EN FILM SOM VIL ENDRE DITT SYN PÅ LIVET!

 

Freedom Writers

Jeg vil gjerne komme med en filmanbefalning. Jeg har akkurat sett filmen "Freedom Writers", og alle kjenner vel til den følelsen når man har sett en sånn film du bare må fortelle om? Dette er en sånn film.

Filmen skildrer livet og hverdagen til en klasse ungdommer som lever i en brutal og tøff tilværelse. Ingen ambisjoner, ingen motivasjon, og ikke noe håp. Så dukker det opp en ny lærer med mindre erfaring, men som skal vise seg å snu alt på hodet og endre livene deres for alltid.

Filmen er basert på en sann historie, og viser hva tillit, håp, interesse, ikke minst samhold, og respekt kan gjøre med oss mennesker. 

For meg er dette en sånn film som får meg til å ville kaste alle de overfladiske veskene mine i søpla, smile til alle menneskene i hele verden, slutte og ha mistillit til meg selv, og begynne å leve. Det er en film som åpenbart får frem følelser, og som lærer oss en lekse om livet. Det er en veldig rørende film, og jeg er glad for at jeg har sett den! 

Jeg sipper mye til sånne historier, men gud så godt det er å gråte for noe så gjennomført og vakkert. Filmen er fra 2007 og finnes for øyeblikket på Netflix!

 


Bilde hentet fra Google

 

MAKEOVER





Alle trenger en makeover en gang i blandt; nå var det min tur! Har vært vanlig blond i 2 år uten å gjøre noe spesielt, så det var på tide å piffe det litt opp. Har farget det i en peach-aktig tone som med mer kobber i bunnfargen. Har også satt på meg drømmehåret fra Balmain! Det er virkelig verdens beste extensions! Behagelig og lett å ha i håret. Dette er også en farge som kommer til å slippe litt og litt, og det er også meningen her, da det vil bli mer og mer fersken preg på fargen. 

Nå føler jeg meg fin og fresh på håret, og føler jeg passer inn i sommertiden! :-)

N.



 

13 GODE GRUNNER



13 gode grunner

1. Jeg har grunn til å smile, fordi jeg er omringet av positive personer.

2. Jeg har grunn til å være stolt av meg selv, fordi jeg tør.

3. Jeg har grunn til å snakke så åpent rundt det jeg skriver om, fordi det treffer så mange.

4. Jeg har grunn til å føle meg deprimert og mislykket av og til, fordi jeg bare er et menneske.

5. Jeg har grunn til å bli sint når jeg selv eller folk rundt meg blir dårlig behandlet, fordi vi fortjener bedre.

6. Jeg har grunn til å være stresset og engstelig av og til, fordi jeg lever i en tid hvor det å prestere nermest er blitt en menneskerett.

7. Jeg har grunn til å bli sliten uten å ha løftet en finger, fordi jeg går på overtid inni hodet mitt.

8. Jeg har grunn til å være nettopp den jeg er, fordi jeg har mine egne erfaringer.

9. Jeg har grunn til å være falsk av og til, fordi jeg ikke orker å tape ansikt hele tiden.

10. Jeg har grunn til å være overbeskyttende overfor meg selv, fordi jeg er redd folk skal tråkke på meg.

11. Jeg har grunn til å gå i dekning av og til, da det er eneste mulighet for å hente ekstra energi på.

12. Jeg har grunn til å være redd, fordi jeg har vært utsatt for psykisk stress over lang tid.

13. Jeg har grunn til å fortsette å skrive, fordi det hjelper både meg selv og andre å forstå!

KJØPER JEG MEG LYKKELIG?


Nei! 

Ok, kanskje litt. Men jeg var verre før. Da måtte jeg for eksempel innom Louis Vuitton hver eneste måned en periode, bare for å kjøpe en ting. Det var nesten samme hva det var, så lenge det var brukbart. Det høres jo fryktelig dumt ut, men den butikken ble virkelig min safe place. Jeg tror også at jeg er den type person som lar meg imponere av flotte innpakninger, pene esker, og enkelt men eksklusivt design.

Jeg elsker vesker, og det er virkelig min største lidenskap. Jeg tar vare på alt jeg eier som om det var små barn. I stedet for crazy catlady, jeg er The crazy purselady! 

Gudene vet hvor mange penger jeg har lagt igjen der, men det er fortsatt verdt det. 

Så til en helt annen ting.

Nå har jeg kommet meg gjennom første hele uke siden jeg var tilbake på jobb. Det har vært greit å gjøre, men ikke stappfullt da det fortsatt er fellesferie. Det er helt klart deilig at jeg får en noenlunde rolig start, det er alltid godt. Man må jo heller ikke glemme at jeg har gått fra å nesten ikke ha noen mennesker rundt meg langt vekk fra Oslo, til å komme tilbake inn i gryta. Det blir jo mange mennesker, mange mennesker du skal må være opplagt for, og glad hele tiden. 

Nå er jeg glad det er helg, gleder meg til å slappe av. Jeg skulle ønske jeg bare kunne dra tilbake til hytta, men alt til sin tid.

Prøver å ta litt ekstra godt vare på kroppen nå, både i form av å spise bedre, sånn at jeg har det bedre, og psyken. Jeg har vært flinkere til å ikke ha unødvendig mye samvittighet for ting, og det føles helt utrolig bra! Det er jammen meg viktig å ikke være så hard mot seg selv, hele tiden. 

Kanskje er jeg på vei inn i en bedre periode nå, kanskje er det veldig kortvarig. Uansett, jeg må gripe muligheten til å prøve å snu så mye negativt mens jeg er i stand til det. Jeg kan snu så innmari fort, så jeg må virkelig smi mens jernet er varmt. Jeg kommer meg ikke på noen trening, men jeg spiser bedre, og det har jeg ikke gjort siden i fjor. 

Det er bra nok for meg for øyeblikket. :-)

Håper alle får en fin helg!

N.



 

VERDENS BESTE JOBB!



Jeg ville ikke byttet det med noenting. Jeg er så heldig som føler at jeg har verdens beste jobb, og det er det for meg! Jeg elsker å jobbe sammen med mennesker, være en del av et team. Jeg har også verdens beste kollegaer, og sammen blir vi et verdens beste team. 

Jeg er frisør, og kjempestolt av det! 

Dagene mine består av masse energi, sosial omgang på høyt nivå, og kreativitet. Hver kunde er unik og trenger ulik oppfølgning. Jeg har holdt på i ca 7 år nå, og håper jeg holder ut så lenge jeg bare klarer! Jeg elsker å være rundt mennesker, og det er en fryd å få møte så mange ulike personer. Det føles så bra å gjøre andre fornøyde med seg selv! Det hender jo at kunder kommer inn med hodet ned, og går ut med hodet hevet. Det er givende

Av og til dukker det opp utfordringer, og gud så kjedelig det hadde vært hvis det ikke var tilfelle. Da er det også godt å være en del av et team som jobber godt sammen og kan hjelpe hverandre når det trengs! Vi har alle ulike spesialiteter og felt. Man blir heller aldri helt utlært, og lærer hele veien i yrket. Ingenting gjør meg mer blid en å ha gjort dagen til en kunde bedre pga en klipp, en farge, eller nytt, langt hår. Glede smitter!

Jeg elsker å jobbe med hairextension, og jobber mye med det. Tenk så mye man kan finne på med hår! Jeg sverger til Balmain Hair, kun det beste er godt nok! Kvalitet er viktig, og jeg kunne ikke ha jobbet med et bedre merke! Jeg har selvfølgelig jobbet med andre merker før, men ingenting måler seg med Balmain sitt hår. 

Jeg er ikke et konkurransemenneske, så du finner meg aldri påmeldt på noenting. Derimot elsker jeg blandingen av det enkle, til mer avanserte prosjekter å jobbe på i salong. Hverdagsglede er hverdagsmagi! Dette er virkelig et flott yrke, og jeg visste allerede da jeg var 5 år og farget håret til barbiene mine rosa med mammas leppestift, at det var dette jeg ville drive med. (alt ble klippet, ikke bare barbie for og si det sånn). 

Og til en annen ting. Til de av dere som tror vi håver inn hver gang du betaler 3000 kr for å ha sittet i stolen vår i kanskje 3 timer, tro om igjen. Det er noe som heter moms, avgifter generelt, provisjonsandel, og skatt. Vi skal dermed jobbe ganske hardt for å tjene godt, men det er på ingen måte umulig og tjene gode penger hvis man er flink til å planlegge dagene sine, si ja til kunder så langt det bare rekker, og generelt stå på. 

Det er ingen som reagerer når tannlegen skal ha 5000 kr for en rotfylling av en tann, men å betale 3500 kr for total makeover, DET er vanskelig det. Vi legger så mye tid og kjærlighet i det vi gjør, og vi er faktisk uerstattelige. Du kan jo ikke stripe håret ditt selv, eller hva? 

Alt i alt; jeg er stolt av yrket mitt og jeg elsker å gjøre folk fantastisk fine på håret!

Ha en fin kveld :-)

 

N.

 

 

Depresjon - hva kan de rundt deg forvente?


For det første, alt varierer, gjerne hele tiden. Man trenger ikke være manisk depressiv for å ha svingninger, og det er ikke alltid lett å skille mellom bipolar lidelse og depresjon. 

Jeg for eksempel, er en ganske pratsom person. I dårlige perioder er jeg åpenbart stille, og unngår gjerne unødvendige sosiale settinger. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg såvidt klarer å puste for øyeblikket. 

Men det ser jo ikke sånn ut? Nei, man kan ikke se et hull i en tann heller, men det er veldig vondt. 

Jeg opplever meg selv som litt avvisende, veldig uinteressert, og irritabel, når jeg er på vei inn i en dårlig periode. Det er kanskje åpenbare tegn for noen, men ikke absolutt alle. Jeg orker ofte ikke bry meg om noenting, orker ikke tenke på hva jeg spiser eller ikke spiser. Gir meg selv grønt lys for alt jeg vil ha, enten det er mat eller materielle ting. Det kaller jeg overlevelsesfasen.

Jeg tenker også at det er viktig å kjenne litt på de ulike følelsene som dukker opp der og da. Kommer det perioder med mer sorg? Eller kanskje en følelse av sinne? Man er ikke alltid sønderknust midt i en depresjon. Det å godta at det kommer når det kommer, og la det til en viss grad gå sin gang, det tror jeg kan være bra.

En dårlig periode er uansett ikke over før den er over. 

Det er også viktig at man får den freden man trenger når man trenger den, og at ingen maser på deg. Det er viktig å ikke presse personen med på ting, selv om det skulle være en positiv ting. Orker man ikke så ORKER man ikke. Det er ingen enkel oppgave og gå rundt og tviholde på det lille man har av energi. 

Gode tips for å komme seg lettere gjennom de tyngste stundene

Det finnes vel egentlig ikke konkrete tips, men det er jo en sannhet i at et oppegående kosthold med null junkfood er bra, og at raske karbohydrater  og for mye sukker ødelegger for balansen i kroppen. Trening er sunt, sol er sunt. Likevel er det sjelden jeg selv klarer å følge disse tipsene. Andre ting som å ha mennesker rundt seg, ha noen å snakke med generelt, det er jo også ting som kan gjøre situasjonen bedre. Rutiner er også noe som hjelper meg.

Når det kommer til isolasjon er det jo ulike grader av hva man kan anse som faretruende. Det er ikke unormalt å oppleve at den som sliter trekker seg unna i perioder, men når det er vedvarende, og skjer hyppigere, er jo det klare signaler på at noe er annerledes/forverret. Jeg har lært at med depresjoner, kommer tålmodighet

Det er flere som har fortalt meg at de ikke hadde en anelse, og det er nettopp det som beviser det motsatte. At du får både deg selv om andre til å tro på skuespillet ditt.

Når jeg er bedre, så tar jeg mer initiativ. Jeg er mer oppmerksom på ting, og glemmer litt mindre. Jeg er mer interessert i det meste, og med det kommer også overskuddet. Samtidig henter jeg også energi av å være alene, mens jeg på en annen side er avhengig av å ha folk rundt meg nesten hele tiden. Jeg er heller ikke sånn at jeg henter nytt overskudd og energi når jeg kommer fra ferie, da jeg gjerne har brukt mer enn gjennomsnittlig antall dager på å roe ned. Alt som har vært knytt godt sammen, rekker ikke akkurat å løsne til jeg er tilbake. 

 

Det kommer alltid en ny dag

Det kommer alltid nye muligheter

Det kommer alltid nye utfordringer

Det kommer alltid et nytt problem

Det kommer alltid en ny sjanse

Men du har bare et liv

 

N.

MATERIALISTISK LYKKE

 



Åh, jeg kan vel ikke være den eneste som elsker vesker? Jeg føler det er mitt kall i livet, uansett hvor dumt det høres ut. Jeg klarer meg ikke uten, og jeg bruker heller 10.000 kr på en veske i året, enn å shoppe annen hver dag. Folk kaller meg dum, at jeg kaster bort penger, men jeg bryr meg ikke. Jeg gjør hva jeg vil! Kall det kortvarig lykke, men jeg er fortsatt like fornøyd med min første veske, som min siste. 

