelig komme seg videre? Hva eller hvem er det som holder deg tilbake?
Jeg tror heller ikke du kommer deg videre med mindre du er klar for det. Hvordan bli klar? Hva er oppskriften? Jeg gidder ikke vente mer.


Jeg vil ha det bra n. 

 

Nr kroppen din er sliten orker den egentlig ikke bry seg. Men nr spareblussen er brukt opp og du bare ligger der og syns at livet mangler totalt ml og mening? Hvem skal gi deg energien til ville gjre noe med det?
Igjen, det er ingen andre enn deg selv som kan gi deg spark i baken.

Nr andre mennesker sier at de forstr deg, at de skjnner at ting er vanskelig, hvordan kan de egentlig vre i stand til det uten ha vrt der selv? Jeg har alltid satt pris p sympatien man fr fra andre mennesker, for de bryr seg jo. Men jeg blir ogs sittende igjen med en nesten strre tomhetsflelse fordi jeg forstr at jeg er alene om vite hvordan jeg har det. Du m ha vrt der.
Du blir hva du sier til deg selv at du er. Du presser deg selv ned, og forventer likevel at noe eller noen skal komme og plukke deg opp? Du har ansvar for ditt eget liv, men du er ingen verdensmester i mestre livet bare fordi du er her. 
Men kanskje det er p tide vre takknemlig for at man har ftt sjansen. 

Hva er selvdestruksjon?


Selvdestruksjon er nr du har lrt deg takke pent for komplimenter, mens du innvendig gjr narr av deg selv for at noen kunne si noe snt om deg, for det stemmer jo ikke.
Selvdestruskjon er hele tiden legge listen etter hvordan alle andre er, hva de fr til, og hvordan de ser ut. For der vil du aldri havne, det er urealistiske ml. Fordi vi er ulike. 
Selvdestruksjon er nr du bygger deg opp et skjold som nekter deg ta imot positive ord, rd, hjelp generelt. Fordi du tror at det er lgn.
Ingen kan hjelpe meg, ingen som ikke har vrt der selv kan hjelpe meg!

 

Hvor kommer de gode dagene fra?


De gode dagene, de fles som en midlertidig, falsk tilstedevrelse som egentlig ikke eksisterer. Feil.
Egentlig er det de sm tegnene som prver vise deg hva du kan ha, hva du fortjener ha, hele tiden. Det er pminnelsene om at du fortsatt lever, puster, og kjemper deg gjennom dagene. 
Vr s snill ikke gi opp.

Hva fr deg gjennom dagene egentlig? Er det musikk, mat, jobb, trening? Der er vi s forskjellige alle sammen. Kanskje det er litt av alt? Musikken du hrer p til og fra jobb som fr deg til koble ut, det komme p jobb og gjre det du liker, det du er flink til. Treningskten du presset deg selv til som ga deg litt ekstra energi, og som fikk deg til lage en sunn middag? Fler du deg ikke bra da? 
Men hva med nr du ikke klarer finne energien det faktisk kreves for gjennomfre disse tingene, hva da? Det er mange som mener det bare er komme seg opp, bite i det sure eplet, ta seg sammen osv. 
Jeg skulle s gjerne vist alle dere som mener det er s lett, hvordan det faktisk er ligge der og ikke kunne gjre noe som helst. Dere skulle ha byttet med meg, kjent p hvordan det er ikke ha viljestyrke.
Men det er heller ikke deres feil, de prver bare hjelpe, oppmuntre og sette en god standard. Det er bare ikke s enkelt.

 

Er jeg lat?


Hva er latskap? Er ikke det den egenskapen der du bevisst velger at du ikke vil? Jeg har ikke bedt om ikke orke. Jeg har ikke valgt vre snn.
Var det opp til meg, hadde jeg hatt hjemmet mitt ryddig og rengjort hver helg, laget meg middag hver dag (selvflgelig sunn), ftt unna flere treningskter i uken, og selvflgelig hatt tid til venner hver eneste helg, om ikke oftere. Stresser det deg at du som ung i dag har mye strekke deg etter og at det kreves mye mer av deg? Eller, gjr det egentlig det? Unge mennesker i dag har selv valgt den livsstilen, har de ikke? Prestasjon.
Jeg hater ordet prestasjon.
Det er helt greit ikke vre best, ikke nest best heller. Tro det eller ei. Hvem er det som egentlig bryr seg om du er god i matte? Eller gym? Eller, skal du bli lege, for ikke snakke om advokat m du jo ha gode karakterer i alt. Fordi det er snn det fungerer. Poeng her og der som trekker opp s du kan f g p den beste skolen. 
Jeg er glad jeg tok en "lett" utdannelse. Nei, den er ikke lett, det er bare samfunnet som skal ha deg til se p det som en enklere og raskere vei ut i arbeidslivet, kun fordi du ikke trenger toppkarakterer, og fordi du ikke gr p skole til du er 27 r.
Jeg har en utdannelse, og den er jeg stolt av.