For meg tror jeg det handler om "å samle på noe". En psykolog ville sagt at jeg prøver å kjøpe meg glad. Jeg kaller det å leve i nuet, og hvis det gjør meg ekstra glad og jeg ikke havner på luksusfellen, da er det greit, hehe!

Jeg elsker vesker i alle størrelser, men det skal være et relativt enkelt og minimalistisk design. Jeg liker duse farger, gjerne beige, babyrosa, og gråtoner. Det kan også være sort. Jeg elsker gullfargede detaljer, og velger sjelden sølv. Rosegull er nydelig! Favorittmerket mitt er Louis Vuitton, og "Louis squaden" blir gjerne større for hvert år. Det er rett og slett for vanskelig å la være!

Jeg foretrekker også å kjøpe vesker i utlandet da jeg føler det blir en suvenir fra hver by eller land. Det er nok bare en greie jeg har, men for meg er det en fin greie. Så hender det jeg får spørsmål fra folk om hva jeg har tenkt å gjøre med "alle" veskene når jeg er blitt gammel. Jo, da skal jeg søren meg sprade rundt med Prada vesken min, verken jeg eller vesken skal støves ned i et hjørne da.

Før elsket jeg sko, og tror jeg kjøpte sko hver gang jeg fikk lønning. Jeg gikk alltid i høye heler, nå klarer jeg ikke sitte 10 minutter med pumps for å se fin ut. Tragisk. 

Stilen min er nesten for enkel, og tidvis ganske kjedelig syns jeg selv. Samtidig er jeg typen som pynter opp et antrekk med en fin veske, en kul jakke, eller andre smådetaljer som øredobber osv. 

Jeg elsker småtteri som sminkepunger, kortholdere, og lommebøker. Jeg føler det lyser opp hverdagen, på samme måte som det lyser opp hverdagen til noen å kjøpe sko hver måned, eller å holde på med sminke. Om ikke mange månedene skal jeg på jentetur til New York, og da kan det jo hende jeg finner en ny favoritt!


Denne Gucci varianten er nyeste medlem i samlingen.

Ha en fin søndagskveld!

N.
 

AKUTT PSYKIATRISK HJELP? TREKK ET LODD!




Her i Norge betaler vi skatt. Vi har rett til utdanning, og skjer det oss noe, hører vi til et system som skal hjelpe oss raskt. Blir du ufør, har man NAV å støtte seg på. Brekker du et ben, får du fikset benet. Blir du alvorlig fysisk syk, har du rett til hjelp. Blir du psykisk syk, så har du også rett til hjelp.

Men. Det fungerer ikke optimalt. Etter min mening fungerer det ikke i det hele tatt. Og om det funker så inneholder det så store feil og mangler at det like gjerne kunne vært lagt ned. 

Vi har ikke et godt nok psykisk helsevern i Norge, og vi er et sabla rikt land! 

Det er helt klart ulike ressurser i ulike kommuner, men den forskjellen burde ikke være så stor som den er. La oss ta en titt på innsiden av et akutt tilfelle hvor jeg prøvde å skaffe hjelp til en annen som prøvde å skaffe hjelp selv først;

Jeg ringte først akutt psykiatrisk avdeling ved det aktuelle sykehuset, hvor vedkommende hører til. De kunne ikke hjelpe med noe som helst da de kun tar imot pasienter som er henvist av en lege. Jeg fikk da et telefonnummer til akutteamet ved DPS i vedkommendes distrikt, og de kunne fortelle meg at de ikke kunne gjøre noe da kontoret stengte kl 15.00, og vedkommende bodde dessuten litt for langt unna til at de ville kjøre dit og hente. 

Dette er det ene tilbudet som finnes, en gruppe som skal kunne rykke ut i akutt krise, også kan de ikke hjelpe? Unnskyld meg, men det er da ikke holdbart? 

Så spør jeg personen jeg snakker med; javel, så det du da forteller meg er at man ikke kan bli syk og ha behov for akutt hjelp etter kl 15.00? Joda, det er bare det at da er det legevakten i den aktuelle kommunen som videre har ansvaret. Man må da selv komme seg dit på egenhånd, uansett hva man er i stand til.

Så forklarer jeg at vedkommende ikke er i stand til å komme seg noe sted, og allerede er nektet hjelp av 113. Ambulansepersonellet har da også truet med å ringe politiet hvis ikke vedkommende tok seg sammen, og da vedkommende ble oppfordret til å sette seg på en buss til en legevakt alene og ikke selv hadde penger, fikk vedkommende klar beskjed om at det bare var å gå til en nabo og låne penger. Dette er da også en person som lider av angst og autisme. Videre får jeg da beskjed om at de skal drøfte situasjonen seg i mellom, og ringer meg tilbake om en liten stund. 

Så ringer de tilbake etter 15 min, og forteller meg at de har funnet en løsning; Vedkommende får tilbud om hjelp på mandag.

På MANDAG? Personen trenger hjelp NÅ!

Personen jeg snakker med beklager seg, og sier seg enig at det er et for dårlig tilbud. Så får jeg beskjed om å ringe til legevakten vedkommende hører til. 

Jeg ringer så til den aktuelle legevakten og gir dem beskjed om at det er dukket opp en person som har mulighet til å hjelpe vedkommende dit. Det er bare et problem. Legevakten åpner ikke før kl. 18.00, og kl. er bare 14.25. Jeg forklarer at dette ikke kan vente lenger, men siden de ikke åpner dørene før da, får jeg beskjed om å ringe legesenteret i kommunen. Så blir jeg satt over i en fei og forklarer situasjonen.

Så får jeg beskjed om at det finnes en ledig "akuttime" kl. 17.40. 

Da er vi jo nesten like langt, forklarer jeg. Akuttime 20 minutter før man like gjerne kan dra til legevakten som åpner 18.00? Videre går jeg fra å snakke med en i resepsjonen, til en lege. Jeg snakker med legen og forklarer at dette ikke kan vente i enda et par timer. Legen forstår, og prøver å finne en løsning. Jeg får beskjed om at jeg skal bli ringt opp igjen, da legen prøver å overtale akutt psykiatrisk avdeling ved sykehuset til å ta vedkommende imot uten å ha blitt vurdert av en ved legesenteret først. Det går altså ikke, enda vedkommende har vært der før, og de er kjent med vedkommendes situasjon. 

Etter en lang samtale med samme lege, blir vi enige om at en kort visitt innom, så man har formaliteten i orden, er på sin plass. Dette må da bare prioriteres, sier jeg. Legen er enig.

Vedkommende blir så kjørt til akutt psykiatrisk avdeling, men som vanlig er det jo ventetid. 1,5 timer skal det gå, før vedkommende får tilsyn av psykiatrisk personell. Det har da totalt gått 7 timer fra det ble ropt om hjelp, til hjelpen kom.

Det som gjør dette ennå mer alarmerende, er nettopp det at vedkommende er alvorlig psykisk syk, meget ustabil og har vært i systemet lenge. Dette er ikke et førstegangstilfelle, snarere nok et rop om hjelp.

Jeg blir ikke lenger lei meg, bare sint. Sint for at vi ikke har et godt nok helsevern når det kommer til mental helse. Sint for at ingen kommer og hjelper, sint for at det skal gå 7 timer! 

Og aller mest er jeg dypt sjokkert og rasende over at en person som allerede ligger nede og bruker sine siste krefter på å rope om hjelp, IKKE får hjelp! 

Da mister jeg troen på menneskeheten, et godt samfunn, og et rikt land. Og dette er bare en av veldig, veldig mange andre tilfeller. Og bare en av alle de andre der ute som ikke får den hjelpen de trenger.

Da er det vanskelig å stå på sidelinjen å innse at det egentlig ikke finnes et fungerende psykisk helsevern i Norge, og at hjelpen helst kommer når det er for sent. Når skaden allerede er skjedd, og det ikke alltid finnes en vei tilbake.

N.

 

Hva er lykke?


 

Lykke er å kjøpe seg en ny veske, nye klær, ny telefon. Ekte lykke er noe annet. 

Ekte lykke er å våkne opp uthvilt. Ekte lykke er å ha ro i sinnet. Ekte lykke er å være frisk, fysisk og psykisk. Ekte lykke er å bli verdsatt og elsket. Ekte lykke kan med andre ord være vanskelig å oppnå. For noen er det uoppnåelig å være uthvilt, og det er ikke alle som er friske heller.

Tenk så heldig heldig hvis man har en fysisk frisk kropp som i utgangspunktet er i stand til å gjøre det meste? Hvordan kan det da ha seg at psyken vår kan knekke oss rett i to? Jeg har fått beskjed om at jeg har et veldig bra oksygenopptak i blodet mitt, det er det ikke alle som har, uten at man er noe syk av den grunn. Likevel er det søren meg ikke alltid lett å puste. På en annen side er jeg ikke fysisk sett i god form, sitter for mye i ro, og spiser dårlig. 

Jeg kunne sikkert løpt som vinden, hvis jeg trente opp pusten og musklene mine, men ærlig talt. Hvis jeg ikke klarer å gå rolig en time på mølla, da er ikke dette mitt kall. Jeg har en ambisjon om å trene enkle økter med noe jeg liker to ganger i uken, men selv det er umulig å få til. Det er overkommelig, og i noen perioder går det helt fint, men nå er det lenge siden noe fysisk har gått fint.

Jeg trente for eksempel med personlig trener tidligere i år, og det var meningen at jeg skulle ta kontakt igjen etter påskeferien for neste økt. Det er blitt noen måneder siden. Ikke vet jeg hva hun tenker, om hun vet at jeg lever, eller kanskje hun tror jeg er blitt alvorlig syk. Det jeg vet, er at jeg ikke orker å bry meg. Stakkars treneren min som bare er snill og hyggelig, som har brukt tid på å prøve å bygge meg opp, mens jeg bare har tvunget meg på disse timene med den mest falske innstillingen noensinne. 

Samvittighet. Flink pike syndromet; jeg skal trene, jeg skal spise sunt, jeg skal treffe venner hele tiden, jeg skal gjøre det bra på jobb!

Hva lykke er for meg:

For meg er lykke å være stabil. Det er å være ekte glad, ikke den falske varianten som kommer hver gang jeg skal gjøre noe gøy, men når jeg ikke orker. Lykke er å være frisk. Lykke er å ha en frisk familie, og friske venner.

Lykke er å være der jeg er nå, på hytta. Det er å høre stillhet, se på sjøen og drømme seg bort. Lykke er sol og sommer. Det er å våkne opp bekymringsfri, angstfri, depresjonsfri. Lykke er å gi bort gaver, lykke er å få gaver med personlig betydning. Lykke er å føle at noen virkelig trenger deg, det er å bli satt pris på. 

Lykke er å kunne se fremover, uten å måtte se bakover.

Lykke er å få babyer til å smile og le. Det er å bade i saltvann. Lykke er å nå mål, det er når noen sier er at de savner deg. Men den aller største lykken, det er å være fornøyd med seg selv. 

Jeg tenker det at jo flere ting vi ønsker på en gang, jo lenger unna havner det. Jo mer vi streber etter, desto vanskeligere blir det å oppnå. Vi blir ikke lykkelige av å strebe etter å imponere andre, eller å prøve å være andre. Det er mange ganger jeg har villet være andre, og jeg har ingen problemer med å innrømme det. 

Kylie Jenner - Effekten:

Jada, vi har vel mange vært der, hvor vi lar oss imponere av timeglassfigur, fylte lepper, og perfekt sminke. Jeg har selv vært inne på tanken flere ganger, at hvis jeg bare gikk ned 15 kg, hvis jeg bare fikset litt der jeg ikke er fornøyd, hvis jeg bare fylte leppene mine litt, DA ville jeg vært fornøyd. Hvis jeg bare orket å sminke meg perfekt hver dag. DA hadde jeg vært pen da. Om jeg bare hadde hatt energi til å trene hver dag, tatt vare på hver lille celle i kroppen, hvor flott hadde jeg ikke sett ut DA? 

Nå tenker jeg; om jeg bare kunne sluttet å ville være noen andre enn meg selv.

Jeg liker ikke å putte ting i bås, som med Kylie Jenner for eksempel, og personlig liker jeg henne. Likevel har hun bidratt til et forvrengt kroppsbilde blant unge, uten tvil. 

Og til sist; TENK så lykkelige vi kunne vært hvis vi kunne kurert mobbing

Hva er lykke for deg?

N.

 

Ensomhet


 

Hva er ensomhet?

Er det det å legge seg alene om kvelden? Eller å ikke ha noen man kan prate med? Kanskje du ikke har noen å gå ut med i helgen? Er det å ikke ha mange venner? Eller er det å ikke bli sett eller hørt?

Jeg har mange venner, flere å prate med, mange å gå ut med, og jeg blir sett og hørt. Men jeg er fortsatt ensom. For meg har det å være ensom fått en helt ny betydning de siste årene. Jeg har egentlig vært ensom i mange år, men det er først nå jeg ser det, og kjenner det.