Du er flinkere enn du tror, og du eier mer kunnskap enn du er klar over.
Stort sett nr folk sier til meg at jeg er flink, tenker jeg;  jada sikkert! Men det er ikke tull, det kalles komplimenter, og er noe vi alle burde verdsette og bli flinkere til ta imot. Det g gjennom livet er litt av en lrepenge, tenk s kjedelig det hadde vrt hvis man aldri fikk noe cred?

 

De aller fineste komplimentene er de du gir til deg selv.


Jeg fler meg mislykket og mindreverdig.
Hvorfor? Fordi du ikke ser ut som alle andre? Eller fordi du ikke har gjennomfrt noen utdannelse enn? Kanskje du ikke vet hva du vil. Alle kan ikke se ut som barbiedukker, ikke alle kan vre like smarte. Hva spiller det for noen rolle, det fle seg mislykket kommer kun fra et sted, og det er innsiden. Det hjelper ikke om du ser og fler deg aldri s flott p utsiden, om du ikke har det bra med deg selv. 


Hvorfor tror vi at vi er mindreverdige?


Den strste feilen du kan gjre mot deg selv er tro at du er mindre verdt, at dine meninger ikke betyr like mye, at du ikke har noe du skulle ha sagt. At ingenting spiller noen rolle, ikke nr det kommer fra deg.
Det er mrke tanker, og du m ikke finne p tro p dem.

 

Kunsten tenke positivt (og negativt)
Tenk s lett det er smile og le, tenke positIve tanker. Ogs skal det ikke mer til enn en negativ tanke for drepe alt det positive? Hvis du frst har lrt deg destruere deg selv er det vanskelig flykte. Da rmmer du p en mte fra din egen fiende, og den fienden skal jo ingen steder, for den eksisterer inni hodet ditt. Frst da forstr man hvordan det er vre fanget i sitt eget skall. Tenk p det som en lk som spises opp fra innsiden. Hvis du frst har kommet deg gjennom alle lagene som er relativt tykke, s sitter du igjen med det puslete, tynne laget p utsiden.
Snn fles det. Ogs var det bygge opp denne lken igjen.

Det er kun en av deg, og en av meg. Gjr det beste ut av det du har ftt, og slutt og tenk at du er fdt under en uheldig stjerne. Det har jeg sluttet tenke, da jeg skjnte at det kun var jeg som skapte den uheldige stjernen. Livet er hva du gjr det til, enkelt nok. Men enkelt er det ikke, og vet du hva? Livet blir ikke  lettere heller, desto mer utfordrende. 
Vr heller forberedt og bli den beste versjonen av deg selv, uansett om det er et stykke unna n. 

Jeg fler meg faktisk mindre tom, n som jeg har ftt alle disse ordene ned p papir. Det fles bra.

 

N.



 

En ond sirkel



Nr jeg er glad er jeg tilfreds

Nr jeg er tilfreds har jeg ingen ting klage p

Nr jeg ikke har noe klage p dukker det opp nye tanker

Nr det dukker opp nye tanker dukker det opp nye bekymringer

Nr det dukker opp nye bekymringer stresser jeg

Nr jeg stresser s spiser jeg

Nr jeg spiser blir jeg glad

N.

 

Mentalt fanget // Psykisk terror pt. 2



I forrige innlegg skrev jeg litt om psykisk terror og hvilke effekter det har. Jeg nsker gjerne utdype dette litt mer da det er et tema som mange er og har vrt utsatt for. Jeg har tenkt litt p hvordan jeg kom meg ut av det og hvilken strategi som pnet ynene mine.