Jeg er ensom langt inni meg. Jeg er ensom på en måte det er vanskelig å komme seg vekk fra. Den type ensomhet hvor du har mennesker rundt deg som du kan prate med, og du egentlig aldri er alene, men likevel; jeg har aldri vært mer ensom noensinne. 

Hvorfor det? Hvorfor føler jeg meg sånn? 

Når jeg kjenner på ensomheten min, så kjenner jeg at jeg føler meg så langt unna alle andre, som om jeg egentlig er på et helt annet sted. Ikke bare mentalt, men også fysisk. Også tenker jeg; kan ikke alle dere andre også bare være her hvor jeg er? Poenget er at jeg vet ikke selv hvor jeg er. 

Føl hva jeg føler, tenk det jeg tenker, se det jeg ser. (Jeg er fullstendig klar over at dette ble skremmende likt Jigsaw med sin karakteristiske "cherish your life" i Saw filmene, hehe.)

Men det er nettopp det jeg ofte ønsker. At andre mennesker skal kunne få kjenne litt på de følelsene. Ikke fordi de fortjener å føle seg sånn, men bare for å se hvordan det blir tolket, nettopp fordi vi er så forskjellige. Ensomhet oppleves vel vidt forskjellig vil jeg tro, i svært ulik grad. For 8 år siden var jeg ikke ensom, jeg hadde aldri kjent på den følelsen. Og skulle jeg etter hvert som jeg ble eldre kjenne litt på denne følelsen, var jo den kortvarig.

Nå er er jo ensomheten permanent. Den er enorm. Jeg føler meg alene selv sammen med andre mennesker. Selv om jeg har gode venner å prate med, så føler jeg meg ensom. Jeg tror det er veldig viktig at man får litt forståelse for nettopp det å være ensom. Forståelse for at man er ensom på forskjellige måter, og at man takler det på ulike måter. 

Det er viktig å ha forståelse for at selv om man "har alt", så kan man føle seg ensom og fortapt. Ikke minst, er det viktig å tørre å snakke om det, mest for sin egen del, men det er også slik man får mer forståelse!

Jeg elsker å være alene overlatt til mine egne tanker, og det er ikke alltid jeg føler meg så alene da. Men sammen med andre, gjerne de med mye energi, da føler jeg meg alene, tilsidesatt, forlatt og fjern. Som om jeg er langt unna. Og det rareste er at når jeg sover, så føler jeg meg så mye nærmere jorda, eller som om jeg er der jeg skal være. Det gjør meg litt redd. Redd for at jeg skal leve et liv hvor jeg foretrekker å sove og drømme meg bort i stedet for å leve livet.

For meg er det å sove og forsvinne inn i drømmeland den beste timeouten jeg får. Alt virker så mye lettere. Drømmene er angtsfrie, depresjonsfrie, og jeg er i hvertfall ikke ensom. Det er trist og fint på en og samme gang. 

En annen ting som gjør at jeg ikke føler meg like ensom, er musikk. Jeg tror det er det som driver meg. At jeg kan drømme meg bort med musikk. Det er det fineste jeg vet! Det er verdens beste terapi, og jeg tror virkelig ikke jeg hadde klart meg uten en dag engang. 

 

Dette er en av mine all time favorittsanger, "Love on the brain" av Rihanna.

 

0RyInjfgNc4

 
N.



 

Selvdestruksjon

 

Dette er en tekst jeg skrev for ca 2 år siden. Hadde ikke trodd den skulle vises til verden, men her en den. Kanskje den kan være til hjelp?

 

Selvdestruksjon

Jeg føler meg så tom. Jeg føler ikke at det er noe på innsiden lenger. Hvorfor er det sånn?
Jeg er fanget i en slags uvirkelig,  mental tilstand som spiser meg opp. Jeg har opplevd mye glede, men jeg klarer ikke se glede på samme måte lenger. Selve ordet negativitet kan ikke beskrive det lenger, det stikker så mye dypere.
 Jeg trodde jeg hadde nådd bunnen da jeg var på mitt dårligste og alt var sort. Men jeg har nådd bunnen, for lenge siden, og nå sitter jeg her og har det enda vanskeligere enn noensinne. Betyr det at den virkelige bunnen er når du trodde du hadde kommet et lite stykke oppover, men i stedet etter en lang stund innser at du har sittet fast på samme stedet i lang  tid?
Er bunnen når du har gitt opp alt rundt deg, når familie og venner ikke betyr like mye som før? Eller kan bunnen være enda dypere? Kan man være ekstremt depressiv over lang tid uten å se lyset i enden av tunnelen, men likevel ikke ha selvmordstanker? 


Jeg ønsker bare å ha det bra, jeg også.

 

Hvorfor ser jeg på meg selv på den måten jeg gjør?


 Jeg er min verste fiende, og min verste venn. Jeg gjenspeiler det som ødelegger mennesker, et dårlig selvbilde. Hvorfor hører ikke kroppen på meg når jeg sier at jeg må slutte å se ned på meg selv? Jeg blir sliten av å stadig mobbe meg selv.
Kan man mobbe seg selv uten å være klar over det?


 Ved å snakke nedverdigende om seg selv hele tiden, og stadig påpeke egne feil og mangler, hva er den egentlige forskjellen på om du eller andre er formidleren?


Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor du er nødt til å elske deg selv før noen andre kan gjøre det. Se på deg selv som et speil, og se for deg at du utstråler alt du sier og gjør, også det du gjør mot deg selv der andre ikke ser det. 
Hvor lenge tror du at du klarer å elske noen som har så mye negativ energi at du blir med i dragsuget?
 De fleste vil vel tippe, ikke særlig lenge. Men sannheten er noe annet. Det å føle ansvar overfor et annet menneske, et annet menneske som også har det vondt, det gjør deg gjerne mer empatisk. Du fylles med sympati og vet nøyaktig hvordan det er, og tenker gjerne at kan jeg ikke fikse meg selv, skal jeg fikse alt annet.
Men det er ingen andre som kan fikse deg selv enn nettopp deg.

Hvorfor skal alt være så fryktelig vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å komme seg videre? Hva eller hvem er det som holder deg tilbake?
Jeg tror heller ikke du kommer deg videre med mindre du er klar for det. Hvordan bli klar? Hva er oppskriften? Jeg gidder ikke vente mer.


Jeg vil ha det bra nå. 

 

Når kroppen din er sliten orker den egentlig ikke bry seg. Men når spareblussen er brukt opp og du bare ligger der og syns at livet mangler totalt mål og mening? Hvem skal gi deg energien til å ville gjøre noe med det?
Igjen, det er ingen andre enn deg selv som kan gi deg spark i baken.

Når andre mennesker sier at de forstår deg, at de skjønner at ting er vanskelig, hvordan kan de egentlig være i stand til det uten å ha vært der selv? Jeg har alltid satt pris på sympatien man får fra andre mennesker, for de bryr seg jo. Men jeg blir også sittende igjen med en nesten større tomhetsfølelse fordi jeg forstår at jeg er alene om å vite hvordan jeg har det. Du må ha vært der.
Du blir hva du sier til deg selv at du er. Du presser deg selv ned, og forventer likevel at noe eller noen skal komme og plukke deg opp? Du har ansvar for ditt eget liv, men du er ingen verdensmester i å mestre livet bare fordi du er her. 
Men kanskje det er på tide å være takknemlig for at man har fått sjansen. 

Hva er selvdestruksjon?


Selvdestruksjon er når du har lært deg å takke pent for komplimenter, mens du innvendig gjør narr av deg selv for at noen kunne si noe sånt om deg, for det stemmer jo ikke.
Selvdestruskjon er å hele tiden legge listen etter hvordan alle andre er, hva de får til, og hvordan de ser ut. For der vil du aldri havne, det er urealistiske mål. Fordi vi er ulike. 
Selvdestruksjon er når du bygger deg opp et skjold som nekter deg å ta imot positive ord, råd, hjelp generelt. Fordi du tror at det er løgn.
Ingen kan hjelpe meg, ingen som ikke har vært der selv kan hjelpe meg!

 

Hvor kommer de gode dagene fra?


De gode dagene, de føles som en midlertidig, falsk tilstedeværelse som egentlig ikke eksisterer. Feil.
Egentlig er det de små tegnene som prøver å vise deg hva du kan ha, hva du fortjener å ha, hele tiden. Det er påminnelsene om at du fortsatt lever, puster, og kjemper deg gjennom dagene. 
Vær så snill å ikke gi opp.

Hva får deg gjennom dagene egentlig? Er det musikk, mat, jobb, trening? Der er vi så forskjellige alle sammen. Kanskje det er litt av alt? Musikken du hører på til og fra jobb som får deg til å koble ut, det å komme på jobb og gjøre det du liker, det du er flink til. Treningsøkten du presset deg selv til som ga deg litt ekstra energi, og som fikk deg til å lage en sunn middag? Føler du deg ikke bra da? 
Men hva med når du ikke klarer å finne energien det faktisk kreves for å gjennomføre disse tingene, hva da? Det er mange som mener det bare er å komme seg opp, bite i det sure eplet, ta seg sammen osv. 
Jeg skulle så gjerne vist alle dere som mener det er så lett, hvordan det faktisk er å ligge der og ikke kunne gjøre noe som helst. Dere skulle ha byttet med meg, kjent på hvordan det er å ikke ha viljestyrke.
Men det er heller ikke deres feil, de prøver bare å hjelpe, oppmuntre og sette en god standard. Det er bare ikke så enkelt.

 

Er jeg lat?


Hva er latskap? Er ikke det den egenskapen der du bevisst velger at du ikke vil? Jeg har ikke bedt om å ikke orke. Jeg har ikke valgt å være sånn.
Var det opp til meg, hadde jeg hatt hjemmet mitt ryddig og rengjort hver helg, laget meg middag hver dag (selvfølgelig sunn), fått unna flere treningsøkter i uken, og selvfølgelig hatt tid til venner hver eneste helg, om ikke oftere. Stresser det deg at du som ung i dag har mye å strekke deg etter og at det kreves mye mer av deg? Eller, gjør det egentlig det? Unge mennesker i dag har selv valgt den livsstilen, har de ikke? Prestasjon.
Jeg hater ordet prestasjon.
Det er helt greit å ikke være best, ikke nest best heller. Tro det eller ei. Hvem er det som egentlig bryr seg om du er god i matte? Eller gym? Eller, skal du bli lege, for ikke å snakke om advokat må du jo ha gode karakterer i alt. Fordi det er sånn det fungerer. Poeng her og der som trekker opp så du kan få gå på den beste skolen. 
Jeg er glad jeg tok en "lett" utdannelse. Nei, den er ikke lett, det er bare samfunnet som skal ha deg til å se på det som en enklere og raskere vei ut i arbeidslivet, kun fordi du ikke trenger toppkarakterer, og fordi du ikke går på skole til du er 27 år.
Jeg har en utdannelse, og den er jeg stolt av.

Du er flinkere enn du tror, og du eier mer kunnskap enn du er klar over.
Stort sett når folk sier til meg at jeg er flink, tenker jeg;  jada sikkert! Men det er ikke tull, det kalles komplimenter, og er noe vi alle burde verdsette og bli flinkere til å ta imot. Det å gå gjennom livet er litt av en lærepenge, tenk så kjedelig det hadde vært hvis man aldri fikk noe cred?

 

De aller fineste komplimentene er de du gir til deg selv.


Jeg føler meg mislykket og mindreverdig.
Hvorfor? Fordi du ikke ser ut som alle andre? Eller fordi du ikke har gjennomført noen utdannelse ennå? Kanskje du ikke vet hva du vil. Alle kan ikke se ut som barbiedukker, ikke alle kan være like smarte. Hva spiller det for noen rolle, det å føle seg mislykket kommer kun fra et sted, og det er innsiden. Det hjelper ikke om du ser og føler deg aldri så flott på utsiden, om du ikke har det bra med deg selv. 


Hvorfor tror vi at vi er mindreverdige?


Den største feilen du kan gjøre mot deg selv er å tro at du er mindre verdt, at dine meninger ikke betyr like mye, at du ikke har noe du skulle ha sagt. At ingenting spiller noen rolle, ikke når det kommer fra deg.
Det er mørke tanker, og du må ikke finne på å tro på dem.

 

Kunsten å tenke positivt (og negativt)
Tenk så lett det er å smile og le, tenke positIve tanker. Også skal det ikke mer til enn en negativ tanke for å drepe alt det positive? Hvis du først har lært deg å destruere deg selv er det vanskelig å flykte. Da rømmer du på en måte fra din egen fiende, og den fienden skal jo ingen steder, for den eksisterer inni hodet ditt. Først da forstår man hvordan det er å være fanget i sitt eget skall. Tenk på det som en løk som spises opp fra innsiden. Hvis du først har kommet deg gjennom alle lagene som er relativt tykke, så sitter du igjen med det puslete, tynne laget på utsiden.
Sånn føles det. Også var det å bygge opp denne løken igjen.