Begynnelsen:​

Jeg godtok absolutt alt. Jeg tenkte at det var en grunn til at jeg ble behandlet som jeg gjorde, snakket til som jeg gjorde, at jeg ikke fortjente bedre. Jeg tror kanskje jeg tenkte at jeg ble irettesatt, og at det var snn halvveis greit. Det er ingenting som er halvveis greit. Jeg hadde det tross alt bra til begynne med, og det var det jeg brydde meg om. S lot jeg det g flere r, uten at handlinger fikk konsekvenser. Det ble en vane.

S kom det en tid hvor jeg lukket ynene mine for alt som skjedde med meg, og rundt meg. Jeg lukket ynene for skepsisen til alle de jeg hadde rundt meg. Jeg ville heller ikke hre. Og jeg var livredd for vre alene. 

Etter flere r:

Jeg brydde meg ikke lenger. Stabilitet for meg var ikke vre alene, ikke bli behandlet bra nok. Jeg var s sliten av s mye rundt meg at jeg prioriterte feil. Jeg tok mer vare p alle andre rundt meg enn meg selv. Jeg ble glemt. Av meg selv. Ofte fikk jeg kommentarer som "du skal ogs ha et liv", eller "du kan ikke g rundt og ha det kun OK resten av livet". Jeg hrte det, men jeg lyttet ikke. 

Jeg kunne f kommentarer som at jeg var dum, mindreverdig, og inkompetent. Jeg merker at enkelte av disse ordene bruker jeg mye selv den dag i dag, og man kan jo lure p hvorfor. Andre ganger var jeg en feit gris, noen f ganger s jeg bra ut (mot at jeg ikke mtte bli tjukk igjen). Hadde jeg sminket meg litt ekstra fint, kom det "hvorfor sminker du deg ikke snn hver dag?" i stedet for at jeg bare generelt fikk et kompliment om at det s bra ut. Da fikk jeg jo nok en bekfretelse p at jeg ikke var bra nok.

S er det enkelte ganger hvor det dukket opp helt ut av det bl at "jeg aldri hadde betydd noe, jeg var en ubetydelig liten f****, og jeg var en skam. En skam? Aldri betydd noe? Hvor i alle dager kom det fra? Jeg husker at jeg ble s forferdelig forvirret midt oppi det hele. Jeg ble heller ikke lei meg lenger, bare oppgitt. Og ikke minst flau. Flau fordi dette er ord som er blitt brukt foran andre, ydmyket foran andre. Selv da fortsatte jeg godta. Godt fanget i frykt for vre alene.

Det begynte jo etter hvert gjre mer med meg enn jeg var klar over. Jeg hrte ikke p hva folk som brydde seg om meg sa, jeg brydde meg ikke om meg selv og midt eget beste, og jeg begynte bli sint. Det var som om noe var i ferd med komme opp til overflaten, men hvordan i alle dager skulle jeg hndtere alt som presset seg frem n? Etter flere r p samlebnd?

Det er en hendelse som ikke slipper taket i meg. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne g og ta livet av meg selv, fordi ingen ville bry seg likevel. Jeg var presset opp i et hjrne, mistet kontroll over alt rundt meg, jeg hadde angstgrt i flere timer, og til slutt begynte jeg fossbl neseblod. S ble jeg redd fordi jeg fikk ddsangst, og tenkte at dette klarer ikke kroppen min mer. 

Jeg har ikke ord for hvor mange ganger sommeren eller julen har blitt delagt pga dette. Og jeg har tatt s uendelig mye hensyn, noe jeg angrer p den dag i dag. Hensyn jeg tror det er f som ville tatt. Det ble aldri satt pris p noe som helst, ikke en gave, ikke et kompliment. Jeg ble visket ut for offentligheten og bare brukt som en drmatte. Fy fader s sint jeg har vrt for dette.

Noen ganger fikk jeg bare klare meg selv, og en gang ble jeg midlertidig forlatt langt nede i Sverige, som en bruk og kast ting. Alle lgnene jeg godtok, alt jeg visste men ikke fikk vite likevel. Jeg ble holdt utenfor alt, alltid. Jeg hadde aldri noe med noen ting. Jeg ble oppfordret til gjre inngrep for perfeksjonere kroppen min. Heldigvis gikk det aldri s langt.

Ansiktutrykkene mine forvandlet seg til et fellesuttykk. Jeg hadde bare en mine, ikke glad, ikke lei meg, bare en strek.