Det er kun en av deg, og en av meg. Gjør det beste ut av det du har fått, og slutt og tenk at du er født under en uheldig stjerne. Det har jeg sluttet å tenke, da jeg skjønte at det kun var jeg som skapte den uheldige stjernen. Livet er hva du gjør det til, enkelt nok. Men enkelt er det ikke, og vet du hva? Livet blir ikke  lettere heller, desto mer utfordrende. 
Vær heller forberedt og bli den beste versjonen av deg selv, uansett om det er et stykke unna nå. 

Jeg føler meg faktisk mindre tom, nå som jeg har fått alle disse ordene ned på papir. Det føles bra.

 

N.



 

En ond sirkel



Når jeg er glad er jeg tilfreds

Når jeg er tilfreds har jeg ingen ting å klage på

Når jeg ikke har noe å klage på dukker det opp nye tanker

Når det dukker opp nye tanker dukker det opp nye bekymringer

Når det dukker opp nye bekymringer stresser jeg

Når jeg stresser så spiser jeg

Når jeg spiser blir jeg glad

N.

 

Mentalt fanget // Psykisk terror pt. 2



I forrige innlegg skrev jeg litt om psykisk terror og hvilke effekter det har. Jeg ønsker gjerne å utdype dette litt mer da det er et tema som mange er og har vært utsatt for. Jeg har tenkt litt på hvordan jeg kom meg ut av det og hvilken strategi som åpnet øynene mine.

Begynnelsen:​

Jeg godtok absolutt alt. Jeg tenkte at det var en grunn til at jeg ble behandlet som jeg gjorde, snakket til som jeg gjorde, at jeg ikke fortjente bedre. Jeg tror kanskje jeg tenkte at jeg ble irettesatt, og at det var sånn halvveis greit. Det er ingenting som er halvveis greit. Jeg hadde det tross alt bra til å begynne med, og det var det jeg brydde meg om. Så lot jeg det gå flere år, uten at handlinger fikk konsekvenser. Det ble en vane.

Så kom det en tid hvor jeg lukket øynene mine for alt som skjedde med meg, og rundt meg. Jeg lukket øynene for skepsisen til alle de jeg hadde rundt meg. Jeg ville heller ikke høre. Og jeg var livredd for å være alene. 

Etter flere år:

Jeg brydde meg ikke lenger. Stabilitet for meg var å ikke være alene, ikke å bli behandlet bra nok. Jeg var så sliten av så mye rundt meg at jeg prioriterte feil. Jeg tok mer vare på alle andre rundt meg enn meg selv. Jeg ble glemt. Av meg selv. Ofte fikk jeg kommentarer som "du skal også ha et liv", eller "du kan ikke gå rundt og ha det kun OK resten av livet". Jeg hørte det, men jeg lyttet ikke. 

Jeg kunne få kommentarer som at jeg var dum, mindreverdig, og inkompetent. Jeg merker at enkelte av disse ordene bruker jeg mye selv den dag i dag, og man kan jo lure på hvorfor. Andre ganger var jeg en feit gris, noen få ganger så jeg bra ut (mot at jeg ikke måtte bli tjukk igjen). Hadde jeg sminket meg litt ekstra fint, kom det "hvorfor sminker du deg ikke sånn hver dag?" i stedet for at jeg bare generelt fikk et kompliment om at det så bra ut. Da fikk jeg jo nok en bekfretelse på at jeg ikke var bra nok.

Så er det enkelte ganger hvor det dukket opp helt ut av det blå at "jeg aldri hadde betydd noe, jeg var en ubetydelig liten f****, og jeg var en skam. En skam? Aldri betydd noe? Hvor i alle dager kom det fra? Jeg husker at jeg ble så forferdelig forvirret midt oppi det hele. Jeg ble heller ikke lei meg lenger, bare oppgitt. Og ikke minst flau. Flau fordi dette er ord som er blitt brukt foran andre, ydmyket foran andre. Selv da fortsatte jeg å godta. Godt fanget i frykt for å være alene.

Det begynte jo etter hvert å gjøre mer med meg enn jeg var klar over. Jeg hørte ikke på hva folk som brydde seg om meg sa, jeg brydde meg ikke om meg selv og midt eget beste, og jeg begynte å bli sint. Det var som om noe var i ferd med å komme opp til overflaten, men hvordan i alle dager skulle jeg håndtere alt som presset seg frem nå? Etter flere år på samlebånd?

Det er en hendelse som ikke slipper taket i meg. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne gå og ta livet av meg selv, fordi ingen ville bry seg likevel. Jeg var presset opp i et hjørne, mistet kontroll over alt rundt meg, jeg hadde angstgråt i flere timer, og til slutt begynte jeg å fossblø neseblod. Så ble jeg redd fordi jeg fikk dødsangst, og tenkte at dette klarer ikke kroppen min mer. 

Jeg har ikke ord for hvor mange ganger sommeren eller julen har blitt ødelagt pga dette. Og jeg har tatt så uendelig mye hensyn, noe jeg angrer på den dag i dag. Hensyn jeg tror det er få som ville tatt. Det ble aldri satt pris på noe som helst, ikke en gave, ikke et kompliment. Jeg ble visket ut for offentligheten og bare brukt som en dørmatte. Fy fader så sint jeg har vært for dette.

Noen ganger fikk jeg bare klare meg selv, og en gang ble jeg midlertidig forlatt langt nede i Sverige, som en bruk og kast ting. Alle løgnene jeg godtok, alt jeg visste men ikke fikk vite likevel. Jeg ble holdt utenfor alt, alltid. Jeg hadde aldri noe med noen ting. Jeg ble oppfordret til å gjøre inngrep for å perfeksjonere kroppen min. Heldigvis gikk det aldri så langt.

Ansiktutrykkene mine forvandlet seg til et fellesuttykk. Jeg hadde bare en mine, ikke glad, ikke lei meg, bare en strek.

Slutten:

Jeg hadde nådd et punkt. Jeg tror det mest var det innvendige raseriet mitt som tok kontroll over meg selv, og gradvis tvang meg ut. Jeg var mild og god, omtenksom og kjærlig. Jeg hadde tilgitt alt, godtok alle nye sjanser, men hva fikk jeg igjen?

Ignorering.

Nå har jeg blitt ignorert for siste gang. Jeg eksploderte i en blanding av raseri og stolthet. Nå var det endelig nok. Kanskje jeg endelig skulle klare det? Å gå videre? 

Så kommer det en liste med trusler og bruk av kontroll. Men det funket ikke lenger, jeg var blitt immun. Jeg var beinhard og kjente ikke igjen meg selv. Meg selv visste jeg at jeg hadde mistet for lenge siden, men kanskje denne siste innsatsen har reddet livet mitt i dag, mentalt sett.

Aldri skal jeg tråkkes på igjen. Ingen skal få true meg, eller prøve å kontrollere meg. Ingen skal få spytte mer på meg. Ingen skal få ta fra meg mitt eget liv igjen.

Jeg hater deg ikke, men jeg er uendelig takknemlig for at jeg ikke trenger deg lenger.

N.



 

 

 

 

 

 


 

Psykisk terror


 

Kjære dagbok.

Etter en uke med ferie har skuldrene senket seg, og jeg kjenner hvor bra dette har vært. Jeg skal ikke jobbe før på lørdag, så ferien er jo ikke over ennå, men jeg skulle gjerne hatt litt mer. Jeg har ikke gjort så veldig mye mer enn å sove egentlig, men det har vært nøyaktig det jeg har trengt. De siste dagene skal brukes godt!

Når jeg er på ferie er det som jeg blir midlertidig sluppet løs fra lenkene, og vet at jeg må tilbake til virkeligheten til slutt. Det er litt av en måte å beskrive det på, men sånn føler jeg det. 

Tenkte å skrive litt om vanene mine på ferie. Jeg sover mer, og spiser mer. Samtidig har jeg det bedre. Nå det er sagt kommer begge deler i konflikt med hverdagen min. På ferie tillater jeg meg selv å kose meg ekstra, noe man skal gjøre. Problemet blir bare da at så fort jeg kommer tilbake til hverdagen står jeg midt oppi en krig. En krig som blir vanskeligere å beseire hvert eneste år. Plutselig skal jeg være "flink igjen", og hverdagen består igjen av det som aller helst skal være et oppegående kosthold, og lite trøstespising. 

Den overgangen blir alltid for tøff. Jeg har heller ikke badet mens jeg har vært her, fordi jeg ikke ønsker å vise meg frem. Jeg har solt meg, men likevel gjemt bak luftige klær så ingen ser hvor mye ekstra det er blitt i år også

Så er jeg for eksempel i en butikk, blir stående i en vinkel hvor jeg ser et butikkspeil i et hjørne, og lurer på hvem i alle dager den brede personen er. Så får jeg sjokk fordi jeg skjønner at det er meg. Jeg har dager hvor jeg syns jeg er helt enorm (og overvektig vet jeg at jeg er uansett), og dager hvor jeg kan føle meg tilnærmet normal. Det er alltid fra en dag til en annen.

Jeg har dager hvor ikke jeg forstår hvorfor jeg ikke får på meg buksa som jeg kjøpte i fjor, hvor jeg må fortelle meg selv at husk at du veier 10 kg mer i år. Det er kjempevondt, når jeg vet at det er kun meg som har fått det til, selv om det ikke er en direkte bevisst handling.

Da blir kommentarer som; "det er da bare å komme deg på trening" eller; "det finnes ingen unnskyldning, du begynner da ikke før da og da" osv, veldig tunge. Jeg sier ofte til meg selv at hadde jeg bare fått til maten litt, så ville vekten kanskje justert seg litt av seg selv, og jeg ville kanskje fått mot til å ville trene og se endringer. Men jeg kommer jo aldri så langt.

Jeg har et selvbilde som har blitt fortalt at hun er stygg, feit, ubetydelig, talentløs, en byrde, og jeg kunne fortsatt i det uendelige. Jeg har blitt fortalt at jeg bare kan ta mitt eget liv fordi ingen bryr seg. Jeg har med andre ord vært utsatt for psykisk terror i flere år. Dette er ord på mye større påvirkningskraft enn det jeg har vært klar over. Jeg har sagt til meg selv at jeg ikke bryr meg, men i stedet for å bry meg der og da, tar jeg smellen når jeg står foran speilet og i stedet sier det samme til meg selv da.

Å leve med psykisk terror over lengre tid gjør selvfølgelig noe med hvordan man velger å ta til seg ord fra andre. Man lærer seg gjerne å "godta" det som blir sagt, rettere sagt overse det som blir sagt. Sånn var det i hvertfall for meg. Frykten for å være ensom og alene gjør deg blind

Hva har psykisk terror gjort med meg?

Det har gjort meg bitter og usikker. Jeg tror som sagt sjelden på fine komplimenter. Jeg rakker hele tiden ned på meg selv, og sliter med å få kritikk, fordi jeg er så redd for å gjøre noe galt. Jeg går alltid i forsvar så fort det er den minste ting, og derfor har jeg flere ganger fått høre at jeg virker hoven. Noe jeg forstår, men det er ikke bevisst. Jeg har problemer med å la ting være, og kan snakke om ting det er lagt lokk på i en evighet. Hvis jeg fortsatt føler jeg har noe å si, så sier jeg det.

Dette høres nok litt kontroversielt ut, men det har hatt en "positiv" innvirkning på meg også. Se på det som hell i uhell. Jeg står mye mer opp for meg selv enn før. Jeg godtar ikke når folk kommer med en stygg kommentar, og tar mye mer igjen enn før. Jeg sier mye oftere hva jeg mener om ting, selv om jeg fortsatt har litt å gå på. Jeg har rett og slett også blitt litt tøffere, når alt kommer til alt.

Marionettdukken:

Nå er det jo også sånn at psykisk terror handler om mye mer enn bare ord. Det handler om konstant undertrykkelse, neglisjering, mobbing, overtak, og kontroll. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om. Det var lettest sånn. Mye gjøres bare ved hjelp av kroppsspråk. Og sist men ikke minst; løgn på løgn på løgn. Det er som om man ikke betyr noen verdens ting, og enda mindre meningene dine. Det er som om man ikke teller. Som å være en rekvisitt til en annens liv. En marionettdukke.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er i den situasjonen lenger, jeg er så mye mer enn det. 

N.

Når hjelpen er for langt unna





Dette temaet syns jeg er ekstremt vanskelig, veldig sårbart, men også veldig, veldig viktig. 

Se for deg at du befinner deg i en maktesløs situasjon. Du eier ingen kontroll over egen kropp og egne tanker, og kjenner omtrent ikke igjen deg selv. Du trenger hjelp, men vet kanskje ikke hva slags, og går til legen din.

Legen din lytter til deg og stiller deg noen spørsmål om hvilke tanker du har hatt/har. Så konkluderes det med at man skal puttes i helsekøen, men at det vil ta tid å få time hos en psykolog da du ikke aktivt går med selvmordstanker. Du trenger hjelp, har rett til hjelp, men kan ikke prioriteres. 

Du får en bunke med telefonnummere som du selv må ringe til, for å i det hele tatt havne på en venteliste. Så får du beskjed om hva gjennomsnittstiden på å vente er. 6 - 12 måneder.  