Slutten:

Jeg hadde ndd et punkt. Jeg tror det mest var det innvendige raseriet mitt som tok kontroll over meg selv, og gradvis tvang meg ut. Jeg var mild og god, omtenksom og kjrlig. Jeg hadde tilgitt alt, godtok alle nye sjanser, men hva fikk jeg igjen?

Ignorering.

N har jeg blitt ignorert for siste gang. Jeg eksploderte i en blanding av raseri og stolthet. N var det endelig nok. Kanskje jeg endelig skulle klare det? g videre? 

S kommer det en liste med trusler og bruk av kontroll. Men det funket ikke lenger, jeg var blitt immun. Jeg var beinhard og kjente ikke igjen meg selv. Meg selv visste jeg at jeg hadde mistet for lenge siden, men kanskje denne siste innsatsen har reddet livet mitt i dag, mentalt sett.

Aldri skal jeg trkkes p igjen. Ingen skal f true meg, eller prve kontrollere meg. Ingen skal f spytte mer p meg. Ingen skal f ta fra meg mitt eget liv igjen.

Jeg hater deg ikke, men jeg er uendelig takknemlig for at jeg ikke trenger deg lenger.

N.



 

 

 

 

 

 


 

Psykisk terror


 

Kjre dagbok.

Etter en uke med ferie har skuldrene senket seg, og jeg kjenner hvor bra dette har vrt. Jeg skal ikke jobbe fr p lrdag, s ferien er jo ikke over enn, men jeg skulle gjerne hatt litt mer. Jeg har ikke gjort s veldig mye mer enn sove egentlig, men det har vrt nyaktig det jeg har trengt. De siste dagene skal brukes godt!

Nr jeg er p ferie er det som jeg blir midlertidig sluppet ls fra lenkene, og vet at jeg m tilbake til virkeligheten til slutt. Det er litt av en mte beskrive det p, men snn fler jeg det. 

Tenkte skrive litt om vanene mine p ferie. Jeg sover mer, og spiser mer. Samtidig har jeg det bedre. N det er sagt kommer begge deler i konflikt med hverdagen min. P ferie tillater jeg meg selv kose meg ekstra, noe man skal gjre. Problemet blir bare da at s fort jeg kommer tilbake til hverdagen str jeg midt oppi en krig. En krig som blir vanskeligere beseire hvert eneste r. Plutselig skal jeg vre "flink igjen", og hverdagen bestr igjen av det som aller helst skal vre et oppegende kosthold, og lite trstespising. 

Den overgangen blir alltid for tff. Jeg har heller ikke badet mens jeg har vrt her, fordi jeg ikke nsker vise meg frem. Jeg har solt meg, men likevel gjemt bak luftige klr s ingen ser hvor mye ekstra det er blitt i r ogs

S er jeg for eksempel i en butikk, blir stende i en vinkel hvor jeg ser et butikkspeil i et hjrne, og lurer p hvem i alle dager den brede personen er. S fr jeg sjokk fordi jeg skjnner at det er meg. Jeg har dager hvor jeg syns jeg er helt enorm (og overvektig vet jeg at jeg er uansett), og dager hvor jeg kan fle meg tilnrmet normal. Det er alltid fra en dag til en annen.

Jeg har dager hvor ikke jeg forstr hvorfor jeg ikke fr p meg buksa som jeg kjpte i fjor, hvor jeg m fortelle meg selv at husk at du veier 10 kg mer i r. Det er kjempevondt, nr jeg vet at det er kun meg som har ftt det til, selv om det ikke er en direkte bevisst handling.

Da blir kommentarer som; "det er da bare komme deg p trening" eller; "det finnes ingen unnskyldning, du begynner da ikke fr da og da" osv, veldig tunge. Jeg sier ofte til meg selv at hadde jeg bare ftt til maten litt, s ville vekten kanskje justert seg litt av seg selv, og jeg ville kanskje ftt mot til ville trene og se endringer. Men jeg kommer jo aldri s langt.

Jeg har et selvbilde som har blitt fortalt at hun er stygg, feit, ubetydelig, talentls, en byrde, og jeg kunne fortsatt i det uendelige. Jeg har blitt fortalt at jeg bare kan ta mitt eget liv fordi ingen bryr seg. Jeg har med andre ord vrt utsatt for psykisk terror i flere r. Dette er ord p mye strre pvirkningskraft enn det jeg har vrt klar over. Jeg har sagt til meg selv at jeg ikke bryr meg, men i stedet for bry meg der og da, tar jeg smellen nr jeg str foran speilet og i stedet sier det samme til meg selv da.

leve med psykisk terror over lengre tid gjr selvflgelig noe med hvordan man velger ta til seg ord fra andre. Man lrer seg gjerne "godta" det som blir sagt, rettere sagt overse det som blir sagt. Snn var det i hvertfall for meg. Frykten for vre ensom og alene gjr deg blind

Hva har psykisk terror gjort med meg?

Det har gjort meg bitter og usikker. Jeg tror som sagt sjelden p fine komplimenter. Jeg rakker hele tiden ned p meg selv, og sliter med f kritikk, fordi jeg er s redd for gjre noe galt. Jeg gr alltid i forsvar s fort det er den minste ting, og derfor har jeg flere ganger ftt hre at jeg virker hoven. Noe jeg forstr, men det er ikke bevisst. Jeg har problemer med la ting vre, og kan snakke om ting det er lagt lokk p i en evighet. Hvis jeg fortsatt fler jeg har noe si, s sier jeg det.

Dette hres nok litt kontroversielt ut, men det har hatt en "positiv" innvirkning p meg ogs. Se p det som hell i uhell. Jeg str mye mer opp for meg selv enn fr. Jeg godtar ikke nr folk kommer med en stygg kommentar, og tar mye mer igjen enn fr. Jeg sier mye oftere hva jeg mener om ting, selv om jeg fortsatt har litt g p. Jeg har rett og slett ogs blitt litt tffere, nr alt kommer til alt.

Marionettdukken:

N er det jo ogs snn at psykisk terror handler om mye mer enn bare ord. Det handler om konstant undertrykkelse, neglisjering, mobbing, overtak, og kontroll. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om. Det var lettest snn. Mye gjres bare ved hjelp av kroppssprk. Og sist men ikke minst; lgn p lgn p lgn. Det er som om man ikke betyr noen verdens ting, og enda mindre meningene dine. Det er som om man ikke teller. Som vre en rekvisitt til en annens liv. En marionettdukke.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er i den situasjonen lenger, jeg er s mye mer enn det. 

N.

Nr hjelpen er for langt unna





Dette temaet syns jeg er ekstremt vanskelig, veldig srbart, men ogs veldig, veldig viktig. 

Se for deg at du befinner deg i en maktesls situasjon. Du eier ingen kontroll over egen kropp og egne tanker, og kjenner omtrent ikke igjen deg selv. Du trenger hjelp, men vet kanskje ikke hva slags, og gr til legen din.

Legen din lytter til deg og stiller deg noen sprsml om hvilke tanker du har hatt/har. S konkluderes det med at man skal puttes i helseken, men at det vil ta tid f time hos en psykolog da du ikke aktivt gr med selvmordstanker. Du trenger hjelp, har rett til hjelp, men kan ikke prioriteres. 

Du fr en bunke med telefonnummere som du selv m ringe til, for i det hele tatt havne p en venteliste. S fr du beskjed om hva gjennomsnittstiden p vente er. 6 - 12 mneder.  

Kan noen fortelle meg hvordan dette skal vre greit? Sjansene for f hjelp raskt er like hye som skrape frem millionen i et flaxlodd. Man m nemlig ha flaks. 

S hva gjr du? Du orker ikke kampen, bunken med telefonnummere  er blitt for tung, du vet omtrent at du ikke har en sjanse hvis ikke du kommer inn med kniven mot strupen. Jeg er klar over at jeg beskriver det p en brutal mte, men det snakkes for lite om, hele dette temaet. 

Jeg syns det er forferdelig at s mange unge og voksne som sliter m settes p benken til det blir deres tur, om en stund. Om en ganske lang stund. 

S kan du se for deg en annen situasjon, du har kanskje drevet/driver med selvskading og har gjort deg noen tanker om selvmord. Da er det straks snn at man skal f nesten umiddelbar hjelp. Selv da, er det ikke alltid man fr umiddelbar hjelp. Tro meg, dette har jeg sett med egne yne.

S hva med dem som gjr seg tanker om selvskading? Det er ikke alvorlig nok, og da m man vente.

Og da spr jeg; vente p hva da? At det skal bli verre? 

Dette handler ikke om rettferdighet, men om at dette ikke er greit, at det gjres noen tiltak, fordi det er altfor mange som havner mellom to stoler. Det er ikke bare meg.