Kan noen fortelle meg hvordan dette skal være greit? Sjansene for å få hjelp raskt er like høye som å skrape frem millionen i et flaxlodd. Man må nemlig ha flaks. 

Så hva gjør du? Du orker ikke kampen, bunken med telefonnummere  er blitt for tung, du vet omtrent at du ikke har en sjanse hvis ikke du kommer inn med kniven mot strupen. Jeg er klar over at jeg beskriver det på en brutal måte, men det snakkes for lite om, hele dette temaet. 

Jeg syns det er forferdelig at så mange unge og voksne som sliter må settes på benken til det blir deres tur, om en stund. Om en ganske lang stund. 

Så kan du se for deg en annen situasjon, du har kanskje drevet/driver med selvskading og har gjort deg noen tanker om selvmord. Da er det straks sånn at man skal få nesten umiddelbar hjelp. Selv da, er det ikke alltid man får umiddelbar hjelp. Tro meg, dette har jeg sett med egne øyne.

Så hva med dem som gjør seg tanker om selvskading? Det er ikke alvorlig nok, og da må man vente.

Og da spør jeg; vente på hva da? At det skal bli verre? 

Dette handler ikke om rettferdighet, men om at dette ikke er greit, at det gjøres noen tiltak, fordi det er altfor mange som havner mellom to stoler. Det er ikke bare meg.

Jeg kjenner til så mange hendelser og historier, hvor man blir sviktet at det psykiske helsevernet. Jeg har vært vitne til flere situasjoner hvor man ikke får hjelp før det allerede har gått galt, på den ene eller andre måten. Jeg har sett frustrasjonen, og kjent den på kroppen når man opplever at det ikke finnes et tilstrekkelig godt nok psykisk helsevern.

Og ofte tror jeg at grunnen til at man ikke klarer å gi opp heller er nettopp fordi man allerede står så fast. Du klarer ikke rikke deg av flekken. 

Så går alt gjerne på repeat. Til neste gang. 

Så er det dette med piller, antidepressiva. Piller kan bedøve problemet, men det løser det ikke. Det er jo mest en midlertidig løsning, slik jeg ser det. Det fungerer til en viss grad, hos en viss andel mennesker, til en viss tid. Jeg hadde en positiv opplevelse første gangen jeg brukte det, mens andre gangen, følte jeg meg fullstendig fanget i egen kropp. 

Det har vært helt forferdelig, og jeg holder på med nedtrapping nå. For min del handler det om at jeg verken kommer i kontakt med meg selv eller følelsene mine, og ikke trives med den jeg blir med sånne piller. 

Men dette er helt forskjellig fra person til person, og det jeg mener, er at det må gjøre noe med hvordan de håndterer dette økende problemet. Jeg kjenner flere som sliter, noen av dem har måttet øke medisindoser i påvente av samtaleterapeut. Andre har fått beskjed om at de ikke er syke nok. 

Jeg har også opplevd i nære relasjoner, noen som ikke har fått den hjelpen de trenger, enda det er blitt bedt om hjelp. Jeg har sett og hørt personer trygle om hjelp, og vet dere hva politiet sier? "Prøv å ta deg sammen, vi har litt annet vi må prioritere." 

Slike opplevelser har vært med på å forme meg til et menneske som ikke har nok tillit til de som skal dukke opp for å hjelpe i en akutt krise. Jeg har dessverre sett for mange situasjoner gå altfor galt, og hjelpen kommer alltid når det allerede er litt forsent. 
Det er en grunn til at man deles inn og puttes i bås. Vi er for mange som sliter, og har for lite psykologer/psykiatere/egnede personer generelt. 

Men det er for søren meg ikke bra nok! 

Hva med de som ikke har råd til å gå privat for eksempel? Hva med de som blir så mye verre mens de venter, at det går galt? Hva med alle oss andre?

Vi er et så sabla rikt land, gjør noe! Det er på tide å gjøre noe nå! Ikke putt folk inn i de endeløse lange ventelistene! Jeg ringte 100 stykker jeg, alle sa nei, de hadde ikke kapasitet! Skal det gi meg mot til å fortsette? Skal det hjelpe meg videre? Skal man måtte ta av sparepengene sine for å overleve? For det gjør jeg!

Jeg blir virkelig opprørt og trist av dette, men aller mest sint. Sint fordi jeg føler dette landet av og til sitter på en sekk med penger, som gis i bøtter og spann til drøssevis av land (og selvfølgelig er det bra, og vi skal hjelpe andre også!) men hva med oss selv? Hvorfor skal ta det ta noen flere år å få en kommunal bolig når man er uføretrygdet og ute av stand til å ta ordentlig vare på seg selv, mens i det sekund noen tråkker over grensen, kaster vi ut penger? Og ikke misforstå, vi er som sagt et rikt land som har mulighet til å hjelpe, og det syns jeg vi skal fortsette å gjøre, men vi neglisjerer oss selv. 

Det er i hvert fall slik jeg ser på det. Fysisk sett har vi et mer enn nok oppegående system som hjelper oss enten man har brukket et ben, blir alvorlig syk eller lignende. Men den mentale helsekøen er en historie for seg selv. 

Jeg tar gjerne imot det som måtte oppstå av kritikk mot dette innlegget, så skal jeg forsvare mine ord så godt jeg bare kan. Jeg har sett for mye, hørt for mye, og opplevd for mye til at jeg kan la dette temaet ligge uberørt. 

Håper bare jeg roper høyt nok nå. Vi fortjener alle så mye bedre enn dette. Vi er verdt mer enn å ikke være "syk nok". 

N.

Samvittighet



 

Så var det samvittigheten. 

Den sniker seg inn via alt og alle. Av og til føler jeg at jeg går rundt med kronisk dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å tilfredsstille alles ønsker hele tiden. Jeg prøver så godt jeg kan å prioritere både venner, familie osv. Jeg prøver å ta meg tid, men noen ganger strekker ikke tiden til, og oftest strekker ikke energien til. 

Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg må si nei til å finne på noe. 

Jeg får dårlig samvittighet av at jeg ikke drar på trening.

Jeg får dårlig samvittighet alle de gangene jeg dobbeltbooker meg selv til ting.

Jeg får dårlig samvittighet når jeg er sliten og deltar på ting, men folk merker at jeg er fraværende. 

Jeg får dårlig samvittighet av å ville si mer nei enn ja.

Det stjeler av energien min, at jeg alltid kjenner på den samvittigheten. Jeg kjenner derfor at jeg ofte kan velge å distansere meg helt fra ting jeg skal gjøre  i perioder, når samvittigheten tar så overhånd at jeg låser meg.

Jeg vet at jeg ikke er flink nok til å prioritere og ta vare på meg selv, og det er noe jeg jobber med. 

Jeg har funnet ut at jeg kan ikke være der for familie og venner absolutt hele tiden. Jeg kan ikke tvinge meg selv på trening når jeg ikke klarer. Jeg må være der for meg selv

Jeg prøver å fokusere mindre på alt jeg ikke har gjort eller rukket, og mer på det som faktisk er i orden. 

Jeg får dårlig samvittighet for alle jeg ikke føler at jeg klarer å stille opp for. Jeg får dårlig samvittighet for å ikke orke å gjøre masse arbeid når jeg feks er på hytta. 

Det finnes jo ikke noe mer poengløst enn å belaste seg selv med samvittighet når man er sliten og tom for energi. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må slutte å føle at jeg alltid "skylder" noen noe, det er der det kommer mye unødvendig samvittighet fra. 

N.



 

It's like coming up for fresh air



Å, så fint jeg har det akkurat nå. Har sovet mye bedre de siste dagene, og jeg kjenner at energinivået stabiliseres noe. D vitaminene samles opp, og huden får mer fregner. Har liksom lært meg å like fregnene mine, men sånn har det ikke alltid vært. Det var en stund jeg fikk spørsmål om det var meningen at jeg skulle se "så fucka ut" hvor vedkommene siktet til fregnene.

Så da hatet jeg fregnene mine. 

Det aller beste med å være her må være at jeg kan gå rundt uten sminke og faktisk føle meg fin. Jeg går kun i behagelige klær, og hører kun på behagelig musikk. Og jeg tenker mye mindre på bekymringer. Stressnivået mitt er lavere, og tankene blir klarere. 

Som å komme opp etter luft.

Det å være her gjør at jeg sorterer følelser, tanker, bekymringer og rett og slett tar bedre vare på meg selv. Jeg passer også på å lagre disse gode stundene sånn at jeg har noe positivt å trekke frem når vinteren kommer. For den er vanskelig. Jeg elsker høsten, den er mild og vakker, men vinteren blir alltid for tøff. 

Jeg takler ikke mørketiden, jeg fryser av meg det allerede "tynne" hudlaget, og føler meg låst. Låst til kun boblejakker og store vintersko. Låst til ull som man alltid svetter i på jobben. Huden blir tørrere, og den er søren meg tør nok fra før av. Jeg går ikke på ski, og jubler ikke akkurat når snøen kommer. 

Når det er sagt hjelper det jo å fylle opp vitaminlageret, men ellers har jeg ikke knekt koden for hvordan man lettere kommer seg gjennom den tiden. Jeg jobber med saken selv, og deler gjerne en vakker dag, hvis jeg kommer på oppriktige gode tips.

Så kjære sommer. Fortsett å gi meg så mye sol du bare kan. Jeg er deg evig takknemlig. Fortsett å fyll dagene mine med glede og humor. Fortsett og hold meg oppe. Til gjengjeld skal jeg sette pris på alt det positive rundt meg. 

Ha en fin sommerdag, hvor enn du er! 

N.
 

 

Hva gjør depresjon med meg?



Mest av alt blir jeg veldig mye veldig sliten. Men det er også en del andre faktorer som ikke nødvendigvis settes i sammenheng med depresjon sett fra andres perspektiv. 

 Trøtt. Sint. Oppgitt. Slapp. Demotivert. Uinteressert. Her er det mye å velge i. 

Tenkte å skrive litt om de gode dagene først. De er åpenlyst greie å ha, men er ikke alltid en dans på roser likevel. Jeg er stort sett ikke helt uthvilt, og er sliten og uopplagt hver morgen. Er noe flinkere på å få i meg frokost som jeg vet er så viktig for meg, men ikke hver dag. Det varierer veldig. Så drar jeg på jobben og har en ålreit dag, energinivået kan variere veldig, men klarer å holde meg "oppe".

Så tenker jeg gjerne noe mer rasjonelt når det kommer til mat, og jeg velger kanskje en salat til lunsj. Kanskje jeg drikker en halvliter Pepsi Max, men det er "alt". 

Videre utover dagen lengter jeg hjem til senga så jeg kan hvile. Hvis jeg har noen planer etter jobb, er det selvfølgelig noe hyggelig jeg ser frem til, men jeg har sjelden mye energi igjen på slutten av en arbeidsdag, så jeg kan oppleves noe mere fraværende. 

Så kommer jeg hjem, og hvis jeg har klart meg en hel dag uten trøstespising eller noen form for overspising, så har det vært en veldig bra dag.

De dårlige dagene er heltragiske og ekstremt tøffe, men jeg velger å dokumentere dem likevel.

Jeg står opp. Kvaliteten på søvnen er omtrent ikke eksisterende. Jeg står opp kun fordi jeg virkelig må, ingen annen grunn i hele verden. Jeg kliner på meg noe sminke mens jeg sier til meg selv hvor misfornøyd jeg er med meg selv. 

Frokost er ikke et tema engang. Her er det bare å hive seg avgårde da jeg gjerne har stått opp 15 min før jeg må gå. 

Så gruer jeg meg hele veien til jobben fordi jeg vet at nå må jeg lime fake smilet ekstra godt på, og spille rollen min ekstra godt. Så går jeg rundt på autopilot hele dagen, til jeg gjerne kommer på at jeg ikke har spist noe særlig, eller noe i det hele tatt. Jeg kaster så gjerne innpå med sjokoladeboller, brus og kanskje en liten sjokolade.

Så planlegger jeg hva jeg skal raske med meg hjem. Jeg har da allerede bestemt meg for hva som skal inntas og det går det ikke an å endre på. 

Så kommer jeg hjem og slenger meg på sofaen med pizza og godteri. Fornøyd i 15 minutter, deppa de resterende minuttene og timene i døgnet. Så legger jeg meg utkjørt, med tanker som har gått på repeat hele dagen, kroppen er vond og stiv etter å ha knytt seg ekstra gjennom dagen. 

Av og til ligger jeg våken og tenker videre til jeg sovner av det jeg vil tro er en blanding av fysisk og psykisk utmattelse. 

For meg oppleves ikke disse dagene så forskjellige, for det vil alltid være noe, jeg vil alltid gruble. Jeg vet at man kan blir friskere, men jeg vet også at hvis du har jevnlige depresjoner på denne måten er det også blitt en del av deg man må lære å takle. Uansett om man har kjempegode perioder vil de dårlige dukke opp igjen.

Jeg vil heller stå klar og være litt forberedt, når jeg synker ned i bakken. Jeg vet hva som venter meg der, og det er ingen enkel oppgave. 

Så hva skal man egentlig se etter? Når vil man være i fred?