Jeg kjenner til s mange hendelser og historier, hvor man blir sviktet at det psykiske helsevernet. Jeg har vrt vitne til flere situasjoner hvor man ikke fr hjelp fr det allerede har gtt galt, p den ene eller andre mten. Jeg har sett frustrasjonen, og kjent den p kroppen nr man opplever at det ikke finnes et tilstrekkelig godt nok psykisk helsevern.

Og ofte tror jeg at grunnen til at man ikke klarer gi opp heller er nettopp fordi man allerede str s fast. Du klarer ikke rikke deg av flekken. 

S gr alt gjerne p repeat. Til neste gang. 

S er det dette med piller, antidepressiva. Piller kan bedve problemet, men det lser det ikke. Det er jo mest en midlertidig lsning, slik jeg ser det. Det fungerer til en viss grad, hos en viss andel mennesker, til en viss tid. Jeg hadde en positiv opplevelse frste gangen jeg brukte det, mens andre gangen, flte jeg meg fullstendig fanget i egen kropp. 

Det har vrt helt forferdelig, og jeg holder p med nedtrapping n. For min del handler det om at jeg verken kommer i kontakt med meg selv eller flelsene mine, og ikke trives med den jeg blir med snne piller. 

Men dette er helt forskjellig fra person til person, og det jeg mener, er at det m gjre noe med hvordan de hndterer dette kende problemet. Jeg kjenner flere som sliter, noen av dem har mttet ke medisindoser i pvente av samtaleterapeut. Andre har ftt beskjed om at de ikke er syke nok. 

Jeg har ogs opplevd i nre relasjoner, noen som ikke har ftt den hjelpen de trenger, enda det er blitt bedt om hjelp. Jeg har sett og hrt personer trygle om hjelp, og vet dere hva politiet sier? "Prv ta deg sammen, vi har litt annet vi m prioritere." 

Slike opplevelser har vrt med p forme meg til et menneske som ikke har nok tillit til de som skal dukke opp for hjelpe i en akutt krise. Jeg har dessverre sett for mange situasjoner g altfor galt, og hjelpen kommer alltid nr det allerede er litt forsent. 
Det er en grunn til at man deles inn og puttes i bs. Vi er for mange som sliter, og har for lite psykologer/psykiatere/egnede personer generelt. 

Men det er for sren meg ikke bra nok! 

Hva med de som ikke har rd til g privat for eksempel? Hva med de som blir s mye verre mens de venter, at det gr galt? Hva med alle oss andre?

Vi er et s sabla rikt land, gjr noe! Det er p tide gjre noe n! Ikke putt folk inn i de endelse lange ventelistene! Jeg ringte 100 stykker jeg, alle sa nei, de hadde ikke kapasitet! Skal det gi meg mot til fortsette? Skal det hjelpe meg videre? Skal man mtte ta av sparepengene sine for overleve? For det gjr jeg!

Jeg blir virkelig opprrt og trist av dette, men aller mest sint. Sint fordi jeg fler dette landet av og til sitter p en sekk med penger, som gis i btter og spann til drssevis av land (og selvflgelig er det bra, og vi skal hjelpe andre ogs!) men hva med oss selv? Hvorfor skal ta det ta noen flere r f en kommunal bolig nr man er ufretrygdet og ute av stand til ta ordentlig vare p seg selv, mens i det sekund noen trkker over grensen, kaster vi ut penger? Og ikke misforst, vi er som sagt et rikt land som har mulighet til hjelpe, og det syns jeg vi skal fortsette gjre, men vi neglisjerer oss selv. 

Det er i hvert fall slik jeg ser p det. Fysisk sett har vi et mer enn nok oppegende system som hjelper oss enten man har brukket et ben, blir alvorlig syk eller lignende. Men den mentale helseken er en historie for seg selv. 

Jeg tar gjerne imot det som mtte oppst av kritikk mot dette innlegget, s skal jeg forsvare mine ord s godt jeg bare kan. Jeg har sett for mye, hrt for mye, og opplevd for mye til at jeg kan la dette temaet ligge uberrt. 

Hper bare jeg roper hyt nok n. Vi fortjener alle s mye bedre enn dette. Vi er verdt mer enn ikke vre "syk nok". 

N.

Les mer i arkivet Mars 2018 Februar 2018 Januar 2018