Jeg trekker meg unna. Jeg snakker mindre, jeg viser ikke følelser, og jeg oppleves som uinteressert. Jeg sover enda mer enn mye, jeg spiser mer, jeg gir blaffen i alt, og mest av alt. Jeg orker ikke svare på telefonen. Uansett hvem det er, så er det noe kroppen min nedprioriterer. Jeg orker ikke lenger heller å være fake, for det skuespillet koster meg all energi på jobben. Jeg orker ingen irriterende lyder, vil ikke snakke med en sjel, og vil bare tune helt ut for meg selv. 

Og det er nettopp det jeg trenger når jeg er langt nede. 

Stress gjør selvfølgelig ting verre, og da kjenner jeg meg ofte sintere enn vanlig også. Stresset gjør også at jeg konstant går med en indre uro som aldri roer seg. 

Jeg er takknemlig for de bedre dagene jeg har, men enkelte dager, da er det nok bare å puste. 

N.

 

Terapi




Kjære hytta! Takk for at jeg har et sted som dette. Takk for at jeg får komme meg bort. Takk for all den nye energien jeg får gratis. 
🌊☀️😊​
 

Jeg ble bedt om å ta meg sammen

Dette er en hendelse som ble forårsaket av en annen.

For et år siden gikk jeg og ventet på en operasjon. Jeg var på venteliste for å få fjernet en svulst i øret, også kalt et kolesteatom. Et kolesteatom er en godartet cyste som er en sjelden komplikasjon til tidligere ørebetennelser, med mindre det er medfødt. Det vil da si at man også kan gå med det halve livet før du får symptomer. 

Jeg fikk problemer med å høre skikkelig, ble gradvis plaget med tinnitus (som er vedvarende den dag i dag) og den dagen jeg oppdaget blod fra øret, da gikk jeg til legen. Ble sendt til ØNH spesialist, og fikk en kjempehyggelig lege som virkelig kunne jobben sin. Etter et par runder der ble det bestemt at det skulle tas en CT av hodet mitt for å utelukke kolesteatom som hun sa. Da resultatet kom var i stedet mistanken forsterket, og jeg ble henvist til Ahus.

I og med at denne tilstanden var såpass uvanlig, og de ikke har nok spesialister på dette feltet, var ventetiden lang. I utgangspunktet burde et kolesteatom fjernes 3-6 mnd etter stilt diagnose. Jeg ventet i ca 6 mnd. 

Jeg var der da i mars i fjor og fikk beskjed om at her var det ingen fare, svulsten var så liten at det kunne vente. 

Så en natt i august skulle det gå galt.

Jeg skulle en tur ut på byen med noen venninner. Jeg hadde fått i meg greit med alkohol, men ikke en mengde jeg ikke hadde tålt før. 

Et sted mellom 02.00 - 03.00 blir får jeg blackout og husker ingen verdens ting. Det neste jeg husker er at jeg med vennene mine befinner meg i en park, ute av stand til å gå, stå oppreist, eller i det hele tatt kjenne min egen kropp. Jeg befant meg plutselig i en situasjon jeg ikke kunne forstå at jeg hadde havnet i.

Rundt meg prøvde folk å stabilisere meg så godt de kunne. Jeg kan også huske at jeg plutselig ble oppmerksom på en jente som hylgråt i desperasjon. Hvem i alle dager var det? Det var meg selv. Så kom det forbi noen politimenn som litt oppgitt sa at "hun er da bare full, ta henne med hjem". 

Hvordan tar man med seg en person som ukontrollert kaster opp, ikke vet hvem hun er, eller kjenner beina under seg? 

Taxiene nektet for såvidt å ta meg med også. Så til slutt ble det konkludert med at de kunne få en ambulanse dit som kunne ta meg med til legevakten. I mellomtiden husker jeg bruddstykker med ord som; "hun må pumpes! Det er alkoholforgiftning! Stakkars!" 

Jeg var livredd og ante ikke hva som foregikk. 

Så kom ambulansepersonellet. Det skulle vise seg å by på litt problemer da jeg ikke klarte å stå på bena. Så fikk jeg beskjed om å ta meg sammen. Ta meg sammen? Hvordan i huleste kunne jeg ta meg sammen da jeg ikke visste hvem eller hva jeg var? 

Så ble jeg sendt til legevakten hvor jeg ble liggende til observasjon til kl 10.00 morgenen etter. De konkluderte med en grad av alkoholforgiftning, men ingen av oss kunne skjønne at jeg hadde drukket så mye. Jeg opplyste dem om helsetilstanden min og at jeg ventet på operasjon. De snakket med ahus den natten, men den vakthavende legen der da mente ikke dette hadde noen sammenheng.

Da jeg kom dit hadde jeg null kontroll på kroppen min, og så bare masse leger overalt. Jeg hadde også kroppstemperatur nede i 35 grader, og da skjønte de hva jeg mente med at jeg frøs. 

Så lå jeg der i 6 timer uten vann. Jeg tørket inn som en rosin og da jeg prøvde å snakke for første gang på mange timer var tungen limt fast i ganen. Jeg forstår ikke helt at de ikke ga meg intravenøst der jeg lå og ikke klarte å hjelpe meg selv. Så rett før jeg kunne få gå hjem fikk jeg beskjed om at jeg var dehydrert og måtte drikke masse.

No shit.

Neste gang jeg var på den mnd kontrollen på Ahus fortalte jeg om hendelsen og ørelegen min der er helt overbevist om at dette skjedde pga av svulsten. Det går jo på balanse og de mente at svulsten kunne ha trykket litt på balansenerven.

Så gikk det ikke så mange uker, og ble plutselig satt opp til operasjon. De hadde fått en spesialist fra Rikshospitalet som hadde jobbet med kolesteatomer i over 30 år. Jeg følte at jeg var i trygge hender!

Operasjonen ble satt til slutten av oktober. 

Da jeg våknet fra narkosen sto de der, klare til å oppdatere meg. Det skulle vise seg at de hadde ventet for lenge, svulsten var mye større en antatt, den lå helt inne på hjernehinnen og jeg var i ferd med å få hjernehinnebetennelse.

Jeg var så heldig å ha en ekstremt dyktig kirurg som fikk fjernet alt sammen, så i dag har jeg et velfungerende øre, men tinnitusen må jeg leve med. Første langtidskontroll er nå i høst, så det blir spennende å se hvordan det har gått. 

Sær som jeg er tenker jeg fortsatt på at jeg bare skulle ta meg sammen.

N.



 

 

 

 

 

Paradis



Endelig. Nå skal jeg ut av Oslo, og inn i en helt annen atmosfære og luft. Sjøluft. 

 

Jeg sitter på toget til Tønsberg og skal tilbringe 10 dager på Nøtterøy. Tiden der skal brukes til å hente meg inn, se på havet, og sove ut.

For meg finnes det ikke et større paradis enn der. Der har jeg alt jeg trenger, nemlig ingenting. Ingen wifi, men jeg klarer meg ikke en time uten nett så det får gå utover mobilregningen, hehe. Det er ingen dusj der, så da får man hoppe i havet :-) Og mest av alt, roen der ute, utsikten, og hele områdets eksistens har en enorm positiv innvirkning på meg. Det er gratis terapi, og hvem vil vel ikke ha det?

Jeg trenger også sårt sol. Selv om jeg ikke blir så forbasket tan, så trenger jeg bare å ligge i solen og fylles opp med ny energi. 

Det som egentlig skjer er at jeg ligger ute i 30 min, er allerede småbrent, god og svett, og får varmeanfall. Så går jeg i skyggen igjen. 

Instagrambilder er noe av det mest demotiverende som finnes, men samtidig  er jeg så avhengig av å følge med. Jeg vil da også legge ut bilder av en passe trent sommerkropp, som er blitt forberedt med betakaroten og et par soltimer. Folk snakker så høyt om hvordan ingen kan gå sånn eller sånn, hvis man ser sånn eller sånn ut. Hva i alle dager skal man gjøre da? Pakke seg inn i telt fordi man ikke oppfyller instagram "kravet"? 

Heldigvis er det ikke alle som er av den oppfatning, men er trist å skulle gå og skjemmes hvis man går i en shorts og folk lar seg støte av et par cellulitter. 

Må bare legge til at her jeg sitter på toget har jeg allerede sett grønne enger og et par lam fra vinduet, og det er fortsatt sol. Det gjør meg rolig og glad :-)

God ferie til alle andre som også sitter på et tog, et fly, eller i en bil på vei et sted!

 

 

 

Pause, please



Det er 16 timer til jeg drar på hytta, og før den tid skal jeg ha pakket og jobbet. Og sovet. Jeg klarer ikke å prioritere noen av delene bortsett fra at arbeidsdagen i morgen starter 10.00. Jeg skulle ha ligget og sovet helst, men orker ikke tanken. Har altfor mye å gjøre og altfor mange tanker i hodet. Så hva gjør jeg da? Spiser sjokolade og drikker pepsi max mens jeg pakker inni hodet mitt. 16 timer er altfor lite. Har sovet altfor lite de siste dagene da bihulene er sprengtette, så jeg begynner å kjenne på kroppen at det trengs å komme seg ut av byen, få litt sjøluft i stedet. Jeg kjenner jeg er rastløs, enda jeg er sliten. Har gått i ett på jobb de siste ukene, og det har egentlig bare vært bra, men samtidig kjenner jeg at hodet mitt trenger ro og fred. Det får jeg kun der.

Skulle ønske jeg kunne satt alt på pause akkurat . Så kunne jeg fått gjort alt jeg trenger å gjøre før jeg legger meg til å sove. Da hadde jeg ikke fått lagt meg før i neste uke. Så går det opp for meg hvorfor jeg har utsatt pakkingen. De 3 siste årene har jeg gruet meg like mye til å se om sommerklærne fortsatt passer. Og hvert år må det kjøpes inn nye, alltid en strl større. Hver gang sier jeg til meg selv at "det skal stoppe her.." Men her er jeg igjen, og ingenting passer. Ingenting passer selv om det er i "riktig" strl, ingen passformer funker. Så nå har jeg pakket en tøyshorts som kan dras og tøyes, en bikini jeg aldri kommer til å vise meg i, og ellers noen behagelige jumpsuit'er som får duge. Og det er det. Det er ingenting som gjør meg mer demotivert eller lei meg, men samtidig kan jeg ikke klandre noen andre for dette. Det er jo jeg som har gjort dette

 

Jeg er sliten av å ikke ha kontroll på vekten

Jeg er sliten av å ikke ha god nok selvtillit

Jeg er sliten av å klage på alt og ingenting

Jeg er sliten av å late som jeg er glad

Jeg er sliten av å gi for mye av meg selv

 

Kl. 01.01:

Har bestemt meg for å gi blaffen i at klærne mine ikke passer. Skal sitte på verandaen på hytta i tøyshortsen min og nyte utsikten, luften, og roen. Det er ingen som skal se meg der allikevel, så jeg får være i fred. Skal sitte der i håp om å få sett et par rådyr som tusler over lyngen og fjellet. Mimre tilbake til jeg var liten jente og løp rundt som om jeg var i paradis. 

N.
 

Trøstespiseren

For meg så handler trøstespisingen om så mye mer enn å trøste seg. Den handler også om en følelse av tvang, trygghet først og fremst, og å redde meg selv. 

Jeg spiser når jeg er sulten.

Jeg spiser når jeg er mett.

Jeg spiser når jeg har vondt et sted.

Jeg spiser når jeg er glad.

Jeg spiser når jeg er sint.

Jeg spiser når jeg er sliten.

Jeg spiser når jeg er lei meg.

Jeg spiser når jeg er stresset.

Kunne ha fortsatt denne listen i evigheter, men konklusjonen er at jeg spiser bort en hver følelse jeg har. Jeg tror kanskje at jeg gjør meg selv en tjeneste, at jeg skal redde meg selv, stabilisere meg selv. Men det som skjer er at jeg utsetter følelser. Hver gang jeg har en følelse må jeg spise. 

Jeg er også veldig flink til å finne unnskyldninger for alt. Fordi jeg spiser jo for å overleve, og jeg "tar jo vare på meg selv" ved å gi meg selv det jeg vil ha. Så er man kanskje syk og ingenting smaker godt, eller man har kjærlighetssorg. 

Min spising startet vel for første gang for 4 år siden, som følge av stress over en lengre periode. Jeg gikk da inn i overlevelsesfiguren min som oppleves som følgende;

Jeg står opp 15 min før jeg må gå og kaster på meg sminke. Jeg drar på jobb og limer på meg et veldig falskt smil og gjør det jeg må. Jeg spiser nesten ingenting på jobb, og går bare og tenker på hva som skal spises. Så blir det motivatoren ut dagen, jeg kommer hjem, legger meg i sofaen med mat og godteri. 

Jeg har overlevd.

Jeg tillot meg selv å bruke mat som terapi. Jeg sa til meg selv at det var greit, selv om jeg bare ble mer depressiv og kiloene rullet på. Jeg skapte en falskt trygghet og stabilitet rundt det å spise.

Problemet er bare nå at det som for 4 år siden var midlertidig er i dag blitt permanent.

Jeg kan for eksempel ikke fordra når folk skal stille spørsmål ved det jeg har tenkt å spise. Når det kommer kommentarer som; "Å, skal du spise det?" Eller; "Du skal kose deg litt i dag ja", så blir jeg fylt med en blanding av raseri og samvittighet, og raser tilbake inni hodet mitt;

Du skulle bare kjent til min kamp med mat! Du aner ikke hvordan det er å være meg! Jeg klarer ikke å kontrollere det! La meg være i FRED!

For det er faktisk sånn at hver dag er en kamp, og jeg spiser ikke for moro skyld. Jeg spiser fordi jeg tror det redder meg. 

N.

 

Selvbilde



Her har jeg brukt masse tid på å sminke meg og sikkert tatt 200 bilder før jeg endte opp med to jeg syns var bra nok. Etterpå ser jeg etter feil. Jeg kan kun ta bilder fra en bestemt vinkel da jeg er "skjev" i trynet som jeg kaller det, og ender ofte opp med å se fryktelig teit ut der jeg sitter og knipser bilde, etter bilde, etter bilde. Dessuten ender jeg også alltid opp med en midlertidig strekk i ryggen og krampe i hånden. Det er bare så slitsomt! Er lei av å prøve å perfeksjonere noe som ikke kan perfeksjoneres, og hvem i all verden bryr seg egentlig? Meg! Kun meg. 

Jeg har så lyst til å ha fine bryn hele tiden, generelt plettfri sminke. Jeg føler meg ikke bra uten, men det hender likevel at jeg ikke har noe problem med å gå til butikken uten sminke. Det er jo gjerne sånn at når jeg er langt nok nede spiller ting ingen rolle allikevel, og alt kan være det samme. 

Uten noe som helst sminke føler jeg meg sårbar. Jeg føler at alle ser rett inn i sjela mi, og bare fordi noen sier til meg en gang i blant at "Oi, nå ser du sliten ut.." når jeg ikke har på sminke, så tror jeg at det er derfor. Så blir jeg sånn her inni meg; Ingen skal få se at jeg er sliten! Ingen skal få se at jeg gråt meg i søvn i natt! Og ingen skal få se at jeg av og til hater meg selv! Og hvordan kan man hate seg selv? Jeg hater at jeg ser etter perfeksjonisme overalt, jeg hater at jeg har lagt på meg 20 kilo, og jeg hater at jeg ikke er fornøyd med meg selv. 

Jeg hater at tiden løper fra meg. Jeg får ikke tilbake tjueårene.

Når folk gir meg komplimenter, er det dessverre sjelden jeg tror på dem. Jeg har lært meg å takke og bukke, mens jeg inni hodet mitt sier "HA HA". Det er så trist å ikke kunne ta til seg komplimenter. Jeg tar til meg ros for ting jeg gjør i alle andre sammenhenger, men ikke når det går på utseende. Hvis noen spør meg hvilken del av meg selv jeg er mest fornøyd med, og de sikter til utseende, så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal svare. Alt jeg tenker da er at jeg må velge mellom grevinneheng, firkantræv, bilringer, gnisselår, etc.  Det er tragisk, men det er fakta.

Vi lar oss påvirke av hva andre mener, og det er naturlig at enkelte kommentarer setter seg. En gang hadde jeg hatt en bedre periode en stund, jeg hadde et bedre forhold til kosthold og trening, og hadde gått ned 7 kilo. Jeg var faktisk mer fornøyd med meg selv enn jeg hadde vært på lenge. Så kom det en kommentar, fra en person som betød mye for meg: "Jeg så helt fantastisk ut, men jeg måtte love å aldri bli en feit ku igjen.." Da fikk jeg lyst til å spise med en gang. 

Jeg har en stor ambisjon om å en dag befri meg selv fra mine egne holdninger til meg selv. Jeg vil lære meg å gi mer faen. Jeg har ikke plass til min egen bullshit i livet. Dagene er altfor korte til å tenke sånn, så hvis noen har nøkkelen, så er det bare å si ifra, dere finner meg under dynen med musikk i ørene og sjokolade i hånden. :-)

Dette er til meg selv, og alle dere andre der ute som ikke ser dere selv;

Jeg ser deg, og jeg beundrer deg. Du er sterk og omsorgsfull. Du er vakker fra hjerteroten til det ytterste hudlaget. Du er unik, og du er viktig for andre. Du fortjener å leve bedre. Du fortjener livet og alt det har å by på. Du fortjener å bli sett og hørt, du fortjener å bli tatt vare på. Du fortjener nye sjanser, og du fortjener aksept. Og aller mest fortjener du å være glad i deg selv. 

N.



 

Jeg fikk ikke puste



Jeg har funnet ut at det å leve med depresjon kan sammenlignes med børsen. Noen ganger ligger tallene stabilt, så fra en dag til en annen er det kaos og ting går rett i dass. Jeg for min del har måttet gå fra å ta en uke om gangen til hver time av gangen.

For ca 4 måneder siden opplevde jeg det mest ubehagelige angstanfallet jeg har hatt. Jeg hadde hatt en fin dag på jobben, ikke noe spesielt stressende dag heller, men da jeg var ferdig ble jeg først brått kvalm. Tok en banan og drakk litt vann fordi jeg tenkte at jeg hadde lavt blodsukker. Så begynte jeg å skjelve og tenkte at det kanskje var på tide å dra fra jobben og ikke bli sittende der som en dramaqueen som det alltid er noe med. Satte meg først på bussen bort til jernbanetorget, og tenkte da at det måtte være dårlig luft på bussen, jeg følte at jeg ikke fikk nok oksygen. Så skulle jeg vente på buss videre hjem, og sto på jernbanetorget. 

Så fikk jeg ikke puste. Jeg fikk panikk, men følte meg så dum så jeg sto der bare, som en maur i mengden på Oslo S. Jeg hoppet så på bussen bort til Hausmannsgate og følte hele veien at jeg på en måte "holdt pusten". Vanskelig å forklare, men det føltes som om noen prøvde sakte å kvele meg. Så gikk jeg rett inn på legevakten og stilte meg i kassen med hånden mot halsen min. Jeg pustet veldig fort, og var fortsatt kvalm. Det satt to damer bak skranken, som fortalte meg at jeg måtte vente noen minutter da det var vaktskifte og de skulle logge seg inn. Jeg bare nikket.

Så etter de 5 lengste minuttene i hele mitt liv hvor jeg hadde hørt de snakke om hva de hadde gjort i helgen, kommer det plutselig fra hun ene litt mer alvorlig; hvordan syk er du? Så fortalte jeg bare at jeg ikke fikk puste. 

Jeg kom fort inn til sjekk, men så fort de hadde utelukket at jeg ikke hadde noen rytmeforstyrrelser på hjertet og at jeg hadde mer enn nok oksygen i blodet, ble jeg sittende ganske lenge på en stol. 

Det skulle da gå 3 timer før noen kom og snakket med meg og tok meg inn til lege igjen. Jeg hadde da snust opp en hel boks i ren affekt. Jeg var engstelig, redd for at det skulle skje igjen, og igjen følte jeg at jeg hadde null kontroll over kroppen min. Så hadde jeg vel omsider roet meg, snakket til slutt med en lege som for øvrig var veldig hyggelig og flink, og så ble det konkludert med at det kanskje var et angstanfall. Eller en alvorlig reaksjon på medisinene. 

Så dro jeg hjem, helt forferdelig sliten, og alt jeg kunne tenke på var at legen da hadde sagt at jeg måtte ta opp dette med fastlegen, i tilfelle jeg reagerte på medisinen. Jeg gjorde aldri det. Det ble satt på vent, som alle oppdateringene på PC'n min. Stakkars dataen min, den er jo bare et speilbilde av meg selv, og den får  virkelig gjennomgå. Akkurat som rommet mitt. Er det kaos i hodet blir det kaos på gulvet. 

N.

 

Speil, speil, på veggen der.



Depresjon har mange ansikter, dette er en av dem.

3 dager igjen!

 

Jeg vil gjerne starte med dette bildet da jeg jeg føler meg sånn akkurat . Etter å ha holdt meg frisk (ja, mener fysisk...) i 1,5 år var det altså min tur til å bli syk. Skulle vel egentlig bare mangle etter å ha sluppet unna så lenge. Føler jeg har levd som superwoman! Jeg har mye å gjøre, går litt på sparebluss om dagen da det er innspurten før ferien, og jeg har IKKE tid eller ork til å være syk akkurat nå.

 


Really? Now?

 

Det er altså 3 dager til jeg tar ferie. Og så fokuserer jeg mer på at jeg måtte bli syk nå, i stedet for det faktum at jeg da slipper å være syk i ferien min. Det hender jeg har noen gylne øyeblikk hvor jeg kan snu negativt til positivt, men dette er ren overlevelsesteknikk. MÅ klare 3 dager til på jobb. Frøken furt er på plass, og det er bare å ta frem ekstrarustningen. Takk gud for at jeg ELSKER jobben min! 

I dag var jeg og spiste på ASIA på Aker Brygge, helt fantastisk god mat, anbefales! Jeg kunne riktignok ikke nyte alle smakene og luktene da de sansene er midlertidig ute av drift, men maten så delikat ut, og venninnen min elsket maten, så setter min lit til henne da vi er ganske like. Ellers var planen videre å se på Breaking Bad, som da ble degradert til kun en episode, siden jeg fikk behov for å søke tilflukt i sengen og synes synd på meg selv. Spiser ikke godteri heller, da er det noe galt, hehe. 

Så til en annen ting, var igjen i butikken, og foran meg sto det en ung person med en Ben & Jerry's isboks i hånden, sikkert like usikker som alle alle. Så smeller det ut av den prateglade kassaekspeditøren; "SKAL DU BARE HA EEEEN BEN & JERRY'S???!!" Jeg ble paff. "OG HVA SKAL DU GJØRE NÅR DEN ER TOM DA?? HØHØ"  Altså, hva i helvete? Hvis det hadde vært MEG hadde jeg vel fått nok en mental breakdown og stått der og tenkt; Sier du at jeg er feit? Sier du at du ikke tror jeg klarer meg med en boks? Og hva om jeg spiser ti bokser? Og hva faen spiser du selv da? Denne forsvarsmekanismen som jeg kaster ut av meg, og unnskylder alt jeg gjør. 

Jeg pleier ofte å sitte sånn og reflektere over ting sånn at jeg kan sortere ut unødvendige tanker, såkalt søppelpost. Men, denne delete knappen, den henger seg ofte opp. Og hva gjør jeg da? Jeg hører på musikk :-)

3 dager til, så skal jeg sette meg på toget til hytta og høre på ennå mer musikk.

 

N.

 

.   




 



 

Mørket

Min historie starter for ca 6 år siden. Jeg hadde akkurat startet i ny jobb, og møtte veggen for første gang.

Jeg hadde lenge gått rundt som en tikkende bombe, og kjente ikke faresignalene. En dag sto jeg opp og det bare gikk ikke mer. Jeg måtte sykemelde meg, verden raste sammen, og det ble snakk om å bruke antidepressiva. Ventelistene for å få snakke med en psykolog var som forventet, milelange, og siden det ville ta så lang tid å begynne med samtaleterapi, ble medisin da et faktum. En midlertidig løsning. Jeg nektet først å knaske piller, men etter noen uker hadde ting blitt ennå verre og jeg gikk med på å gi det et forsøk. Det skulle vise seg seg at dette, tross alt, var effektivt. Jeg fikk et lite "push" inni meg, mer energi, og følte at ting gikk bedre. 

Så var det denne blekka med telefonnumre som man måtte ringe til selv, hvis man skulle ha en sjanse til å komme seg inn på en venteliste som gjerne var opp til 12 måneder lang. Jeg hadde da ikke krav på raskere hjelp fordi jeg ikke sto i fare for å ta mitt eget liv. Jeg ga selvfølgelig opp, fortsatte med medisin og tenkte at det fikk ordne seg selv på sikt. Jeg hadde så en bedre periode, og fortsatte hverdagen som vanlig. Mange tanker, mange usunne tanker. 

Det gikk et par år, og medisinen hadde jeg for lengst sluttet med. Jeg hadde klart å finne en grei balanse mellom kosthold og trening, kun et par ganger i uken på SATS, men det var mer enn nok for meg. Jeg hadde mye å gjøre på jobben, og gikk på sparebluss da jeg også slet med senebetennelser i skuldrene.

Så sa det pang. Jeg var ikke lenger bare psykisk utbrendt, men også fysisk. Så gikk jeg gjennom et år med delvis sykemelding  pga dette. Var borte i tre måneder før jeg klarte å jobbe igjen, og de månedene var noen av de verste i hele mitt liv. Jeg satt hjemme og stirret i veggen, syntes synd på meg selv, og fikk ingen av den daglige bekreftelsen på at jeg var flink i jobben min. Det var skikkelig tøft, og jeg følte meg verdiløs, jeg gjorde jo ingen verdens nytte for meg. Så i den perioden jeg skulle ha tatt vare på meg selv, dyttet jeg meg selv heller lenger ned. Alt var vanskelig, jeg orket ingenting, ville ikke være med på noe, men puttet som vanlig på meg smilet og spilte skuespill. 

Så gikk det litt og litt bedre med kroppen fysisk, og jeg fikk tilbake litt krefter og kjente at psyken stabiliserte seg noe. Nå var jeg tilbake i full jobb igjen, og det gikk jo faktisk strålende. Så kom reaksjonen på en ekstremt tøff periode i livet mitt for et par år tilbake.

Jeg begynte å spise. Spiste hva jeg ville, hele tiden, ga blaffen i hva jeg spiste eller ikke spiste. Jeg hadde begynt å kjenne på en enorm ensomhet, en tomhet, som jeg døyvet litt hver gang jeg fylte opp med mat. Jeg gikk rundt med en håpløshet inni meg som jeg kjente at jeg ikke taklet. Jeg sa stadig til meg selv at så lenge jeg kunne spise, hadde jeg det bra. Det ble min aller største trøst og fiende. Jeg gikk hele dagen på jobb og planla hva jeg skulle ta med meg hjem, sånn at jeg skulle hadde bra ut kvelden og klare meg til neste dag. For da var det jo en ny dag! Dessverre utsatte jeg bare mine egne følelser som prøvde å komme opp til overflaten, og dagene gikk på repeat i stedet.

En dag gikk jeg på vekten. + 15 kilo sto det. Da ble det mørkt. Fuck it. Jeg hadde ikke lenger noe å tape, og spiste i stedet ennå mer. Gikk på vekten igjen. + 5 kilo til. Da ble det ennå mørkere. 

Dette mørket hadde nå blitt så mørkt at jeg ikke visste hvordan kroppen min skulle fortsette å reagere på den daglige psykiske belastningen. Jeg nådde et punkt hvor jeg var redd for hva jeg kunne gjøre mot meg selv. Følte at jeg hadde mistet såpass kontroll at jeg ikke visste hvordan neste dag ville gå.

For andre gang, tidligere i år, begynte jeg med medisiner igjen. Det hadde jo fungert før, så tenkte at det var verdt et forsøk igjen. Det skulle vise seg å være helt feil. Jeg er 5 år eldre, og har fått beskjed om at man ikke har noen garanti for at det har samme effekt igjen. Jeg har nesten ingen matlyst (verre enn tidligere) og har ingen ekstra energi denne gangen. Jeg kommer heller ikke i kontakt med følelsene mine og klarer ikke gråte. Så jeg har bestemt meg for å trappe ned igjen.

Heldigvis har jeg nå begynt med samtaleterapi et par ganger i måneden som fungerer veldig bra. Jeg valgte å gå privat da jeg igjen måtte forsøke meg inn på den uendelige lange ventelisten som igjen var minimum seks måneder til et år. Igjen, jeg er ikke syk nok til å bli prioritert. Jeg trøstespiser/overspiser, har dager jeg ikke får i meg nok mat. Jeg glemmer like mye som en gammel dame, jeg husker ikke åpenbare ting som gjør at hverdagen kræsjer. Jeg får ikke nok søvn og sover uregelmessig generelt. Jeg får ikke med meg alt folk sier til meg, detter ut av samtaler, og sliter med fokus. Jeg føler meg ikke bra nok, og eier ikke selvtillit. Jeg stresser meg gjennom hver eneste dag, for å tilfredsstille alle rundt meg så godt jeg bare kan. Jeg tenker at jeg ikke har noen fremtid, og er redd for å stå fast like mye om fem år til. Men jeg er altså ikke sykere enn at det kan vente seks til tolv måneder.

Så kjære alle vennene mine; dette er mine grunner til at jeg ikke alltid tar telefonen når dere ringer, at jeg ikke sender melding til dere hver dag. Jeg er bare sliten.

 

N.



 

Energityver

Bare for å starte; nå har jeg brukt 40 min på å få i gang internettet som for tiden er helt talentløst da det mulig trengs en ny ruter. For meg finnes det ikke noe mer angstfremkallende enn å se at noe buffrer i mer enn 5 sekunder. Brukte hvert eneste av de 40 min på å være sint, noe som nå er helt bortkastet.

Tenkte å si litt om hvordan enkle ting og hendelser i hverdagen stjeler energi fra oss. Vi kan tenke oss til en positiv dag, hvis vi vil. Vi kan også la oss selv synke lenger ned i et allerede gravd hull. Jeg vet hva tankens kraft har å tilby, men klarer ikke alltid å benytte meg av den. Glede er gratis energi, men energien kommer ikke alltid gratis fordet. Fordi jeg så ofte ligger så i underskudd av energi, føler jeg at energien av og til kan bli en fiende. Som om jeg må inngå en deal for å bare få litt energi, som om jeg må gjøre meg fortjent til å få føle meg opplagt.

Alle vet jo at hvis man spiser et godt måltid, og så tar en treningsøkt, så skal jo energinivået stige. Det gjør det ikke nødvendigvis her. I stedet går jeg kanskje i null, fra minus til null. Jeg når liksom sjelden plussiden. Og hva er vel lettere enn å gi opp treningen da? Jeg er for øvrig en veldig positiv person, og prøver stort sett alltid å finne en løsning på ting, kan smile og le så mye at jeg sikkert virker falsk også. Egentlig prøver jeg bare for harde livet og gjemme bort hvordan jeg egentlig ser ut.

Hverdagen min på jobb består av å smile, snakke, og yte service på høyt nivå. Jeg virkelig elsker jobben min, men den er også krevende. Når jeg går inn døra på jobb, settes smilet på, den "perfekte" dagen min kan starte, og energilageret tappes for fullt. Så er dagen over, og jeg går ut døra igjen. Da kan jeg bare si det sånn at jeg kun har ett livreddende mål; nemlig søvn. Det som skjer videre er at jeg legger ut et aldri så lite instagram bilde av den "perfekte" hverdagen. Og bak et hvert sminket og filterinfiserte bilde er det bare en jente som kun vil sove og spise godteri. Hver dag. Jeg lurer vel egentlig ingen andre enn meg selv?

Og til et annet eksempel, var på butikken og handlet i stad, fant ut at jeg var blakk da jeg sto i kassa og hvisket lavt at jeg bare måtte overføre litt til kontoen før jeg kunne betale. Null problem, sa han, og mens jeg sto og fiklet med telefonen tenkte jeg inni hodet mitt at jeg hadde bedt om en bærepose. Det hadde jeg jo ikke. Så betalte jeg, og tenkte plutselig at jeg trengte en pose. I mitt hode sa jeg; "skulle egentlig hatt en pose, kunne jeg være så snill og fått en?" Det som kom ut var; "Jeg SA jeg skulle ha poseee!?" Så tenkte jeg bare hvor i helvete kom det fra, og har nå brukt de siste timene på å tenke på at han sikkert syns jeg var skikkelig sær og grinete. Flau som jeg ble tenkte jeg at så lenge som jeg måtte stå på Kiwi og ordne med penger fikk han ekstra god tid til å se at jeg hadde tatt med en melkerull på en tirsdag, og at jeg skulle ha pølser og pepsi max til middag. Og vipps; her har vi en energityv. Ikke ekspeditøren på Kiwi, men situasjonene som skapes og som gir meg dårlig samvittighet. 

Jeg er min egen energityv så lenge jeg tillater meg å bry meg så mye om hva alle andre kanskje tror og mener. Det er så bortkastet tid, så poengløst. Likevel skjer det hele tiden. Og til tross for hvor sliten jeg kan være på kvelden når jeg skal sove, etter en hel dag, så er det ikke bare å sovne. For da kommer de tankene du ikke har hatt plass til å tenke på tidligere på dagen, bekymringene, og stresset. Stresset over alt som skulle vært gjort den dagen, eller i forrige uke. Stresset over alle vennene jeg skulle tatt meg tid til, alle treningsøktene jeg ønsker å få til. All den tiden jeg ønsker å bruke på å lage ordentlig mat, og angsten for at alle følelser skal ta fullstendig kontroll over livet mitt. Mer kontroll enn de allerede har.

Så kjære alle dere som føler det samme som meg, jeg forstår dere. Dere er ikke late, vi kan bare ikke alltid hente frem energi fra ingenting. Det går ingen bil uten bensin, og noen ganger er bensinstasjonen for langt unna. 

N.

 



Her hadde prinsesse gullhår masse energi :-)

Jeg var et lykkelig barn

Jeg husker denne tiden som om det var i går, i forrige uke, eller i fjor. Jeg har så mange gode minner fra jeg var barn (høres ut som jeg er 100 år), og er så takknemlig for alle de trygge årene jeg har hatt som liten. Jeg var en blid og positiv jente. Fornøyd med det jeg hadde, og har aldri bli skjemt bort. Det er ingen skam i å bli skjemt bort litt i ny og ne, men jeg er glad jeg lærte at hvis man ønsket seg noe, fikk man det til jul eller bursdag. Og det gjorde jeg.

Jeg er også glad for at oppveksten min har bestått av mer enn Ipad og sosiale medier, eller, i hvert fall frem til jeg var 16. Jeg lekte med barbie til jeg var 12 år og det for lengst var flaut. Ville aller helst leke i stedet for å se film. Pc ble interessant da The Sims kom ut, og jeg ble en sims nerd. Jeg fikk min første Pc til konfirmasjonen min, og alle leker var da for lengst lagt bort og det var kun The Sims og Singstar som gjaldt. 

Så er det et par øyeblikk som har festet seg i hodet mitt som jeg ser på med voksne øyne i dag. Øyeblikk hvor jeg innser at jeg har latt meg tråkke på allerede fra jeg var ganske liten. Det er triste øyeblikk, hvor jeg kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid og være den som sto ved siden av meg selv og fortalte at jeg var bra nok. At jeg fortjente bedre enn å alltid bli valgt sist når man skulle deles inn i lag, eller at læreren ikke gjorde noe da skoledagen var over og det skulle deles ut bursdagsinvitasjoner, og alle fikk en unntatt meg. Jeg turte ikke si det til mamma. 

Jeg tillot meg selv å godta daglig å få høre at jeg var så forferdelig stygg, og det hendte at jeg helt uprovosert ble dyttet rett ned i bakken på vei hjem fra skolen. Helt ned til første klasse kan jeg huske å bli dyttet utfor skråninger så jeg rullet 15 meter nedover mens folk sto på toppen og lo. Kan også huske å ha blitt slått så hardt i armen at jeg egentlig hadde behov for å gråte, men at læreren kom inn rett etter det øyeblikket og at jeg bare gikk og satt meg på plassen. Men jeg så ikke på meg selv som noe mobbeoffer, for jeg hadde jo venner. Det har provosert meg en del i ettertid at jeg lot dette pågå, men samtidig forstår jeg jo at jeg var for ung til å forstå, og at jeg bare latet som ingenting for å unngå konflikter. For tenk om det ble verre?

Av og til hadde man jo også fått noen nye klær, og hvis ikke det var en Miss Sixty bukse eller lignende ble det hvisket og tisket om hvor teit man så ut. Da gikk jeg fra å være en fornøyd jente med nye bukser, til å komme hjem og føle meg teit og flau. Igjen, jeg sa ingenting hjemme. 

Det verste minnet jeg tror jeg har er en gang jeg ble lagt ned i bakken og holdt fast med makt, for så å bli spyttet på i ansiktet. Da var jeg kanskje 10 år. Når jeg tenker på dette i dag blir jeg både kvalm og lei meg. Lei meg for at jeg gikk gjennom sånne ting, lei meg for hva andre fortsatt gjennomgår. Og til til de som lurer, jeg husker hver og en av dere den dag i dag. Jeg glemmer dere ikke, selv om dere er voksne og ansvarsfulle personer i dag, med alt på stell. 

Jeg tror faktisk at noe av den verste mobbingen er den som nesten ikke syntes i det hele tatt, når det ikke nødvendigvis skjer noe hele tiden. Og de voksne kan ikke alltid klandres de heller, de har ikke øyne i nakken eller overnaturlig hørsel. Det er barna som er fæle, og det er forferdelig å tenke på hvor stygge de kan være med hverandre.

Så hvordan har det seg sånn at jeg ser tilbake på barndommen min og mener at jeg var lykkelig? Fordi jeg hadde det fint og trygt hjemme, og hadde venner, som likte meg og godtok meg for den jeg var. Fordi jeg valgte å huske det positive, og fortrengte det andre. Til gjengjeld skaffet jeg meg en stor bagasje med mye vondt som speiler og påvirker valg jeg har tatt og tar i dag. 

I dag klarer jeg å stå opp for meg selv, men jeg skulle så ønske jeg hadde gjort det for mange, mange år siden. Ingen handling uten konsekvens.

N.









 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017
#reasonswhy

#reasonswhy

25, Oslo

Jeg ønsker å sette fokus på mental helse hos unge og voksne, og kommer til å bruke dette som en hjelp til meg selv og forhåpentligvis andre. Her vil jeg beskrive hvordan det er å leve med depresjoner, stress og angst. Kontakt: nicoline.bugge@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits