Jeg ser

 

 

 

På dette bildet ser jeg en blid jente på ferie i New York. Jeg ser også en sliten jente, en jente som ikke har ro i sinnet. 

Jeg ser en jente som har lagt på seg 20 kilo.

Jeg ser en jente som har brukt tid på å sminke seg, men som fortsatt ikke er fornøyd. Jeg ser en jente som leter etter feil. Jeg ser en jente som håper på at om hun bare strekker på seg litt sånn her, så er det ingen som ser at hun har lagt på seg så mye. Men bildet lyver ikke. 

Jeg ser bare fett. Jeg ser en trøstespiser og en overspiser.

Jeg kommer ikke lenger inn i "de store" størrelsene i butikker som jeg ellers ikke har hatt noe problem å handle i, jeg fungerer best i thigths, og har mistet fullstendig kontroll på alle valker og hvor de ender. Det er håpløst.

Og så er det sånn at det fortsatt kun er meg, og KUN meg, som kan gjøre noe for at dette skal gå rette veien. Nei, dette er en uendelig håpløs situasjon å befinne seg i. 

Noen tror kanskje at jeg har problemer med å sette grenser, eller at jeg ikke utfordrer meg selv nok til å prøve å la være. Åhh, jeg prøver. Som jeg prøver. Dette er ute av min makt, hodet følger ikke kroppen, og omvendt. Det er også en følelse av tvang. En følelse jeg kan beskrive som at jeg kan prøve så hardt jeg bare klarer, men jeg vet akkurat hva som vil skje, og om jeg utsetter det, vil det før eller siden komme til overflaten. Som en tic. 

Jeg ser vonde minner, vonde opplevelser, og jeg ser en som vil få det ut, ut av systemet og ut i verden. Jeg ser en som klager, en som aldri blir fornøyd med noe, og jeg ser en med et forvrengt kroppsbilde. 

Jeg ser undertrykkelse, redsel og frykt. 

Jeg ser også en som kjemper, en som er der ennå. Jeg ser en som er tøff, tolerant, og tålmodig. Jeg ser en som ønsker, en som vil, en som skal. Jeg ser en som har erfart, og erfarer. Jeg ser en som ikke har gitt opp. Jeg ser en som ser muligheter, en som venter

Jeg ser meg selv der alle andre ser et filter.

N.

 

 

#psykiskhelse #helse #hverdag

Når virkeligheten blir uvirkelig

 

 

Jeg ser for meg hvordan livet mitt kunne vært.

Hvordan det kunne vært alle disse årene med usikkerhet og angst for alt som kan gå galt hvis. Hvis ting ikke går som planlagt. Hvordan hadde jeg for eksempel utviklet meg? Hvordan ville jeg modnet? Hvilke valg ville jeg tatt hvis jeg var mer/mindre skeptisk?

Hvor hadde jeg vært i dag hvis ikke jeg hadde opplevd og erfart, på godt og vondt?

Daglig går jeg rundt og tenker på akkurat hvordan jeg vil at jeg selv skal ha det. Men malen i hodet mitt stemmer aldri. Den er urealistisk. Jeg ønsker for mye, jeg ber om for mye, og forventer for mye. Det er ikke rart jeg sitter igjen med tomme hender. Og det er ikke rart jeg ender opp skuffet.

Jeg har dager jeg lever fullstendig i en fantasiverden, hvor jeg lever på ordentlig. Det føles så bra å distansere meg såpass, samtidig som jeg av og til blir for lenge borte. Det å forsvinne på den måten, det er befriende, fint, og skremmende. Noen ganger er det slik jeg overlever hverdagen, og andre ganger bare ønsker jeg meg langt vekk av den enkle grunn at jeg trenger pause. Men når pausene blir hyppigere og hyppigere, og trangen til å forsvinne litt blir større og større, hvordan skal kabalen gå opp? 

Jeg er jo her, og ikke der. Jeg føler at jeg dras mellom to verdener, og hvor fantasi blir min virkelighet. Det er både fint og trist. Når jeg drømmer, opplever jeg ofte mye. Jeg reiser, jeg bor ulike steder i verden, har ulike karrierer, og veksler på å ha familie og å være alene. Jeg har det stort sett bra, og i drømmene mine er krisene kun fysiske. Jeg ser fargene på en annen måte, og føler meg frisk og reflektert. Noen ganger blir ting så virkelig at jeg ikke kan fatte hva som er hva. I drømmene mine føler jeg at jeg er på likt nivå som de andre menneskene rundt meg.

I virkeligheten føler jeg at jeg står fast på en level som de andre rundt meg er forbi. Jeg har drømmer (som jeg husker) hver eneste natt, og hver gang er det et nytt eventyr. Noen ganger drømmer jeg også ting igjen og igjen.

Og så er alt dette kun underbevisstheten min som jobber med, og bearbeider ønsker, inntrykk, og minner.

Det er ofte kjipt å våkne opp. Våkne opp fra drømmen, eller "virkeligheten" som jeg godt kan definere det som. For det er faktisk min virkelighet, for der jeg har det bra, der er jeg virkelig. Og depresjonen er ikke meg, men det er jeg som må ta meg av den. Det er jeg som må jobbe med den hver eneste dag, og slik blir den jo også en del av meg. Det er jeg som må ta kampene hver gang, samtidig som det er jeg som mister energi og krefter til noe annet enn å beskytte meg selv for mer skade. Det er jeg som går i minus, hver gang.

Så hva er egentlig mest virkelig, den depressive personen, eller den virkelighetsfjerne, men glade personen?

Svaret på det er vel egentlig begge deler. Begge deler er meg, og begge deler er ulike sider av lidelsen. Ulike faser av depresjon, og en del av det å være i kamp. Likevel, det ene er mer tiltalende enn det andre.

Da er ikke veien lang når det kommer til å gå i dekning, og forsvinne. I hvert fall for en stund.

N.

 

 

Krigen med meg selv

 

Når jeg er lei meg blir jeg sliten

Når jeg blir sliten er jeg utafor

Når jeg er utafor mister jeg fokus

Når jeg mister fokus mister jeg kontroll

Når jeg mister kontroll blir jeg sint

Når jeg blir sint blir jeg lei meg

Når jeg er lei meg blir jeg sliten

 

 

Hva mangler du i livet, tror du?

Det spørsmålet hører jeg av og til. Jeg tror ikke jeg behøver å mangle noe for å ha det slik jeg har det. For hvis det var så enkelt, kunne jeg da bare skaffe meg det jeg manglet? 

Det hadde vært fint. Og midlertidig. Og fake.

Hver dag står jeg opp av ren tvang, forpliktelser og bestemte ting som er på planen for dagen. Det er ikke dermed sagt at hver dag er dritt, eller at den ikke kan bli bedre. Likevel, prøv å kombiner et B-menneske med et depressivt menneske, så ser du hva du får. Poenget er at starten er tøff, og dette har ikke bare med innstillingen min å gjøre.

 

Timeplanen min for dagen ser stort sett slik ut: 

 

  • Stå opp og starte dagen
  • Jobbe i ca 6 timer (jeg jobber 80%)
  • ​Dra hjem for å spise og hvile

 

Det er altså ikke verre enn det, likevel er det tøft. Hver dag. Og hvis jeg i tillegg skulle være så uheldig å være i ekstra dårlig form, ha manglende matlyst, og kanskje bare ha en dag jeg er en sur bitch, da er jeg ingen fryd å være rundt. Jeg er heller ikke alene om å ha dårlige dager, og man må huske på at man ikke er den eneste i verden med problemer.

Men; Fortell ikke meg at jeg må se positivt på hver eneste dag jeg har foran meg, jeg kan ikke bruke opp all energi på en gang, dersom det kommer et lite overskudd. Jeg vet det vil komme dårlige dager, og til de dagene må jeg ligge lavt. Og være i fred. For lar jeg kroppen gå på høygir hele tiden for å være positivt innstilt til alt, da dukker det opp mange skuffelser og nederlag. Jeg er nødt til å ligge litt foran meg selv.

Så hva jeg mangler i livet? 

Hvordan kan jeg egentlig vite hva jeg mangler, når jeg ikke helt vet hva jeg har?

N.

Psykisk utbrent / Hvor har jeg blitt av?

 

Dette blir vanskelig, men jeg vil være ærlig.

Jeg har lenge gått rundt og tenkt på hvordan jeg egentlig har det med meg selv. Jeg har vært tom for ord, tom for alt. Har ikke fått ned et eneste ord på pc'n, og hodet har gått i null da jeg har prøvd å skrive. Jeg kjenner i dette øyeblikk at det innlegget jeg har inni hodet mitt går i oppløsning mens jeg trykker på tastaturet.

For en stund siden var det i hvert fall ikke noe problem å få ting ut av hodet og ned på papir eller pc. Nå kjenner jeg at hodet kjemper mot signalene som sendes ut i hendene slik at jeg kan skrive.

Er det virkelig mulig at det har gått så langt at jeg ikke orker å tenke ferdig mine egne tanker? Kroppen min har nådd et punkt hvor den ikke kjenner sitt eget beste, og hvor det er fryktelig vanskelig å ta vare på seg selv. Den stritter imot alt jeg ber den om, alt fra å spise, drikke, ikke minst puste. Å sove nok timer sammenhengende kan jeg bare glemme. Den ellers så greie masken, det hverdagslige skuespillet, har for alvor begynt å rakne. Jeg mister fokus overalt, hjemme, på jobb, på besøk hos andre. 

Samme hva jeg gjør eller hvor jeg går følger ikke kroppen med. Den er ikke tilstede. Og nå vet jeg virkelig ikke hvor den er. Hvordan skal jeg finne tilbake? Er jeg helt borte allerede?

Jeg kjenner at jeg har så lyst til å leve livet slik enhver burde gjøre hvis det er mulig. Jeg har så lyst til å kjenne meg lett og glad. Hvert skritt jeg tar er vondt, og jeg kan virkelig ikke tro at dette er blitt meg? Samtidig er det ikke meg. Jeg har ikke kjent igjen meg selv på lenge, og nå har jeg virkelig blitt en fremmed for meg selv.

Det føles som om jeg er i en annen sin kropp, og igjen, hvor er jeg? Når blir jeg meg? 

Ingenting gir meg mening, ingenting gir meg ordentlig glede. Jeg føler ikke noe særlig. Og hvordan kan jeg egentlig føle så mye, for å så ikke føle mer? Kroppen har blitt nummen, og går i forsvar. 

Jeg vet ikke nødvendigvis hvilken dag det er. Jeg har begynt å få store problemer med hukommelsen, som selvfølgelig er forenelig med depresjon. Men her har jeg jo vært lenge, så det er ingen ny erfaring. Men den er verre. Jeg kan ikke lenger lage avtaler uten å rote det til, og det påvirker andre. Jeg husker ikke helt vesentlige ting lenger enn i 5 minutter. 

Nå som jeg har kommet helt hit i teksten, må jeg innrømme at jeg har mistet meg selv og ideen om hva jeg skulle skrive på veien, men samtidig tror jeg at jeg får frem noen viktige punkter. Dette er alt jeg føler og ikke føler. 

Jeg faller ut av alle samtaler nå, et eller annet sted. Jeg kan ikke nødvendigvis fullføre mine egne setninger da de plutselig går opp i røyk før jeg får sagt alt jeg skal si. Jeg gjentar gjerne ting i stedet, uten at jeg selv får meg meg dette. Og dette er slitsomt, forferdelig slitsomt. Jeg er er en ung jente på 26 år, og opplever meg selv som mildt dement. 

Jeg blir sliten av å se andre rundt meg som er fulle av energi, tenk noe så idiotisk. Jeg takler vel ikke at jeg ikke har det sånn selv. Kroppen min er skrudd av, og det passer meg veldig dårlig. Jeg har en jobb jeg elsker, så jeg gir alt der. Men nå har selv det begynt å stoppe opp litt. 

Jeg er utbrent, og dette er resultatet av nettopp det at jeg har vært utbrent lenge.

Det verste med å være i denne situasjonen er alt jeg ønsker å gjøre, og alt jeg ønsker å få til, som er umulig for meg å gjennomføre. Å dra på kino er slitsomt, å ta en kaffe etter jobb er slitsomt, å måtte gjøre noe som helst i løpet av helgen er slitsomt. Å måtte være er også slitsomt. Men det er også derfor jeg sitter her og skriver, fordi jeg ønsker å være

Det er også vanskelig å sette seg selv foran andre. Jeg vil så gjerne stille opp for de som også trenger det. 

Jeg vil bare være meg, men jeg vet ikke hvor jeg er, eller hvem jeg er. Jeg er så distansert fra meg selv at jeg ikke vet om jeg noen gang finner helt tilbake. Men jeg vil prøve. 

Og det er da noe, at jeg vil? Jeg tror i hvertfall det. I dag vil jeg, og håper at jeg vil i morgen også. 

N.

URO

 

Jeg kjenner på en strøm av bekymringer. Et hav av ønsker som ønskes oppfylt. Uendelige lister med fysiske og psykiske gjøremål. Jeg er så sliten, men karusellen stopper aldri. Samme hva jeg gjør, så kjenner jeg at kroppen ikke stopper. Den stopper ikke å skille ut alle hormoner som plager livet av meg. 

Jeg prøver å be kroppen om å slutte. Slutte å bekymre seg, eller stresse. Ro deg ned, sier jeg til meg selv. Orker ikke kjenne på disse følelsene absolutt hele tiden. Skuldrene klatrer høyere og høyere opp, og jeg prøver å dra dem ned. De vil opp. Jeg orker ikke tanken på en periode med mer urolige netter, kanskje bare fordi jeg har sluttet på medisinen igjen. Det var nemlig det eneste jeg fikk ut av å bruke antidepressiva. Det tok litt angst, og jeg var en smule mer laidback. Kroppen min fikk ekstra beskjeder om å ikke bekymre meg så mye, dermed ble det noe mindre uro. Men på den negative siden mistet jeg mer av meg selv igjen. Jeg føler at det alltid blir valget mellom pest eller kolera.

Uroen jeg har i kroppen er der hele dagen, men jeg merker den ikke nødvendigvis før jeg skal legge meg. Jeg legger meg ned i sengen, og der kommer den snikende innenfra, brer seg utover meg som en ekstra dyne, og låser meg fast. Det rister inni meg, på den måten når man har høy puls. Den er sånn at man venter litt på at det skal roe seg av seg selv, som pulsen vanligvis gjør når man går fra mye aktivitet, til pause. Men det skjer ingenting.

Fordi det er en psykisk puls

Jeg vil være uthvilt, jeg vil våkne uten bekymringer. Jeg vil ikke være stresset hver dag, det må da være mulig å våkne uten å måtte plages av noe? 

  • Jeg uroer meg for fremtiden
  • Jeg uroer meg for at jeg skal trøstespise
  • Jeg uroer meg for at jeg skal stresse for mye
  • Jeg uroer meg for at jeg ikke smiler nok
  • Jeg uroer meg for at jeg skal bli mer usikker
  • Jeg uroer meg for at jeg skal gjøre feil
  • Jeg uroer meg for at folk skal misforstå meg
  • Jeg uroer meg aller mest for å kjenne meg mer ensom

 

Jeg er urolig fordi jeg stresser. Jeg stresser fordi jeg ikke har kontroll. Når jeg ikke har kontroll søker jeg trøst. Når jeg søker trøst putter jeg meg selv i offerrollen. Når jeg er i offerrollen tillater jeg meg alt. Når jeg tillater meg alt, har jeg ingen grenser. Når jeg ikke setter grenser tar jeg dårlige valg. Så blir jeg urolig.

Jeg klarer ikke alltid å roe meg ned med en bok, men når jeg gjør det, blir jeg ikke bare litt trøttere. Jeg blir virkelig helt utslått, men på en sånn positiv måte at jeg sovner raskt. Som om ikke bare hjernen har jobbet med å analysere ord, men også en perfekt avledning fra tanker, sånn at det nesten presser seg på at kroppen vil hvile. 

Jeg er redd jeg en dag vil bli så sliten at jeg slutter å smile helt. At jeg ikke vil være med på noe lenger. Jeg er redd for at jeg skal bli ennå reddere for å leve enn jeg allerede er.

Jeg er urolig for at jeg skal forsvinne lenger inn i meg selv, uten å vite hvor jeg egentlig blir av.

N.

SELVFØLELSE VS SELVTILLIT

Nå er det lenge siden forrige innlegg. Det blir for min del kanskje litt oppbrukt å si at jeg er sliten, men det er nå det jeg har vært, og er. 

Selvfølelse, og selvtillit. Det er ikke alltid like lett å skille. Ofte blander jeg disse to ulike tingene, og ender opp med "å skylde på selvtilliten".

Selvtilliten min er ekstremt relativ. Den endrer seg fra time til time. De aller fleste har vel dager hvor selvtilliten går opp og ned, man har jo gode og dårlige dager. Men hva når du må krangle med deg selv for å overbevise deg selv om at du er bra nok til å gå utenfor døra? Eller at grunnen til at alle stirrer på meg er fordi jeg er rar? Men er det egentlig noen som stirrer? Jeg har dager hvor jeg føler meg fin. Hvor jeg føler meg fin nok. Men jeg har også dager hvor jeg bruker hele dagen på å tenke på hvordan jeg kunne tillate meg å tenke det. Fordi det ikke stemmer. Jeg har dager hvor jeg er mer opptatt av at andre skal synes jeg er flott, enn at jeg selv skal synes det. 

Jeg kan både stå opp og gå ut av døra med en attitude som selv jeg blir kvalm av, og jeg kan gå gjennom en hel dag og håpe at nesten ingen snakker til meg eller ser ordentlig på meg.

Selvfølelsen min er det verre med. Veldig ofte når jeg får en følelse, skal jeg straks koble det til selvfølelsen. Den er alt fra lav til ikke-eksisterende. Og det er her jeg ofte ikke klarer å skille på hva som går på selvtillit, og hva som er selvfølelse. Jeg har alltid så dårlig selvtillit. Men det er egentlig ikke sant. Jeg har egentlig massevis av selvtillit. Jeg har selvtillit til å smile, både til fremmede og til folk rundt meg generelt. Og nå er det kanskje noen som tenker ; Skal man ha selvtillit for å smile? Ja, det tror jeg absolutt noen trenger. Et helt ekte og oppriktig smil, som ikke er trigget av latter, er vel preget av en viss selvtillit?

Jeg har jo også selvtillit til å bli kjent med nye mennesker, uten problem. Eller jeg tør å tulle, tøyse, og lage et lite nummer ut av meg selv, av og til.

Grei selvtillit, men dårlig selvfølelse? Hva er greia? Jeg kan føle meg fin og flott, omgås mennesker og ha det bra, men likevel føle meg helt elendig? Selvtilliten min kommer ikke innenfra, den er stikk motsatt. Den kommer fra sminke, filter, hairextensions, fine klær og vesker. 

Den kommer fra de dagene hvor ting er litt bedre. 

Selvfølelsen handler for meg om aksept. Den handler om fortiden min, nåtiden, og fremtiden. Jeg klarer ikke alltid å akseptere hvor jeg står, uansett hva det måtte være. Så lenge jeg ikke aksepterer det jeg står midt oppi, eller det som er litt i veien for meg, så kan jeg heller ikke forvente at jeg føler meg bedre. Jeg er daglig fanget inni meg selv, og jeg har begynt å innse at jeg ikke bare kan skylde på fortiden heller. Jeg burde heller ikke la fortiden forme meg, eller la den påvirke meg noe mer enn den allerede har gjort. 

Selvfølelsen er noe jeg jobber med hver eneste dag. Den gnager seg langt inn i margen, og jeg må la den få bygge seg opp uten påvirkning av det ytre.

N.

MOBBING

 


Jeg var jammen en gladlaks!

 

Hvor går grensa for hva som er erting, og hva som er mobbing? Og er erting greit? Hva skal man tåle og ikke tåle?

Alle ord og handlinger som blir brukt mot deg, med hensikt for å gjøre deg usikker, skremt, lei deg, eller generelt tråkket på, det er mobbing. Mobbing er å bli slått, sparket, og fysisk mishandlet, enten hver dag, eller en gang i blant. Mobbing er utfrysning. Mobbing er psykisk mishandling. Mobbing er å alltid bli valgt til sist, mobbing er å ikke bli bedt i bursdager. 

Merkelig nok kan jeg dessverre kjenne meg igjen i alt dette, og det syns jeg er forferdelig trist. Men det er også sånn det er. Og det mest absurde for meg er selve mobberne som går rundt i dag og virkelig ikke har en anelse om at det var dem. 

Hva er det mobberne egentlig vil? Hevde seg? Vise hvem som er sjefen? Eller har de egentlig dårligere selvtillit enn deg? Enhver som har behov for å mobbe, har egentlig behov for hjelp. Det er jo tydelig at det er noe som er fullstendig galt, og som burde behandles. 

Jeg er ikke bitter fordi jeg ble mobbet, jeg er bitter fordi mobbing ikke nødvendigvis synes!

Jeg gruet meg til hver gymtime.

Jeg gruet meg til hver gang man skulle deles inn i grupper.

Jeg gruet meg til man skulle ha presentasjon foran andre, det var jo tydelig at de på bakerste rad alltid lo.

Jeg gruet meg til samtaler med læreren, hvor jeg syns det var best å late som ingenting.

Jeg gruet meg til skoleballet, det var ingen som turte å ta i hun med rødt hår og regulering.

Jeg gruet meg til til å komme hjem fra skolen ganger det hadde skjedd noe, i tilfelle mamma og pappa ville merke noe.

Mobbing er jo likevel i svært ulik grad, men hva med å få kommentarer slengt etter seg?

Jeg husker godt da jeg skulle på klassetur til Praha i 10. klasse. Jeg hadde gledet meg til dette helt siden 9. klasse! Det var to busser som skulle ta oss inn til Oslo før vi skulle dra videre. Jeg vet ikke helt om jeg rett og slett bare gikk inn på den bussen hvor folk hadde stått opp med feil bein, men jeg fikk i hvert fall slengt dette i mot meg i det sekundet jeg tråkket nedover midtgangen og skulle finne meg plass; Hva faen gjør du her? Kan du ikke bare dra hjem igjen, det er INGEN som ønsker at du skal være med!

Det neste som skjer er at de aller fleste bakerst i bussen ler seg ihjel. Noen ser bare på meg med fårete smil og hånden mot munnen. Andre hvisker. Jeg bare står der og lurer på hvordan jeg skal respondere. Jeg kan enkelt oppsummere med at jeg gikk til den andre bussen. Det var enklest sånn. 

Jeg var blid og forventningsfull, etterfulgt av flau og lei meg. Og skuffet. Ikke en gang nå, 10 år etter at jeg hadde begynt på skolen, skulle jeg være bra nok

Så kom 10. klasse avslutningen. Det var da man var så nærme friheten, rett før videregående. Jeg hadde det gøy, og var stolt over å være ferdig med grunnskolen. Så kom det en kommentar; Skal du se ut sånn? Eller er det sminke? Eller hva faen har du i trynet? Jeg kan huske at jeg bare tenkte "La meg for faen være i fred. Det er bra nå." Jeg turte selvfølgelig ikke å si det. 

I et samfunn bygget på sosiale medier, følgere, og sminke, hvordan skal et hvert menneske klare å tilpasse seg? Jeg er sikker på at mobbing generelt er ennå verre i dag. Man blir mer "godtatt" ved å sminke seg til det ugjenkjennelige, trene hver dag, og ha mange følgere, den dag i dag. Så må man ikke glemme at man skal være flink på skolen, studere til krampa tar deg, og man skal også som ung i dag ha flaks om du kommer deg ut på boligmarkedet uten hjelp. 

Hvis noen lurer på hvorfor vi er så mange som sliter, her er svaret; Vi har i dag en uoppnåelig mal å gå etter som ung, og det fungerer ikke for de aller fleste. De som følger denne malen til punkt og prikke, de tror jeg spiller et like godt skuespill som det jeg gjør.

Selve mobbeofferet tror jeg kan bli et speil av mobberen. Jeg selv har dessverre kjent på dette. Jeg har selv fått kjenne på det å skaffe meg fordommer mot andre, og jeg ble rett og slett opphengt i å være pen og interessant for andre. Et sted på veien glemte jeg meg selv og hva jeg egentlig sto for.

Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid, og stå ved siden av den usikre meg, og gi meg selv en ekstra sterk stemme. En stemme som har blitt tøffere og som i dag tør å si ifra. En voksen stemme med erfaring, da de egentlige voksne hverken ser, eller vil se.

N.

ANGST



 

Jeg har angst for å leve skikkelig. Jeg får angst av å ikke ha kontroll på ting i livet. Jeg har angst for å leve alene. Jeg har angst for at årene går altfor fort.

 

Jeg har også angst når jeg sitter på bussen. Tenk om jeg ikke kommer meg av i tide hvis noen sitter ved siden av. Jeg får angst av å sitte for tett oppi mennesker jeg ikke kjenner.

Jeg har angst for at alle skal se på meg og tenke negative tanker om meg. Jeg har angst for at jeg ikke er god nok, angst for at jeg ikke er pen nok. 

Jeg har angst for at jeg ikke skal klare å ta vare på meg selv godt nok. Jeg har angst for at andre skal se hvor mye jeg egentlig strever.

Jeg får angst av tanken på å skulle ha en egen familie med mann og barn, jeg har angst for at det aldri vil skje.

Jeg har angst får at folk skal finne ut hvem jeg "egentlig er". Jeg har angst for at folk skal dømme meg.

Jeg har angst for å si noe feil, jeg har angst for å bli misoppfattet. Jeg har angst for å si noe dumt.

Jeg har angst for å gjøre feil, jeg har angst for å ikke alltid kunne rette opp i feil.

Jeg har angst for å gjøre ting alene. Jeg har angst for å gi folk høye forhåpninger. Jeg har angst for å skuffe folk.

Jeg har angst for å være rar, da det ordet har fulgt meg hele livet på godt og vondt. Jeg har angst for å skille meg ut.

Jeg har angst for at de jeg bryr meg om skal forsvinne. Jeg har angst for å selv forsvinne.

Jeg har angst for å bli sykere. Jeg har angst for hva det vil si å være frisk. Jeg har angst for å ikke klare meg selv.

Jeg har angst for å si min mening, jeg har angst for å ikke få sagt det jeg mener. 

Jeg har angst for å være meg selv, jeg har angst for å bli oppfattet som noe jeg ikke er.

 

Aller mest har jeg angst for selve angsten.

N.

HVA OM JEG IKKE KOMMER MEG VIDERE?



 

Hva om jeg blir her for alltid, stående fast i en hengemyr som jeg en dag vet vil ta livet av meg? 

Snakker jeg om å komme seg ut av et forhold? Eller en vond vane? Eller, å komme seg ut av et dårlig miljø? Resultatet er det samme, så lenge du er fastlåst kommer du ingen vei. 

Hva om jeg bare blir her litt til, vil det bli bedre da? Hva om jeg bare gjør disse tingene litt flere ganger, vil ting ordne seg da? Eller, hva om jeg bare fortsetter å late som ingenting, vil det ikke gå over da? 

Svaret her er nei. For mange, et åpenlyst nei, det er ikke greit, men hvis man ikke forstår det, hva betyr da tre bokstaver?

Hvis man ikke ser med åpne øyne, eller hører uten lokk, hvordan skal man da forstå? En fastlåst person er en apatisk person. En forelsket person er en blind person. En presset person er en handlingslammet person.

Jeg trodde veldig lenge at ting ordnet seg for meg så lenge folk rundt meg sa hva jeg burde gjøre, og backet meg opp. Jeg trodde at hvis det bare ble ille nok, så skulle det også gå over. Sånn fungerer det ikke. Det kan bli ille, så kan det bli verre, så kan det bli ennå verre. Det gir seg ikke før du selv gir deg. Du er virkelig nødt til å ville det selv, og ikke før du er klar vil det faktisk løse seg. 

Tvang er poengløst, det bearbeider ingen verdens ting. Jeg brukte 2 år på å gjøre en livsviktig endring. Likevel er jeg glad det tok den tiden det trengte. Hadde jeg ikke latt det ta den tiden det trengte, så hadde jeg vel heller ikke tatt det riktige valget. 

Ofte tenkte jeg "hva om jeg ikke kommer meg videre?". Hva om jeg gjør det verre for meg selv? Verre enn hva egentlig? Verre en psykisk mishandling? Undertrykkelse og usikkerhet? 

Svaret på spørsmålet ligger i hva du selv syns er greit. Og psykisk mishandling er ikke greit. Fysisk mishandling er ikke greit, og undertrykkelse og mobbing er ikke greit!

Så skal man ta opp kampen nå? Eller vente noen år til? Kanskje ennå lenger? Hva om man ikke orker kampen? 

Veldig lenge orket jeg ikke tanken på å skulle kjempe. Hva med tiden etterpå? Hvordan ville det bli? Hadde jeg ikke energi nå så ville jeg vel i hvert fall ikke ha det etterpå. Lenge tenkte jeg at jeg måtte velge mellom pest eller kolera, men det var helt feil. Jeg kunne faktisk bli fri, hvis jeg bare ønsket det nok selv. Bare jeg åpnet øynene godt nok og hørte etter, så skulle det ikke være så vanskelig å finne grunner til å kjempe.

Selve kampen, uansett hva det er som er din kamp, er tiden hvor man må stålsette seg og nesten bli litt kald, for å klare å nå målet. Jeg sier ikke at det er fullstendig riktig, men jeg ble nødt til å distansere meg litt fra mine egne følelser for å klare det. Jeg måtte gjøre det på den måten, for at jeg skulle klare å komme meg videre på ordentlig. Dessverre satte jeg meg selv i en overlevelsesmodus hvor jeg klarte meg veldig fint en god stund, til jeg plutselig en dag nesten bare våknet opp og fikk en reaksjon. 

Da ble ting vanskeligere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Jeg hadde ikke forståelse for at ting kunne bli verre, og ble på nytt fastlåst. I fortiden. 

Til og begynne med følte jeg at det jeg hadde lært av dette var at i det du tror ting skal bli bedre, så blir de i stedet verre. Så forsto jeg litt og litt at det er en grunn til at det tar tid. Det går selvfølgelig i bølger og daler. Kanskje du må gjennom en god del daler før du er på bølgene igjen, men jeg velger å tro at det er verdt det.

Min kamp pågår ennå, men jeg er stolt over at jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Jeg kunne vær der ennå, i hengemyra. I stedet lærer jeg meg å leve litt og litt for hver dag som går. 

Når du kjenner at du er klar, og er på ditt sterkeste, gå inn med ryggen så rak at det gjør vondt. Jeg kan love deg at det står mange bak deg som støtter deg i avgjørelsen du tar. 

Jeg sender alle støttende tanker til deg som måtte stå midt oppi en kamp eller som kjemper ennå. Det er ikke uten grunn at du er der du der, og er du ikke klar ennå, så blir du det med tiden. 

"Den dagen du kommer deg ut av dette, skal jeg stå her med åpne armer." var det noen som sa til meg. Det er 7 år siden. Det satte nok en støkk i meg, for jeg glemte det aldri. Og se hvor jeg er nå!

Jeg heier på meg selv, og jeg heier på deg.

N.

 

SJØHEKSA




Fine hårfargen! Tenk at det ikke skal mer til for å bli glad :-)

 

Dessverre føles ikke ting sånn på innsiden. For på innsiden akkurat nå, er jeg i krig med mine egne tanker. Jeg er så sliten nå at jeg får vondt bare noen ser på meg, og forventer et eller annet av meg. Bare noen snakker om noe som ikke er høyst nødvendig, eller hvis noen prøver å engasjere meg, da mister jeg i hvert fall motet. Ah, jeg ORKER ikke. Og jeg orker ikke å ikke orke heller. Og der mistet ordet "orke" betydning for meg.

Jeg tenker på ting som skal gjøres. Jeg tenker på alle ting som ikke er gjort. Feks å flytte legetimen min på Ahus, stress. Jeg må vaske klær, stress. Jeg må rydde rommet, stress. Jeg har ennå ikke tatt kontakt med PT'n min, og jeg begynner å bli redd det aldri kommer til å skje. Jeg må også ordne meg fysioterapi time, og psykologtime. 

For meg, er dette en enorm opphopning.

Jeg orker ikke ta bussen, men jeg orker ikke ta banen heller, for da må jeg gå ennå lenger for å komme hjem, og jeg orker jo ikke det heller. Og grunnen til at jeg ikke orker å ta bussen, er fordi den er stappfull av skrikerunger, og de som roper så høyt i telefonen at jeg tror de i den andre enden kunne hørt dem uten telefonforbindelse. Det er varmt og svett på bussen, og man må sitte klint oppi mennesker man ikke kjenner.

I det området jeg tar buss, skal det på en familie med 5 barnevogner, 1000 handleposer, 10 ekstra slektninger på slep for hvert eneste stopp. Og halvparten roper i telefon. Og noen synger, noen må plystre. Resten er skrikerunger, og når det er varmt og tett, du har vondt i kroppen etter en lang dag, og du er kanskje litt sulten også, da er det rett og slett forferdelig vanskelig å være blid og hyggelig. På et sånt tidspunkt, er det like før jeg blir sjøheksa i Den Lille Havfruen, som for øvrig er min yndlingsfilm.

Jeg elsker jo egentlig mennesker, men fy søren da er jeg ikke vond og be når det kommer til å stikke av til et annet land, starte et nytt liv, og bare leve fra dag til dag. Uten elektronikk. Uten noe annet rundt meg enn luft.

Jeg har flere venner jeg skulle ha besøkt. Jeg skulle besøkt familie. Og alt jeg vil er å rømme langt vekk. Jeg skulle ha støvesugd rommet opp etter veggene, for nå kan det snart flytte inn folk i hyblene under senga. Men jeg orker ikke det heller. Lista er uendelig. 

Jeg sover også elendig for tiden fordi det er varmt og for tung luft på kveldene. Igjen, smilet må klistres på dagen etter når man skal på jobb. Jeg glir inn på jobben som Ariel, velter ut som sjøheksa. 

Det hadde vært så utrolig festlig om alle de som sier at jeg ikke ser sliten ut, eller at jeg er en humørspreder, hadde sett meg . Prøv å kom hit og si til meg at jeg har orden på ting her i livet, her jeg sitter med rot opp etter veggene på rommet, klesvask herfra og til månen, støvlag som kunne gitt hele Oslo allergi, og negativ energi som hadde skremt bort enhver. 

Det er bare ingen enkel oppgave å være omringet av sin egen vrede. Sine egne negative tanker, eller å skulle tvinge seg hver eneste dag til å prøve så godt man bare kan å ikke overspise, eller å ikke bruke mat som trøst generelt.

Så er det disse menneskene som så enkelt sier; "det er jo bare å lage maten din kvelden før, så har du med sunn mat på jobb" eller; "du må da klare å trene før jobb vel, når du begynner 12?" 

NEI! Det er ikke bare. Ikke når jeg ikke klarer å plukke opp gårsdagens sokker og legge de i skittentøyskurven. Alle disse tingene gjør at jeg blir sjøheksa. Alle husker vel den scenen hvor hun gjør seg vakker og flott, helt til hun sprekker og viser sitt sanne jeg?

Ah, sånn føler jeg meg.

N.

 

Melodien i denne sangen beskriver godt hvordan det føles at alt hoper seg opp og man får nok.

feA64wXhbjo







 



 

EN FILM SOM VIL ENDRE DITT SYN PÅ LIVET!

 

Freedom Writers

Jeg vil gjerne komme med en filmanbefalning. Jeg har akkurat sett filmen "Freedom Writers", og alle kjenner vel til den følelsen når man har sett en sånn film du bare må fortelle om? Dette er en sånn film.

Filmen skildrer livet og hverdagen til en klasse ungdommer som lever i en brutal og tøff tilværelse. Ingen ambisjoner, ingen motivasjon, og ikke noe håp. Så dukker det opp en ny lærer med mindre erfaring, men som skal vise seg å snu alt på hodet og endre livene deres for alltid.

Filmen er basert på en sann historie, og viser hva tillit, håp, interesse, ikke minst samhold, og respekt kan gjøre med oss mennesker. 

For meg er dette en sånn film som får meg til å ville kaste alle de overfladiske veskene mine i søpla, smile til alle menneskene i hele verden, slutte og ha mistillit til meg selv, og begynne å leve. Det er en film som åpenbart får frem følelser, og som lærer oss en lekse om livet. Det er en veldig rørende film, og jeg er glad for at jeg har sett den! 

Jeg sipper mye til sånne historier, men gud så godt det er å gråte for noe så gjennomført og vakkert. Filmen er fra 2007 og finnes for øyeblikket på Netflix!

 


Bilde hentet fra Google

 

MAKEOVER





Alle trenger en makeover en gang i blandt; nå var det min tur! Har vært vanlig blond i 2 år uten å gjøre noe spesielt, så det var på tide å piffe det litt opp. Har farget det i en peach-aktig tone som med mer kobber i bunnfargen. Har også satt på meg drømmehåret fra Balmain! Det er virkelig verdens beste extensions! Behagelig og lett å ha i håret. Dette er også en farge som kommer til å slippe litt og litt, og det er også meningen her, da det vil bli mer og mer fersken preg på fargen. 

Nå føler jeg meg fin og fresh på håret, og føler jeg passer inn i sommertiden! :-)

N.



 

13 GODE GRUNNER



13 gode grunner

1. Jeg har grunn til å smile, fordi jeg er omringet av positive personer.

2. Jeg har grunn til å være stolt av meg selv, fordi jeg tør.

3. Jeg har grunn til å snakke så åpent rundt det jeg skriver om, fordi det treffer så mange.

4. Jeg har grunn til å føle meg deprimert og mislykket av og til, fordi jeg bare er et menneske.

5. Jeg har grunn til å bli sint når jeg selv eller folk rundt meg blir dårlig behandlet, fordi vi fortjener bedre.

6. Jeg har grunn til å være stresset og engstelig av og til, fordi jeg lever i en tid hvor det å prestere nermest er blitt en menneskerett.

7. Jeg har grunn til å bli sliten uten å ha løftet en finger, fordi jeg går på overtid inni hodet mitt.

8. Jeg har grunn til å være nettopp den jeg er, fordi jeg har mine egne erfaringer.

9. Jeg har grunn til å være falsk av og til, fordi jeg ikke orker å tape ansikt hele tiden.

10. Jeg har grunn til å være overbeskyttende overfor meg selv, fordi jeg er redd folk skal tråkke på meg.

11. Jeg har grunn til å gå i dekning av og til, da det er eneste mulighet for å hente ekstra energi på.

12. Jeg har grunn til å være redd, fordi jeg har vært utsatt for psykisk stress over lang tid.

13. Jeg har grunn til å fortsette å skrive, fordi det hjelper både meg selv og andre å forstå!

KJØPER JEG MEG LYKKELIG?


Nei! 

Ok, kanskje litt. Men jeg var verre før. Da måtte jeg for eksempel innom Louis Vuitton hver eneste måned en periode, bare for å kjøpe en ting. Det var nesten samme hva det var, så lenge det var brukbart. Det høres jo fryktelig dumt ut, men den butikken ble virkelig min safe place. Jeg tror også at jeg er den type person som lar meg imponere av flotte innpakninger, pene esker, og enkelt men eksklusivt design.

Jeg elsker vesker, og det er virkelig min største lidenskap. Jeg tar vare på alt jeg eier som om det var små barn. I stedet for crazy catlady, jeg er The crazy purselady! 

Gudene vet hvor mange penger jeg har lagt igjen der, men det er fortsatt verdt det. 

Så til en helt annen ting.

Nå har jeg kommet meg gjennom første hele uke siden jeg var tilbake på jobb. Det har vært greit å gjøre, men ikke stappfullt da det fortsatt er fellesferie. Det er helt klart deilig at jeg får en noenlunde rolig start, det er alltid godt. Man må jo heller ikke glemme at jeg har gått fra å nesten ikke ha noen mennesker rundt meg langt vekk fra Oslo, til å komme tilbake inn i gryta. Det blir jo mange mennesker, mange mennesker du skal må være opplagt for, og glad hele tiden. 

Nå er jeg glad det er helg, gleder meg til å slappe av. Jeg skulle ønske jeg bare kunne dra tilbake til hytta, men alt til sin tid.

Prøver å ta litt ekstra godt vare på kroppen nå, både i form av å spise bedre, sånn at jeg har det bedre, og psyken. Jeg har vært flinkere til å ikke ha unødvendig mye samvittighet for ting, og det føles helt utrolig bra! Det er jammen meg viktig å ikke være så hard mot seg selv, hele tiden. 

Kanskje er jeg på vei inn i en bedre periode nå, kanskje er det veldig kortvarig. Uansett, jeg må gripe muligheten til å prøve å snu så mye negativt mens jeg er i stand til det. Jeg kan snu så innmari fort, så jeg må virkelig smi mens jernet er varmt. Jeg kommer meg ikke på noen trening, men jeg spiser bedre, og det har jeg ikke gjort siden i fjor. 

Det er bra nok for meg for øyeblikket. :-)

Håper alle får en fin helg!

N.



 

VERDENS BESTE JOBB!



Jeg ville ikke byttet det med noenting. Jeg er så heldig som føler at jeg har verdens beste jobb, og det er det for meg! Jeg elsker å jobbe sammen med mennesker, være en del av et team. Jeg har også verdens beste kollegaer, og sammen blir vi et verdens beste team. 

Jeg er frisør, og kjempestolt av det! 

Dagene mine består av masse energi, sosial omgang på høyt nivå, og kreativitet. Hver kunde er unik og trenger ulik oppfølgning. Jeg har holdt på i ca 7 år nå, og håper jeg holder ut så lenge jeg bare klarer! Jeg elsker å være rundt mennesker, og det er en fryd å få møte så mange ulike personer. Det føles så bra å gjøre andre fornøyde med seg selv! Det hender jo at kunder kommer inn med hodet ned, og går ut med hodet hevet. Det er givende

Av og til dukker det opp utfordringer, og gud så kjedelig det hadde vært hvis det ikke var tilfelle. Da er det også godt å være en del av et team som jobber godt sammen og kan hjelpe hverandre når det trengs! Vi har alle ulike spesialiteter og felt. Man blir heller aldri helt utlært, og lærer hele veien i yrket. Ingenting gjør meg mer blid en å ha gjort dagen til en kunde bedre pga en klipp, en farge, eller nytt, langt hår. Glede smitter!

Jeg elsker å jobbe med hairextension, og jobber mye med det. Tenk så mye man kan finne på med hår! Jeg sverger til Balmain Hair, kun det beste er godt nok! Kvalitet er viktig, og jeg kunne ikke ha jobbet med et bedre merke! Jeg har selvfølgelig jobbet med andre merker før, men ingenting måler seg med Balmain sitt hår. 

Jeg er ikke et konkurransemenneske, så du finner meg aldri påmeldt på noenting. Derimot elsker jeg blandingen av det enkle, til mer avanserte prosjekter å jobbe på i salong. Hverdagsglede er hverdagsmagi! Dette er virkelig et flott yrke, og jeg visste allerede da jeg var 5 år og farget håret til barbiene mine rosa med mammas leppestift, at det var dette jeg ville drive med. (alt ble klippet, ikke bare barbie for og si det sånn). 

Og til en annen ting. Til de av dere som tror vi håver inn hver gang du betaler 3000 kr for å ha sittet i stolen vår i kanskje 3 timer, tro om igjen. Det er noe som heter moms, avgifter generelt, provisjonsandel, og skatt. Vi skal dermed jobbe ganske hardt for å tjene godt, men det er på ingen måte umulig og tjene gode penger hvis man er flink til å planlegge dagene sine, si ja til kunder så langt det bare rekker, og generelt stå på. 

Det er ingen som reagerer når tannlegen skal ha 5000 kr for en rotfylling av en tann, men å betale 3500 kr for total makeover, DET er vanskelig det. Vi legger så mye tid og kjærlighet i det vi gjør, og vi er faktisk uerstattelige. Du kan jo ikke stripe håret ditt selv, eller hva? 

Alt i alt; jeg er stolt av yrket mitt og jeg elsker å gjøre folk fantastisk fine på håret!

Ha en fin kveld :-)

 

N.

 

 

Depresjon - hva kan de rundt deg forvente?


For det første, alt varierer, gjerne hele tiden. Man trenger ikke være manisk depressiv for å ha svingninger, og det er ikke alltid lett å skille mellom bipolar lidelse og depresjon. 

Jeg for eksempel, er en ganske pratsom person. I dårlige perioder er jeg åpenbart stille, og unngår gjerne unødvendige sosiale settinger. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg såvidt klarer å puste for øyeblikket. 

Men det ser jo ikke sånn ut? Nei, man kan ikke se et hull i en tann heller, men det er veldig vondt. 

Jeg opplever meg selv som litt avvisende, veldig uinteressert, og irritabel, når jeg er på vei inn i en dårlig periode. Det er kanskje åpenbare tegn for noen, men ikke absolutt alle. Jeg orker ofte ikke bry meg om noenting, orker ikke tenke på hva jeg spiser eller ikke spiser. Gir meg selv grønt lys for alt jeg vil ha, enten det er mat eller materielle ting. Det kaller jeg overlevelsesfasen.

Jeg tenker også at det er viktig å kjenne litt på de ulike følelsene som dukker opp der og da. Kommer det perioder med mer sorg? Eller kanskje en følelse av sinne? Man er ikke alltid sønderknust midt i en depresjon. Det å godta at det kommer når det kommer, og la det til en viss grad gå sin gang, det tror jeg kan være bra.

En dårlig periode er uansett ikke over før den er over. 

Det er også viktig at man får den freden man trenger når man trenger den, og at ingen maser på deg. Det er viktig å ikke presse personen med på ting, selv om det skulle være en positiv ting. Orker man ikke så ORKER man ikke. Det er ingen enkel oppgave og gå rundt og tviholde på det lille man har av energi. 

Gode tips for å komme seg lettere gjennom de tyngste stundene

Det finnes vel egentlig ikke konkrete tips, men det er jo en sannhet i at et oppegående kosthold med null junkfood er bra, og at raske karbohydrater  og for mye sukker ødelegger for balansen i kroppen. Trening er sunt, sol er sunt. Likevel er det sjelden jeg selv klarer å følge disse tipsene. Andre ting som å ha mennesker rundt seg, ha noen å snakke med generelt, det er jo også ting som kan gjøre situasjonen bedre. Rutiner er også noe som hjelper meg.

Når det kommer til isolasjon er det jo ulike grader av hva man kan anse som faretruende. Det er ikke unormalt å oppleve at den som sliter trekker seg unna i perioder, men når det er vedvarende, og skjer hyppigere, er jo det klare signaler på at noe er annerledes/forverret. Jeg har lært at med depresjoner, kommer tålmodighet

Det er flere som har fortalt meg at de ikke hadde en anelse, og det er nettopp det som beviser det motsatte. At du får både deg selv om andre til å tro på skuespillet ditt.

Når jeg er bedre, så tar jeg mer initiativ. Jeg er mer oppmerksom på ting, og glemmer litt mindre. Jeg er mer interessert i det meste, og med det kommer også overskuddet. Samtidig henter jeg også energi av å være alene, mens jeg på en annen side er avhengig av å ha folk rundt meg nesten hele tiden. Jeg er heller ikke sånn at jeg henter nytt overskudd og energi når jeg kommer fra ferie, da jeg gjerne har brukt mer enn gjennomsnittlig antall dager på å roe ned. Alt som har vært knytt godt sammen, rekker ikke akkurat å løsne til jeg er tilbake. 

 

Det kommer alltid en ny dag

Det kommer alltid nye muligheter

Det kommer alltid nye utfordringer

Det kommer alltid et nytt problem

Det kommer alltid en ny sjanse

Men du har bare et liv

 

N.

MATERIALISTISK LYKKE

 



Åh, jeg kan vel ikke være den eneste som elsker vesker? Jeg føler det er mitt kall i livet, uansett hvor dumt det høres ut. Jeg klarer meg ikke uten, og jeg bruker heller 10.000 kr på en veske i året, enn å shoppe annen hver dag. Folk kaller meg dum, at jeg kaster bort penger, men jeg bryr meg ikke. Jeg gjør hva jeg vil! Kall det kortvarig lykke, men jeg er fortsatt like fornøyd med min første veske, som min siste. 

For meg tror jeg det handler om "å samle på noe". En psykolog ville sagt at jeg prøver å kjøpe meg glad. Jeg kaller det å leve i nuet, og hvis det gjør meg ekstra glad og jeg ikke havner på luksusfellen, da er det greit, hehe!

Jeg elsker vesker i alle størrelser, men det skal være et relativt enkelt og minimalistisk design. Jeg liker duse farger, gjerne beige, babyrosa, og gråtoner. Det kan også være sort. Jeg elsker gullfargede detaljer, og velger sjelden sølv. Rosegull er nydelig! Favorittmerket mitt er Louis Vuitton, og "Louis squaden" blir gjerne større for hvert år. Det er rett og slett for vanskelig å la være!

Jeg foretrekker også å kjøpe vesker i utlandet da jeg føler det blir en suvenir fra hver by eller land. Det er nok bare en greie jeg har, men for meg er det en fin greie. Så hender det jeg får spørsmål fra folk om hva jeg har tenkt å gjøre med "alle" veskene når jeg er blitt gammel. Jo, da skal jeg søren meg sprade rundt med Prada vesken min, verken jeg eller vesken skal støves ned i et hjørne da.

Før elsket jeg sko, og tror jeg kjøpte sko hver gang jeg fikk lønning. Jeg gikk alltid i høye heler, nå klarer jeg ikke sitte 10 minutter med pumps for å se fin ut. Tragisk. 

Stilen min er nesten for enkel, og tidvis ganske kjedelig syns jeg selv. Samtidig er jeg typen som pynter opp et antrekk med en fin veske, en kul jakke, eller andre smådetaljer som øredobber osv. 

Jeg elsker småtteri som sminkepunger, kortholdere, og lommebøker. Jeg føler det lyser opp hverdagen, på samme måte som det lyser opp hverdagen til noen å kjøpe sko hver måned, eller å holde på med sminke. Om ikke mange månedene skal jeg på jentetur til New York, og da kan det jo hende jeg finner en ny favoritt!


Denne Gucci varianten er nyeste medlem i samlingen.

Ha en fin søndagskveld!

N.
 

AKUTT PSYKIATRISK HJELP? TREKK ET LODD!




Her i Norge betaler vi skatt. Vi har rett til utdanning, og skjer det oss noe, hører vi til et system som skal hjelpe oss raskt. Blir du ufør, har man NAV å støtte seg på. Brekker du et ben, får du fikset benet. Blir du alvorlig fysisk syk, har du rett til hjelp. Blir du psykisk syk, så har du også rett til hjelp.

Men. Det fungerer ikke optimalt. Etter min mening fungerer det ikke i det hele tatt. Og om det funker så inneholder det så store feil og mangler at det like gjerne kunne vært lagt ned. 

Vi har ikke et godt nok psykisk helsevern i Norge, og vi er et sabla rikt land! 

Det er helt klart ulike ressurser i ulike kommuner, men den forskjellen burde ikke være så stor som den er. La oss ta en titt på innsiden av et akutt tilfelle hvor jeg prøvde å skaffe hjelp til en annen som prøvde å skaffe hjelp selv først;

Jeg ringte først akutt psykiatrisk avdeling ved det aktuelle sykehuset, hvor vedkommende hører til. De kunne ikke hjelpe med noe som helst da de kun tar imot pasienter som er henvist av en lege. Jeg fikk da et telefonnummer til akutteamet ved DPS i vedkommendes distrikt, og de kunne fortelle meg at de ikke kunne gjøre noe da kontoret stengte kl 15.00, og vedkommende bodde dessuten litt for langt unna til at de ville kjøre dit og hente. 

Dette er det ene tilbudet som finnes, en gruppe som skal kunne rykke ut i akutt krise, også kan de ikke hjelpe? Unnskyld meg, men det er da ikke holdbart? 

Så spør jeg personen jeg snakker med; javel, så det du da forteller meg er at man ikke kan bli syk og ha behov for akutt hjelp etter kl 15.00? Joda, det er bare det at da er det legevakten i den aktuelle kommunen som videre har ansvaret. Man må da selv komme seg dit på egenhånd, uansett hva man er i stand til.

Så forklarer jeg at vedkommende ikke er i stand til å komme seg noe sted, og allerede er nektet hjelp av 113. Ambulansepersonellet har da også truet med å ringe politiet hvis ikke vedkommende tok seg sammen, og da vedkommende ble oppfordret til å sette seg på en buss til en legevakt alene og ikke selv hadde penger, fikk vedkommende klar beskjed om at det bare var å gå til en nabo og låne penger. Dette er da også en person som lider av angst og autisme. Videre får jeg da beskjed om at de skal drøfte situasjonen seg i mellom, og ringer meg tilbake om en liten stund. 

Så ringer de tilbake etter 15 min, og forteller meg at de har funnet en løsning; Vedkommende får tilbud om hjelp på mandag.

På MANDAG? Personen trenger hjelp NÅ!

Personen jeg snakker med beklager seg, og sier seg enig at det er et for dårlig tilbud. Så får jeg beskjed om å ringe til legevakten vedkommende hører til. 

Jeg ringer så til den aktuelle legevakten og gir dem beskjed om at det er dukket opp en person som har mulighet til å hjelpe vedkommende dit. Det er bare et problem. Legevakten åpner ikke før kl. 18.00, og kl. er bare 14.25. Jeg forklarer at dette ikke kan vente lenger, men siden de ikke åpner dørene før da, får jeg beskjed om å ringe legesenteret i kommunen. Så blir jeg satt over i en fei og forklarer situasjonen.

Så får jeg beskjed om at det finnes en ledig "akuttime" kl. 17.40. 

Da er vi jo nesten like langt, forklarer jeg. Akuttime 20 minutter før man like gjerne kan dra til legevakten som åpner 18.00? Videre går jeg fra å snakke med en i resepsjonen, til en lege. Jeg snakker med legen og forklarer at dette ikke kan vente i enda et par timer. Legen forstår, og prøver å finne en løsning. Jeg får beskjed om at jeg skal bli ringt opp igjen, da legen prøver å overtale akutt psykiatrisk avdeling ved sykehuset til å ta vedkommende imot uten å ha blitt vurdert av en ved legesenteret først. Det går altså ikke, enda vedkommende har vært der før, og de er kjent med vedkommendes situasjon. 

Etter en lang samtale med samme lege, blir vi enige om at en kort visitt innom, så man har formaliteten i orden, er på sin plass. Dette må da bare prioriteres, sier jeg. Legen er enig.

Vedkommende blir så kjørt til akutt psykiatrisk avdeling, men som vanlig er det jo ventetid. 1,5 timer skal det gå, før vedkommende får tilsyn av psykiatrisk personell. Det har da totalt gått 7 timer fra det ble ropt om hjelp, til hjelpen kom.

Det som gjør dette ennå mer alarmerende, er nettopp det at vedkommende er alvorlig psykisk syk, meget ustabil og har vært i systemet lenge. Dette er ikke et førstegangstilfelle, snarere nok et rop om hjelp.

Jeg blir ikke lenger lei meg, bare sint. Sint for at vi ikke har et godt nok helsevern når det kommer til mental helse. Sint for at ingen kommer og hjelper, sint for at det skal gå 7 timer! 

Og aller mest er jeg dypt sjokkert og rasende over at en person som allerede ligger nede og bruker sine siste krefter på å rope om hjelp, IKKE får hjelp! 

Da mister jeg troen på menneskeheten, et godt samfunn, og et rikt land. Og dette er bare en av veldig, veldig mange andre tilfeller. Og bare en av alle de andre der ute som ikke får den hjelpen de trenger.

Da er det vanskelig å stå på sidelinjen å innse at det egentlig ikke finnes et fungerende psykisk helsevern i Norge, og at hjelpen helst kommer når det er for sent. Når skaden allerede er skjedd, og det ikke alltid finnes en vei tilbake.

N.

 

Hva er lykke?


 

Lykke er å kjøpe seg en ny veske, nye klær, ny telefon. Ekte lykke er noe annet. 

Ekte lykke er å våkne opp uthvilt. Ekte lykke er å ha ro i sinnet. Ekte lykke er å være frisk, fysisk og psykisk. Ekte lykke er å bli verdsatt og elsket. Ekte lykke kan med andre ord være vanskelig å oppnå. For noen er det uoppnåelig å være uthvilt, og det er ikke alle som er friske heller.

Tenk så heldig heldig hvis man har en fysisk frisk kropp som i utgangspunktet er i stand til å gjøre det meste? Hvordan kan det da ha seg at psyken vår kan knekke oss rett i to? Jeg har fått beskjed om at jeg har et veldig bra oksygenopptak i blodet mitt, det er det ikke alle som har, uten at man er noe syk av den grunn. Likevel er det søren meg ikke alltid lett å puste. På en annen side er jeg ikke fysisk sett i god form, sitter for mye i ro, og spiser dårlig. 

Jeg kunne sikkert løpt som vinden, hvis jeg trente opp pusten og musklene mine, men ærlig talt. Hvis jeg ikke klarer å gå rolig en time på mølla, da er ikke dette mitt kall. Jeg har en ambisjon om å trene enkle økter med noe jeg liker to ganger i uken, men selv det er umulig å få til. Det er overkommelig, og i noen perioder går det helt fint, men nå er det lenge siden noe fysisk har gått fint.

Jeg trente for eksempel med personlig trener tidligere i år, og det var meningen at jeg skulle ta kontakt igjen etter påskeferien for neste økt. Det er blitt noen måneder siden. Ikke vet jeg hva hun tenker, om hun vet at jeg lever, eller kanskje hun tror jeg er blitt alvorlig syk. Det jeg vet, er at jeg ikke orker å bry meg. Stakkars treneren min som bare er snill og hyggelig, som har brukt tid på å prøve å bygge meg opp, mens jeg bare har tvunget meg på disse timene med den mest falske innstillingen noensinne. 

Samvittighet. Flink pike syndromet; jeg skal trene, jeg skal spise sunt, jeg skal treffe venner hele tiden, jeg skal gjøre det bra på jobb!

Hva lykke er for meg:

For meg er lykke å være stabil. Det er å være ekte glad, ikke den falske varianten som kommer hver gang jeg skal gjøre noe gøy, men når jeg ikke orker. Lykke er å være frisk. Lykke er å ha en frisk familie, og friske venner.

Lykke er å være der jeg er nå, på hytta. Det er å høre stillhet, se på sjøen og drømme seg bort. Lykke er sol og sommer. Det er å våkne opp bekymringsfri, angstfri, depresjonsfri. Lykke er å gi bort gaver, lykke er å få gaver med personlig betydning. Lykke er å føle at noen virkelig trenger deg, det er å bli satt pris på. 

Lykke er å kunne se fremover, uten å måtte se bakover.

Lykke er å få babyer til å smile og le. Det er å bade i saltvann. Lykke er å nå mål, det er når noen sier er at de savner deg. Men den aller største lykken, det er å være fornøyd med seg selv. 

Jeg tenker det at jo flere ting vi ønsker på en gang, jo lenger unna havner det. Jo mer vi streber etter, desto vanskeligere blir det å oppnå. Vi blir ikke lykkelige av å strebe etter å imponere andre, eller å prøve å være andre. Det er mange ganger jeg har villet være andre, og jeg har ingen problemer med å innrømme det. 

Kylie Jenner - Effekten:

Jada, vi har vel mange vært der, hvor vi lar oss imponere av timeglassfigur, fylte lepper, og perfekt sminke. Jeg har selv vært inne på tanken flere ganger, at hvis jeg bare gikk ned 15 kg, hvis jeg bare fikset litt der jeg ikke er fornøyd, hvis jeg bare fylte leppene mine litt, DA ville jeg vært fornøyd. Hvis jeg bare orket å sminke meg perfekt hver dag. DA hadde jeg vært pen da. Om jeg bare hadde hatt energi til å trene hver dag, tatt vare på hver lille celle i kroppen, hvor flott hadde jeg ikke sett ut DA? 

Nå tenker jeg; om jeg bare kunne sluttet å ville være noen andre enn meg selv.

Jeg liker ikke å putte ting i bås, som med Kylie Jenner for eksempel, og personlig liker jeg henne. Likevel har hun bidratt til et forvrengt kroppsbilde blant unge, uten tvil. 

Og til sist; TENK så lykkelige vi kunne vært hvis vi kunne kurert mobbing

Hva er lykke for deg?

N.

 

Ensomhet


 

Hva er ensomhet?

Er det det å legge seg alene om kvelden? Eller å ikke ha noen man kan prate med? Kanskje du ikke har noen å gå ut med i helgen? Er det å ikke ha mange venner? Eller er det å ikke bli sett eller hørt?

Jeg har mange venner, flere å prate med, mange å gå ut med, og jeg blir sett og hørt. Men jeg er fortsatt ensom. For meg har det å være ensom fått en helt ny betydning de siste årene. Jeg har egentlig vært ensom i mange år, men det er først nå jeg ser det, og kjenner det.

Jeg er ensom langt inni meg. Jeg er ensom på en måte det er vanskelig å komme seg vekk fra. Den type ensomhet hvor du har mennesker rundt deg som du kan prate med, og du egentlig aldri er alene, men likevel; jeg har aldri vært mer ensom noensinne. 

Hvorfor det? Hvorfor føler jeg meg sånn? 

Når jeg kjenner på ensomheten min, så kjenner jeg at jeg føler meg så langt unna alle andre, som om jeg egentlig er på et helt annet sted. Ikke bare mentalt, men også fysisk. Også tenker jeg; kan ikke alle dere andre også bare være her hvor jeg er? Poenget er at jeg vet ikke selv hvor jeg er. 

Føl hva jeg føler, tenk det jeg tenker, se det jeg ser. (Jeg er fullstendig klar over at dette ble skremmende likt Jigsaw med sin karakteristiske "cherish your life" i Saw filmene, hehe.)

Men det er nettopp det jeg ofte ønsker. At andre mennesker skal kunne få kjenne litt på de følelsene. Ikke fordi de fortjener å føle seg sånn, men bare for å se hvordan det blir tolket, nettopp fordi vi er så forskjellige. Ensomhet oppleves vel vidt forskjellig vil jeg tro, i svært ulik grad. For 8 år siden var jeg ikke ensom, jeg hadde aldri kjent på den følelsen. Og skulle jeg etter hvert som jeg ble eldre kjenne litt på denne følelsen, var jo den kortvarig.

Nå er er jo ensomheten permanent. Den er enorm. Jeg føler meg alene selv sammen med andre mennesker. Selv om jeg har gode venner å prate med, så føler jeg meg ensom. Jeg tror det er veldig viktig at man får litt forståelse for nettopp det å være ensom. Forståelse for at man er ensom på forskjellige måter, og at man takler det på ulike måter. 

Det er viktig å ha forståelse for at selv om man "har alt", så kan man føle seg ensom og fortapt. Ikke minst, er det viktig å tørre å snakke om det, mest for sin egen del, men det er også slik man får mer forståelse!

Jeg elsker å være alene overlatt til mine egne tanker, og det er ikke alltid jeg føler meg så alene da. Men sammen med andre, gjerne de med mye energi, da føler jeg meg alene, tilsidesatt, forlatt og fjern. Som om jeg er langt unna. Og det rareste er at når jeg sover, så føler jeg meg så mye nærmere jorda, eller som om jeg er der jeg skal være. Det gjør meg litt redd. Redd for at jeg skal leve et liv hvor jeg foretrekker å sove og drømme meg bort i stedet for å leve livet.

For meg er det å sove og forsvinne inn i drømmeland den beste timeouten jeg får. Alt virker så mye lettere. Drømmene er angtsfrie, depresjonsfrie, og jeg er i hvertfall ikke ensom. Det er trist og fint på en og samme gang. 

En annen ting som gjør at jeg ikke føler meg like ensom, er musikk. Jeg tror det er det som driver meg. At jeg kan drømme meg bort med musikk. Det er det fineste jeg vet! Det er verdens beste terapi, og jeg tror virkelig ikke jeg hadde klart meg uten en dag engang. 

 

Dette er en av mine all time favorittsanger, "Love on the brain" av Rihanna.

 

0RyInjfgNc4

 
N.



 

Selvdestruksjon

 

Dette er en tekst jeg skrev for ca 2 år siden. Hadde ikke trodd den skulle vises til verden, men her en den. Kanskje den kan være til hjelp?

 

Selvdestruksjon

Jeg føler meg så tom. Jeg føler ikke at det er noe på innsiden lenger. Hvorfor er det sånn?
Jeg er fanget i en slags uvirkelig,  mental tilstand som spiser meg opp. Jeg har opplevd mye glede, men jeg klarer ikke se glede på samme måte lenger. Selve ordet negativitet kan ikke beskrive det lenger, det stikker så mye dypere.
 Jeg trodde jeg hadde nådd bunnen da jeg var på mitt dårligste og alt var sort. Men jeg har nådd bunnen, for lenge siden, og nå sitter jeg her og har det enda vanskeligere enn noensinne. Betyr det at den virkelige bunnen er når du trodde du hadde kommet et lite stykke oppover, men i stedet etter en lang stund innser at du har sittet fast på samme stedet i lang  tid?
Er bunnen når du har gitt opp alt rundt deg, når familie og venner ikke betyr like mye som før? Eller kan bunnen være enda dypere? Kan man være ekstremt depressiv over lang tid uten å se lyset i enden av tunnelen, men likevel ikke ha selvmordstanker? 


Jeg ønsker bare å ha det bra, jeg også.

 

Hvorfor ser jeg på meg selv på den måten jeg gjør?


 Jeg er min verste fiende, og min verste venn. Jeg gjenspeiler det som ødelegger mennesker, et dårlig selvbilde. Hvorfor hører ikke kroppen på meg når jeg sier at jeg må slutte å se ned på meg selv? Jeg blir sliten av å stadig mobbe meg selv.
Kan man mobbe seg selv uten å være klar over det?


 Ved å snakke nedverdigende om seg selv hele tiden, og stadig påpeke egne feil og mangler, hva er den egentlige forskjellen på om du eller andre er formidleren?


Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor du er nødt til å elske deg selv før noen andre kan gjøre det. Se på deg selv som et speil, og se for deg at du utstråler alt du sier og gjør, også det du gjør mot deg selv der andre ikke ser det. 
Hvor lenge tror du at du klarer å elske noen som har så mye negativ energi at du blir med i dragsuget?
 De fleste vil vel tippe, ikke særlig lenge. Men sannheten er noe annet. Det å føle ansvar overfor et annet menneske, et annet menneske som også har det vondt, det gjør deg gjerne mer empatisk. Du fylles med sympati og vet nøyaktig hvordan det er, og tenker gjerne at kan jeg ikke fikse meg selv, skal jeg fikse alt annet.
Men det er ingen andre som kan fikse deg selv enn nettopp deg.

Hvorfor skal alt være så fryktelig vanskelig? Hvorfor er det så vanskelig å komme seg videre? Hva eller hvem er det som holder deg tilbake?
Jeg tror heller ikke du kommer deg videre med mindre du er klar for det. Hvordan bli klar? Hva er oppskriften? Jeg gidder ikke vente mer.


Jeg vil ha det bra nå. 

 

Når kroppen din er sliten orker den egentlig ikke bry seg. Men når spareblussen er brukt opp og du bare ligger der og syns at livet mangler totalt mål og mening? Hvem skal gi deg energien til å ville gjøre noe med det?
Igjen, det er ingen andre enn deg selv som kan gi deg spark i baken.

Når andre mennesker sier at de forstår deg, at de skjønner at ting er vanskelig, hvordan kan de egentlig være i stand til det uten å ha vært der selv? Jeg har alltid satt pris på sympatien man får fra andre mennesker, for de bryr seg jo. Men jeg blir også sittende igjen med en nesten større tomhetsfølelse fordi jeg forstår at jeg er alene om å vite hvordan jeg har det. Du må ha vært der.
Du blir hva du sier til deg selv at du er. Du presser deg selv ned, og forventer likevel at noe eller noen skal komme og plukke deg opp? Du har ansvar for ditt eget liv, men du er ingen verdensmester i å mestre livet bare fordi du er her. 
Men kanskje det er på tide å være takknemlig for at man har fått sjansen. 

Hva er selvdestruksjon?


Selvdestruksjon er når du har lært deg å takke pent for komplimenter, mens du innvendig gjør narr av deg selv for at noen kunne si noe sånt om deg, for det stemmer jo ikke.
Selvdestruskjon er å hele tiden legge listen etter hvordan alle andre er, hva de får til, og hvordan de ser ut. For der vil du aldri havne, det er urealistiske mål. Fordi vi er ulike. 
Selvdestruksjon er når du bygger deg opp et skjold som nekter deg å ta imot positive ord, råd, hjelp generelt. Fordi du tror at det er løgn.
Ingen kan hjelpe meg, ingen som ikke har vært der selv kan hjelpe meg!

 

Hvor kommer de gode dagene fra?


De gode dagene, de føles som en midlertidig, falsk tilstedeværelse som egentlig ikke eksisterer. Feil.
Egentlig er det de små tegnene som prøver å vise deg hva du kan ha, hva du fortjener å ha, hele tiden. Det er påminnelsene om at du fortsatt lever, puster, og kjemper deg gjennom dagene. 
Vær så snill å ikke gi opp.

Hva får deg gjennom dagene egentlig? Er det musikk, mat, jobb, trening? Der er vi så forskjellige alle sammen. Kanskje det er litt av alt? Musikken du hører på til og fra jobb som får deg til å koble ut, det å komme på jobb og gjøre det du liker, det du er flink til. Treningsøkten du presset deg selv til som ga deg litt ekstra energi, og som fikk deg til å lage en sunn middag? Føler du deg ikke bra da? 
Men hva med når du ikke klarer å finne energien det faktisk kreves for å gjennomføre disse tingene, hva da? Det er mange som mener det bare er å komme seg opp, bite i det sure eplet, ta seg sammen osv. 
Jeg skulle så gjerne vist alle dere som mener det er så lett, hvordan det faktisk er å ligge der og ikke kunne gjøre noe som helst. Dere skulle ha byttet med meg, kjent på hvordan det er å ikke ha viljestyrke.
Men det er heller ikke deres feil, de prøver bare å hjelpe, oppmuntre og sette en god standard. Det er bare ikke så enkelt.

 

Er jeg lat?


Hva er latskap? Er ikke det den egenskapen der du bevisst velger at du ikke vil? Jeg har ikke bedt om å ikke orke. Jeg har ikke valgt å være sånn.
Var det opp til meg, hadde jeg hatt hjemmet mitt ryddig og rengjort hver helg, laget meg middag hver dag (selvfølgelig sunn), fått unna flere treningsøkter i uken, og selvfølgelig hatt tid til venner hver eneste helg, om ikke oftere. Stresser det deg at du som ung i dag har mye å strekke deg etter og at det kreves mye mer av deg? Eller, gjør det egentlig det? Unge mennesker i dag har selv valgt den livsstilen, har de ikke? Prestasjon.
Jeg hater ordet prestasjon.
Det er helt greit å ikke være best, ikke nest best heller. Tro det eller ei. Hvem er det som egentlig bryr seg om du er god i matte? Eller gym? Eller, skal du bli lege, for ikke å snakke om advokat må du jo ha gode karakterer i alt. Fordi det er sånn det fungerer. Poeng her og der som trekker opp så du kan få gå på den beste skolen. 
Jeg er glad jeg tok en "lett" utdannelse. Nei, den er ikke lett, det er bare samfunnet som skal ha deg til å se på det som en enklere og raskere vei ut i arbeidslivet, kun fordi du ikke trenger toppkarakterer, og fordi du ikke går på skole til du er 27 år.
Jeg har en utdannelse, og den er jeg stolt av.

Du er flinkere enn du tror, og du eier mer kunnskap enn du er klar over.
Stort sett når folk sier til meg at jeg er flink, tenker jeg;  jada sikkert! Men det er ikke tull, det kalles komplimenter, og er noe vi alle burde verdsette og bli flinkere til å ta imot. Det å gå gjennom livet er litt av en lærepenge, tenk så kjedelig det hadde vært hvis man aldri fikk noe cred?

 

De aller fineste komplimentene er de du gir til deg selv.


Jeg føler meg mislykket og mindreverdig.
Hvorfor? Fordi du ikke ser ut som alle andre? Eller fordi du ikke har gjennomført noen utdannelse ennå? Kanskje du ikke vet hva du vil. Alle kan ikke se ut som barbiedukker, ikke alle kan være like smarte. Hva spiller det for noen rolle, det å føle seg mislykket kommer kun fra et sted, og det er innsiden. Det hjelper ikke om du ser og føler deg aldri så flott på utsiden, om du ikke har det bra med deg selv. 


Hvorfor tror vi at vi er mindreverdige?


Den største feilen du kan gjøre mot deg selv er å tro at du er mindre verdt, at dine meninger ikke betyr like mye, at du ikke har noe du skulle ha sagt. At ingenting spiller noen rolle, ikke når det kommer fra deg.
Det er mørke tanker, og du må ikke finne på å tro på dem.

 

Kunsten å tenke positivt (og negativt)
Tenk så lett det er å smile og le, tenke positIve tanker. Også skal det ikke mer til enn en negativ tanke for å drepe alt det positive? Hvis du først har lært deg å destruere deg selv er det vanskelig å flykte. Da rømmer du på en måte fra din egen fiende, og den fienden skal jo ingen steder, for den eksisterer inni hodet ditt. Først da forstår man hvordan det er å være fanget i sitt eget skall. Tenk på det som en løk som spises opp fra innsiden. Hvis du først har kommet deg gjennom alle lagene som er relativt tykke, så sitter du igjen med det puslete, tynne laget på utsiden.
Sånn føles det. Også var det å bygge opp denne løken igjen.

Det er kun en av deg, og en av meg. Gjør det beste ut av det du har fått, og slutt og tenk at du er født under en uheldig stjerne. Det har jeg sluttet å tenke, da jeg skjønte at det kun var jeg som skapte den uheldige stjernen. Livet er hva du gjør det til, enkelt nok. Men enkelt er det ikke, og vet du hva? Livet blir ikke  lettere heller, desto mer utfordrende. 
Vær heller forberedt og bli den beste versjonen av deg selv, uansett om det er et stykke unna nå. 

Jeg føler meg faktisk mindre tom, nå som jeg har fått alle disse ordene ned på papir. Det føles bra.

 

N.



 

En ond sirkel



Når jeg er glad er jeg tilfreds

Når jeg er tilfreds har jeg ingen ting å klage på

Når jeg ikke har noe å klage på dukker det opp nye tanker

Når det dukker opp nye tanker dukker det opp nye bekymringer

Når det dukker opp nye bekymringer stresser jeg

Når jeg stresser så spiser jeg

Når jeg spiser blir jeg glad

N.

 

Mentalt fanget // Psykisk terror pt. 2



I forrige innlegg skrev jeg litt om psykisk terror og hvilke effekter det har. Jeg ønsker gjerne å utdype dette litt mer da det er et tema som mange er og har vært utsatt for. Jeg har tenkt litt på hvordan jeg kom meg ut av det og hvilken strategi som åpnet øynene mine.

Begynnelsen:​

Jeg godtok absolutt alt. Jeg tenkte at det var en grunn til at jeg ble behandlet som jeg gjorde, snakket til som jeg gjorde, at jeg ikke fortjente bedre. Jeg tror kanskje jeg tenkte at jeg ble irettesatt, og at det var sånn halvveis greit. Det er ingenting som er halvveis greit. Jeg hadde det tross alt bra til å begynne med, og det var det jeg brydde meg om. Så lot jeg det gå flere år, uten at handlinger fikk konsekvenser. Det ble en vane.

Så kom det en tid hvor jeg lukket øynene mine for alt som skjedde med meg, og rundt meg. Jeg lukket øynene for skepsisen til alle de jeg hadde rundt meg. Jeg ville heller ikke høre. Og jeg var livredd for å være alene. 

Etter flere år:

Jeg brydde meg ikke lenger. Stabilitet for meg var å ikke være alene, ikke å bli behandlet bra nok. Jeg var så sliten av så mye rundt meg at jeg prioriterte feil. Jeg tok mer vare på alle andre rundt meg enn meg selv. Jeg ble glemt. Av meg selv. Ofte fikk jeg kommentarer som "du skal også ha et liv", eller "du kan ikke gå rundt og ha det kun OK resten av livet". Jeg hørte det, men jeg lyttet ikke. 

Jeg kunne få kommentarer som at jeg var dum, mindreverdig, og inkompetent. Jeg merker at enkelte av disse ordene bruker jeg mye selv den dag i dag, og man kan jo lure på hvorfor. Andre ganger var jeg en feit gris, noen få ganger så jeg bra ut (mot at jeg ikke måtte bli tjukk igjen). Hadde jeg sminket meg litt ekstra fint, kom det "hvorfor sminker du deg ikke sånn hver dag?" i stedet for at jeg bare generelt fikk et kompliment om at det så bra ut. Da fikk jeg jo nok en bekfretelse på at jeg ikke var bra nok.

Så er det enkelte ganger hvor det dukket opp helt ut av det blå at "jeg aldri hadde betydd noe, jeg var en ubetydelig liten f****, og jeg var en skam. En skam? Aldri betydd noe? Hvor i alle dager kom det fra? Jeg husker at jeg ble så forferdelig forvirret midt oppi det hele. Jeg ble heller ikke lei meg lenger, bare oppgitt. Og ikke minst flau. Flau fordi dette er ord som er blitt brukt foran andre, ydmyket foran andre. Selv da fortsatte jeg å godta. Godt fanget i frykt for å være alene.

Det begynte jo etter hvert å gjøre mer med meg enn jeg var klar over. Jeg hørte ikke på hva folk som brydde seg om meg sa, jeg brydde meg ikke om meg selv og midt eget beste, og jeg begynte å bli sint. Det var som om noe var i ferd med å komme opp til overflaten, men hvordan i alle dager skulle jeg håndtere alt som presset seg frem nå? Etter flere år på samlebånd?

Det er en hendelse som ikke slipper taket i meg. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne gå og ta livet av meg selv, fordi ingen ville bry seg likevel. Jeg var presset opp i et hjørne, mistet kontroll over alt rundt meg, jeg hadde angstgråt i flere timer, og til slutt begynte jeg å fossblø neseblod. Så ble jeg redd fordi jeg fikk dødsangst, og tenkte at dette klarer ikke kroppen min mer. 

Jeg har ikke ord for hvor mange ganger sommeren eller julen har blitt ødelagt pga dette. Og jeg har tatt så uendelig mye hensyn, noe jeg angrer på den dag i dag. Hensyn jeg tror det er få som ville tatt. Det ble aldri satt pris på noe som helst, ikke en gave, ikke et kompliment. Jeg ble visket ut for offentligheten og bare brukt som en dørmatte. Fy fader så sint jeg har vært for dette.

Noen ganger fikk jeg bare klare meg selv, og en gang ble jeg midlertidig forlatt langt nede i Sverige, som en bruk og kast ting. Alle løgnene jeg godtok, alt jeg visste men ikke fikk vite likevel. Jeg ble holdt utenfor alt, alltid. Jeg hadde aldri noe med noen ting. Jeg ble oppfordret til å gjøre inngrep for å perfeksjonere kroppen min. Heldigvis gikk det aldri så langt.

Ansiktutrykkene mine forvandlet seg til et fellesuttykk. Jeg hadde bare en mine, ikke glad, ikke lei meg, bare en strek.

Slutten:

Jeg hadde nådd et punkt. Jeg tror det mest var det innvendige raseriet mitt som tok kontroll over meg selv, og gradvis tvang meg ut. Jeg var mild og god, omtenksom og kjærlig. Jeg hadde tilgitt alt, godtok alle nye sjanser, men hva fikk jeg igjen?

Ignorering.

Nå har jeg blitt ignorert for siste gang. Jeg eksploderte i en blanding av raseri og stolthet. Nå var det endelig nok. Kanskje jeg endelig skulle klare det? Å gå videre? 

Så kommer det en liste med trusler og bruk av kontroll. Men det funket ikke lenger, jeg var blitt immun. Jeg var beinhard og kjente ikke igjen meg selv. Meg selv visste jeg at jeg hadde mistet for lenge siden, men kanskje denne siste innsatsen har reddet livet mitt i dag, mentalt sett.

Aldri skal jeg tråkkes på igjen. Ingen skal få true meg, eller prøve å kontrollere meg. Ingen skal få spytte mer på meg. Ingen skal få ta fra meg mitt eget liv igjen.

Jeg hater deg ikke, men jeg er uendelig takknemlig for at jeg ikke trenger deg lenger.

N.



 

 

 

 

 

 


 

Psykisk terror


 

Kjære dagbok.

Etter en uke med ferie har skuldrene senket seg, og jeg kjenner hvor bra dette har vært. Jeg skal ikke jobbe før på lørdag, så ferien er jo ikke over ennå, men jeg skulle gjerne hatt litt mer. Jeg har ikke gjort så veldig mye mer enn å sove egentlig, men det har vært nøyaktig det jeg har trengt. De siste dagene skal brukes godt!

Når jeg er på ferie er det som jeg blir midlertidig sluppet løs fra lenkene, og vet at jeg må tilbake til virkeligheten til slutt. Det er litt av en måte å beskrive det på, men sånn føler jeg det. 

Tenkte å skrive litt om vanene mine på ferie. Jeg sover mer, og spiser mer. Samtidig har jeg det bedre. Nå det er sagt kommer begge deler i konflikt med hverdagen min. På ferie tillater jeg meg selv å kose meg ekstra, noe man skal gjøre. Problemet blir bare da at så fort jeg kommer tilbake til hverdagen står jeg midt oppi en krig. En krig som blir vanskeligere å beseire hvert eneste år. Plutselig skal jeg være "flink igjen", og hverdagen består igjen av det som aller helst skal være et oppegående kosthold, og lite trøstespising. 

Den overgangen blir alltid for tøff. Jeg har heller ikke badet mens jeg har vært her, fordi jeg ikke ønsker å vise meg frem. Jeg har solt meg, men likevel gjemt bak luftige klær så ingen ser hvor mye ekstra det er blitt i år også

Så er jeg for eksempel i en butikk, blir stående i en vinkel hvor jeg ser et butikkspeil i et hjørne, og lurer på hvem i alle dager den brede personen er. Så får jeg sjokk fordi jeg skjønner at det er meg. Jeg har dager hvor jeg syns jeg er helt enorm (og overvektig vet jeg at jeg er uansett), og dager hvor jeg kan føle meg tilnærmet normal. Det er alltid fra en dag til en annen.

Jeg har dager hvor ikke jeg forstår hvorfor jeg ikke får på meg buksa som jeg kjøpte i fjor, hvor jeg må fortelle meg selv at husk at du veier 10 kg mer i år. Det er kjempevondt, når jeg vet at det er kun meg som har fått det til, selv om det ikke er en direkte bevisst handling.

Da blir kommentarer som; "det er da bare å komme deg på trening" eller; "det finnes ingen unnskyldning, du begynner da ikke før da og da" osv, veldig tunge. Jeg sier ofte til meg selv at hadde jeg bare fått til maten litt, så ville vekten kanskje justert seg litt av seg selv, og jeg ville kanskje fått mot til å ville trene og se endringer. Men jeg kommer jo aldri så langt.

Jeg har et selvbilde som har blitt fortalt at hun er stygg, feit, ubetydelig, talentløs, en byrde, og jeg kunne fortsatt i det uendelige. Jeg har blitt fortalt at jeg bare kan ta mitt eget liv fordi ingen bryr seg. Jeg har med andre ord vært utsatt for psykisk terror i flere år. Dette er ord på mye større påvirkningskraft enn det jeg har vært klar over. Jeg har sagt til meg selv at jeg ikke bryr meg, men i stedet for å bry meg der og da, tar jeg smellen når jeg står foran speilet og i stedet sier det samme til meg selv da.

Å leve med psykisk terror over lengre tid gjør selvfølgelig noe med hvordan man velger å ta til seg ord fra andre. Man lærer seg gjerne å "godta" det som blir sagt, rettere sagt overse det som blir sagt. Sånn var det i hvertfall for meg. Frykten for å være ensom og alene gjør deg blind

Hva har psykisk terror gjort med meg?

Det har gjort meg bitter og usikker. Jeg tror som sagt sjelden på fine komplimenter. Jeg rakker hele tiden ned på meg selv, og sliter med å få kritikk, fordi jeg er så redd for å gjøre noe galt. Jeg går alltid i forsvar så fort det er den minste ting, og derfor har jeg flere ganger fått høre at jeg virker hoven. Noe jeg forstår, men det er ikke bevisst. Jeg har problemer med å la ting være, og kan snakke om ting det er lagt lokk på i en evighet. Hvis jeg fortsatt føler jeg har noe å si, så sier jeg det.

Dette høres nok litt kontroversielt ut, men det har hatt en "positiv" innvirkning på meg også. Se på det som hell i uhell. Jeg står mye mer opp for meg selv enn før. Jeg godtar ikke når folk kommer med en stygg kommentar, og tar mye mer igjen enn før. Jeg sier mye oftere hva jeg mener om ting, selv om jeg fortsatt har litt å gå på. Jeg har rett og slett også blitt litt tøffere, når alt kommer til alt.

Marionettdukken:

Nå er det jo også sånn at psykisk terror handler om mye mer enn bare ord. Det handler om konstant undertrykkelse, neglisjering, mobbing, overtak, og kontroll. Jeg gjorde det jeg fikk beskjed om. Det var lettest sånn. Mye gjøres bare ved hjelp av kroppsspråk. Og sist men ikke minst; løgn på løgn på løgn. Det er som om man ikke betyr noen verdens ting, og enda mindre meningene dine. Det er som om man ikke teller. Som å være en rekvisitt til en annens liv. En marionettdukke.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er i den situasjonen lenger, jeg er så mye mer enn det. 

N.

Når hjelpen er for langt unna





Dette temaet syns jeg er ekstremt vanskelig, veldig sårbart, men også veldig, veldig viktig. 

Se for deg at du befinner deg i en maktesløs situasjon. Du eier ingen kontroll over egen kropp og egne tanker, og kjenner omtrent ikke igjen deg selv. Du trenger hjelp, men vet kanskje ikke hva slags, og går til legen din.

Legen din lytter til deg og stiller deg noen spørsmål om hvilke tanker du har hatt/har. Så konkluderes det med at man skal puttes i helsekøen, men at det vil ta tid å få time hos en psykolog da du ikke aktivt går med selvmordstanker. Du trenger hjelp, har rett til hjelp, men kan ikke prioriteres. 

Du får en bunke med telefonnummere som du selv må ringe til, for å i det hele tatt havne på en venteliste. Så får du beskjed om hva gjennomsnittstiden på å vente er. 6 - 12 måneder.  

Kan noen fortelle meg hvordan dette skal være greit? Sjansene for å få hjelp raskt er like høye som å skrape frem millionen i et flaxlodd. Man må nemlig ha flaks. 

Så hva gjør du? Du orker ikke kampen, bunken med telefonnummere  er blitt for tung, du vet omtrent at du ikke har en sjanse hvis ikke du kommer inn med kniven mot strupen. Jeg er klar over at jeg beskriver det på en brutal måte, men det snakkes for lite om, hele dette temaet. 

Jeg syns det er forferdelig at så mange unge og voksne som sliter må settes på benken til det blir deres tur, om en stund. Om en ganske lang stund. 

Så kan du se for deg en annen situasjon, du har kanskje drevet/driver med selvskading og har gjort deg noen tanker om selvmord. Da er det straks sånn at man skal få nesten umiddelbar hjelp. Selv da, er det ikke alltid man får umiddelbar hjelp. Tro meg, dette har jeg sett med egne øyne.

Så hva med dem som gjør seg tanker om selvskading? Det er ikke alvorlig nok, og da må man vente.

Og da spør jeg; vente på hva da? At det skal bli verre? 

Dette handler ikke om rettferdighet, men om at dette ikke er greit, at det gjøres noen tiltak, fordi det er altfor mange som havner mellom to stoler. Det er ikke bare meg.

Jeg kjenner til så mange hendelser og historier, hvor man blir sviktet at det psykiske helsevernet. Jeg har vært vitne til flere situasjoner hvor man ikke får hjelp før det allerede har gått galt, på den ene eller andre måten. Jeg har sett frustrasjonen, og kjent den på kroppen når man opplever at det ikke finnes et tilstrekkelig godt nok psykisk helsevern.

Og ofte tror jeg at grunnen til at man ikke klarer å gi opp heller er nettopp fordi man allerede står så fast. Du klarer ikke rikke deg av flekken. 

Så går alt gjerne på repeat. Til neste gang. 

Så er det dette med piller, antidepressiva. Piller kan bedøve problemet, men det løser det ikke. Det er jo mest en midlertidig løsning, slik jeg ser det. Det fungerer til en viss grad, hos en viss andel mennesker, til en viss tid. Jeg hadde en positiv opplevelse første gangen jeg brukte det, mens andre gangen, følte jeg meg fullstendig fanget i egen kropp. 

Det har vært helt forferdelig, og jeg holder på med nedtrapping nå. For min del handler det om at jeg verken kommer i kontakt med meg selv eller følelsene mine, og ikke trives med den jeg blir med sånne piller. 

Men dette er helt forskjellig fra person til person, og det jeg mener, er at det må gjøre noe med hvordan de håndterer dette økende problemet. Jeg kjenner flere som sliter, noen av dem har måttet øke medisindoser i påvente av samtaleterapeut. Andre har fått beskjed om at de ikke er syke nok. 

Jeg har også opplevd i nære relasjoner, noen som ikke har fått den hjelpen de trenger, enda det er blitt bedt om hjelp. Jeg har sett og hørt personer trygle om hjelp, og vet dere hva politiet sier? "Prøv å ta deg sammen, vi har litt annet vi må prioritere." 

Slike opplevelser har vært med på å forme meg til et menneske som ikke har nok tillit til de som skal dukke opp for å hjelpe i en akutt krise. Jeg har dessverre sett for mange situasjoner gå altfor galt, og hjelpen kommer alltid når det allerede er litt forsent. 
Det er en grunn til at man deles inn og puttes i bås. Vi er for mange som sliter, og har for lite psykologer/psykiatere/egnede personer generelt. 

Men det er for søren meg ikke bra nok! 

Hva med de som ikke har råd til å gå privat for eksempel? Hva med de som blir så mye verre mens de venter, at det går galt? Hva med alle oss andre?

Vi er et så sabla rikt land, gjør noe! Det er på tide å gjøre noe nå! Ikke putt folk inn i de endeløse lange ventelistene! Jeg ringte 100 stykker jeg, alle sa nei, de hadde ikke kapasitet! Skal det gi meg mot til å fortsette? Skal det hjelpe meg videre? Skal man måtte ta av sparepengene sine for å overleve? For det gjør jeg!

Jeg blir virkelig opprørt og trist av dette, men aller mest sint. Sint fordi jeg føler dette landet av og til sitter på en sekk med penger, som gis i bøtter og spann til drøssevis av land (og selvfølgelig er det bra, og vi skal hjelpe andre også!) men hva med oss selv? Hvorfor skal ta det ta noen flere år å få en kommunal bolig når man er uføretrygdet og ute av stand til å ta ordentlig vare på seg selv, mens i det sekund noen tråkker over grensen, kaster vi ut penger? Og ikke misforstå, vi er som sagt et rikt land som har mulighet til å hjelpe, og det syns jeg vi skal fortsette å gjøre, men vi neglisjerer oss selv. 

Det er i hvert fall slik jeg ser på det. Fysisk sett har vi et mer enn nok oppegående system som hjelper oss enten man har brukket et ben, blir alvorlig syk eller lignende. Men den mentale helsekøen er en historie for seg selv. 

Jeg tar gjerne imot det som måtte oppstå av kritikk mot dette innlegget, så skal jeg forsvare mine ord så godt jeg bare kan. Jeg har sett for mye, hørt for mye, og opplevd for mye til at jeg kan la dette temaet ligge uberørt. 

Håper bare jeg roper høyt nok nå. Vi fortjener alle så mye bedre enn dette. Vi er verdt mer enn å ikke være "syk nok". 

N.

Samvittighet



 

Så var det samvittigheten. 

Den sniker seg inn via alt og alle. Av og til føler jeg at jeg går rundt med kronisk dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å tilfredsstille alles ønsker hele tiden. Jeg prøver så godt jeg kan å prioritere både venner, familie osv. Jeg prøver å ta meg tid, men noen ganger strekker ikke tiden til, og oftest strekker ikke energien til. 

Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg må si nei til å finne på noe. 

Jeg får dårlig samvittighet av at jeg ikke drar på trening.

Jeg får dårlig samvittighet alle de gangene jeg dobbeltbooker meg selv til ting.

Jeg får dårlig samvittighet når jeg er sliten og deltar på ting, men folk merker at jeg er fraværende. 

Jeg får dårlig samvittighet av å ville si mer nei enn ja.

Det stjeler av energien min, at jeg alltid kjenner på den samvittigheten. Jeg kjenner derfor at jeg ofte kan velge å distansere meg helt fra ting jeg skal gjøre  i perioder, når samvittigheten tar så overhånd at jeg låser meg.

Jeg vet at jeg ikke er flink nok til å prioritere og ta vare på meg selv, og det er noe jeg jobber med. 

Jeg har funnet ut at jeg kan ikke være der for familie og venner absolutt hele tiden. Jeg kan ikke tvinge meg selv på trening når jeg ikke klarer. Jeg må være der for meg selv

Jeg prøver å fokusere mindre på alt jeg ikke har gjort eller rukket, og mer på det som faktisk er i orden. 

Jeg får dårlig samvittighet for alle jeg ikke føler at jeg klarer å stille opp for. Jeg får dårlig samvittighet for å ikke orke å gjøre masse arbeid når jeg feks er på hytta. 

Det finnes jo ikke noe mer poengløst enn å belaste seg selv med samvittighet når man er sliten og tom for energi. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må slutte å føle at jeg alltid "skylder" noen noe, det er der det kommer mye unødvendig samvittighet fra. 

N.



 

It's like coming up for fresh air



Å, så fint jeg har det akkurat nå. Har sovet mye bedre de siste dagene, og jeg kjenner at energinivået stabiliseres noe. D vitaminene samles opp, og huden får mer fregner. Har liksom lært meg å like fregnene mine, men sånn har det ikke alltid vært. Det var en stund jeg fikk spørsmål om det var meningen at jeg skulle se "så fucka ut" hvor vedkommene siktet til fregnene.

Så da hatet jeg fregnene mine. 

Det aller beste med å være her må være at jeg kan gå rundt uten sminke og faktisk føle meg fin. Jeg går kun i behagelige klær, og hører kun på behagelig musikk. Og jeg tenker mye mindre på bekymringer. Stressnivået mitt er lavere, og tankene blir klarere. 

Som å komme opp etter luft.

Det å være her gjør at jeg sorterer følelser, tanker, bekymringer og rett og slett tar bedre vare på meg selv. Jeg passer også på å lagre disse gode stundene sånn at jeg har noe positivt å trekke frem når vinteren kommer. For den er vanskelig. Jeg elsker høsten, den er mild og vakker, men vinteren blir alltid for tøff. 

Jeg takler ikke mørketiden, jeg fryser av meg det allerede "tynne" hudlaget, og føler meg låst. Låst til kun boblejakker og store vintersko. Låst til ull som man alltid svetter i på jobben. Huden blir tørrere, og den er søren meg tør nok fra før av. Jeg går ikke på ski, og jubler ikke akkurat når snøen kommer. 

Når det er sagt hjelper det jo å fylle opp vitaminlageret, men ellers har jeg ikke knekt koden for hvordan man lettere kommer seg gjennom den tiden. Jeg jobber med saken selv, og deler gjerne en vakker dag, hvis jeg kommer på oppriktige gode tips.

Så kjære sommer. Fortsett å gi meg så mye sol du bare kan. Jeg er deg evig takknemlig. Fortsett å fyll dagene mine med glede og humor. Fortsett og hold meg oppe. Til gjengjeld skal jeg sette pris på alt det positive rundt meg. 

Ha en fin sommerdag, hvor enn du er! 

N.
 

 

Hva gjør depresjon med meg?



Mest av alt blir jeg veldig mye veldig sliten. Men det er også en del andre faktorer som ikke nødvendigvis settes i sammenheng med depresjon sett fra andres perspektiv. 

 Trøtt. Sint. Oppgitt. Slapp. Demotivert. Uinteressert. Her er det mye å velge i. 

Tenkte å skrive litt om de gode dagene først. De er åpenlyst greie å ha, men er ikke alltid en dans på roser likevel. Jeg er stort sett ikke helt uthvilt, og er sliten og uopplagt hver morgen. Er noe flinkere på å få i meg frokost som jeg vet er så viktig for meg, men ikke hver dag. Det varierer veldig. Så drar jeg på jobben og har en ålreit dag, energinivået kan variere veldig, men klarer å holde meg "oppe".

Så tenker jeg gjerne noe mer rasjonelt når det kommer til mat, og jeg velger kanskje en salat til lunsj. Kanskje jeg drikker en halvliter Pepsi Max, men det er "alt". 

Videre utover dagen lengter jeg hjem til senga så jeg kan hvile. Hvis jeg har noen planer etter jobb, er det selvfølgelig noe hyggelig jeg ser frem til, men jeg har sjelden mye energi igjen på slutten av en arbeidsdag, så jeg kan oppleves noe mere fraværende. 

Så kommer jeg hjem, og hvis jeg har klart meg en hel dag uten trøstespising eller noen form for overspising, så har det vært en veldig bra dag.

De dårlige dagene er heltragiske og ekstremt tøffe, men jeg velger å dokumentere dem likevel.

Jeg står opp. Kvaliteten på søvnen er omtrent ikke eksisterende. Jeg står opp kun fordi jeg virkelig må, ingen annen grunn i hele verden. Jeg kliner på meg noe sminke mens jeg sier til meg selv hvor misfornøyd jeg er med meg selv. 

Frokost er ikke et tema engang. Her er det bare å hive seg avgårde da jeg gjerne har stått opp 15 min før jeg må gå. 

Så gruer jeg meg hele veien til jobben fordi jeg vet at nå må jeg lime fake smilet ekstra godt på, og spille rollen min ekstra godt. Så går jeg rundt på autopilot hele dagen, til jeg gjerne kommer på at jeg ikke har spist noe særlig, eller noe i det hele tatt. Jeg kaster så gjerne innpå med sjokoladeboller, brus og kanskje en liten sjokolade.

Så planlegger jeg hva jeg skal raske med meg hjem. Jeg har da allerede bestemt meg for hva som skal inntas og det går det ikke an å endre på. 

Så kommer jeg hjem og slenger meg på sofaen med pizza og godteri. Fornøyd i 15 minutter, deppa de resterende minuttene og timene i døgnet. Så legger jeg meg utkjørt, med tanker som har gått på repeat hele dagen, kroppen er vond og stiv etter å ha knytt seg ekstra gjennom dagen. 

Av og til ligger jeg våken og tenker videre til jeg sovner av det jeg vil tro er en blanding av fysisk og psykisk utmattelse. 

For meg oppleves ikke disse dagene så forskjellige, for det vil alltid være noe, jeg vil alltid gruble. Jeg vet at man kan blir friskere, men jeg vet også at hvis du har jevnlige depresjoner på denne måten er det også blitt en del av deg man må lære å takle. Uansett om man har kjempegode perioder vil de dårlige dukke opp igjen.

Jeg vil heller stå klar og være litt forberedt, når jeg synker ned i bakken. Jeg vet hva som venter meg der, og det er ingen enkel oppgave. 

Så hva skal man egentlig se etter? Når vil man være i fred?

Jeg trekker meg unna. Jeg snakker mindre, jeg viser ikke følelser, og jeg oppleves som uinteressert. Jeg sover enda mer enn mye, jeg spiser mer, jeg gir blaffen i alt, og mest av alt. Jeg orker ikke svare på telefonen. Uansett hvem det er, så er det noe kroppen min nedprioriterer. Jeg orker ikke lenger heller å være fake, for det skuespillet koster meg all energi på jobben. Jeg orker ingen irriterende lyder, vil ikke snakke med en sjel, og vil bare tune helt ut for meg selv. 

Og det er nettopp det jeg trenger når jeg er langt nede. 

Stress gjør selvfølgelig ting verre, og da kjenner jeg meg ofte sintere enn vanlig også. Stresset gjør også at jeg konstant går med en indre uro som aldri roer seg. 

Jeg er takknemlig for de bedre dagene jeg har, men enkelte dager, da er det nok bare å puste. 

N.

 

Terapi




Kjære hytta! Takk for at jeg har et sted som dette. Takk for at jeg får komme meg bort. Takk for all den nye energien jeg får gratis. 
🌊☀️😊​
 

Jeg ble bedt om å ta meg sammen

Dette er en hendelse som ble forårsaket av en annen.

For et år siden gikk jeg og ventet på en operasjon. Jeg var på venteliste for å få fjernet en svulst i øret, også kalt et kolesteatom. Et kolesteatom er en godartet cyste som er en sjelden komplikasjon til tidligere ørebetennelser, med mindre det er medfødt. Det vil da si at man også kan gå med det halve livet før du får symptomer. 

Jeg fikk problemer med å høre skikkelig, ble gradvis plaget med tinnitus (som er vedvarende den dag i dag) og den dagen jeg oppdaget blod fra øret, da gikk jeg til legen. Ble sendt til ØNH spesialist, og fikk en kjempehyggelig lege som virkelig kunne jobben sin. Etter et par runder der ble det bestemt at det skulle tas en CT av hodet mitt for å utelukke kolesteatom som hun sa. Da resultatet kom var i stedet mistanken forsterket, og jeg ble henvist til Ahus.

I og med at denne tilstanden var såpass uvanlig, og de ikke har nok spesialister på dette feltet, var ventetiden lang. I utgangspunktet burde et kolesteatom fjernes 3-6 mnd etter stilt diagnose. Jeg ventet i ca 6 mnd. 

Jeg var der da i mars i fjor og fikk beskjed om at her var det ingen fare, svulsten var så liten at det kunne vente. 

Så en natt i august skulle det gå galt.

Jeg skulle en tur ut på byen med noen venninner. Jeg hadde fått i meg greit med alkohol, men ikke en mengde jeg ikke hadde tålt før. 

Et sted mellom 02.00 - 03.00 blir får jeg blackout og husker ingen verdens ting. Det neste jeg husker er at jeg med vennene mine befinner meg i en park, ute av stand til å gå, stå oppreist, eller i det hele tatt kjenne min egen kropp. Jeg befant meg plutselig i en situasjon jeg ikke kunne forstå at jeg hadde havnet i.

Rundt meg prøvde folk å stabilisere meg så godt de kunne. Jeg kan også huske at jeg plutselig ble oppmerksom på en jente som hylgråt i desperasjon. Hvem i alle dager var det? Det var meg selv. Så kom det forbi noen politimenn som litt oppgitt sa at "hun er da bare full, ta henne med hjem". 

Hvordan tar man med seg en person som ukontrollert kaster opp, ikke vet hvem hun er, eller kjenner beina under seg? 

Taxiene nektet for såvidt å ta meg med også. Så til slutt ble det konkludert med at de kunne få en ambulanse dit som kunne ta meg med til legevakten. I mellomtiden husker jeg bruddstykker med ord som; "hun må pumpes! Det er alkoholforgiftning! Stakkars!" 

Jeg var livredd og ante ikke hva som foregikk. 

Så kom ambulansepersonellet. Det skulle vise seg å by på litt problemer da jeg ikke klarte å stå på bena. Så fikk jeg beskjed om å ta meg sammen. Ta meg sammen? Hvordan i huleste kunne jeg ta meg sammen da jeg ikke visste hvem eller hva jeg var? 

Så ble jeg sendt til legevakten hvor jeg ble liggende til observasjon til kl 10.00 morgenen etter. De konkluderte med en grad av alkoholforgiftning, men ingen av oss kunne skjønne at jeg hadde drukket så mye. Jeg opplyste dem om helsetilstanden min og at jeg ventet på operasjon. De snakket med ahus den natten, men den vakthavende legen der da mente ikke dette hadde noen sammenheng.

Da jeg kom dit hadde jeg null kontroll på kroppen min, og så bare masse leger overalt. Jeg hadde også kroppstemperatur nede i 35 grader, og da skjønte de hva jeg mente med at jeg frøs. 

Så lå jeg der i 6 timer uten vann. Jeg tørket inn som en rosin og da jeg prøvde å snakke for første gang på mange timer var tungen limt fast i ganen. Jeg forstår ikke helt at de ikke ga meg intravenøst der jeg lå og ikke klarte å hjelpe meg selv. Så rett før jeg kunne få gå hjem fikk jeg beskjed om at jeg var dehydrert og måtte drikke masse.

No shit.

Neste gang jeg var på den mnd kontrollen på Ahus fortalte jeg om hendelsen og ørelegen min der er helt overbevist om at dette skjedde pga av svulsten. Det går jo på balanse og de mente at svulsten kunne ha trykket litt på balansenerven.

Så gikk det ikke så mange uker, og ble plutselig satt opp til operasjon. De hadde fått en spesialist fra Rikshospitalet som hadde jobbet med kolesteatomer i over 30 år. Jeg følte at jeg var i trygge hender!

Operasjonen ble satt til slutten av oktober. 

Da jeg våknet fra narkosen sto de der, klare til å oppdatere meg. Det skulle vise seg at de hadde ventet for lenge, svulsten var mye større en antatt, den lå helt inne på hjernehinnen og jeg var i ferd med å få hjernehinnebetennelse.

Jeg var så heldig å ha en ekstremt dyktig kirurg som fikk fjernet alt sammen, så i dag har jeg et velfungerende øre, men tinnitusen må jeg leve med. Første langtidskontroll er nå i høst, så det blir spennende å se hvordan det har gått. 

Sær som jeg er tenker jeg fortsatt på at jeg bare skulle ta meg sammen.

N.



 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
#reasonswhy

#reasonswhy

26, Oslo

Jeg ønsker å sette fokus på psykisk helse hos unge og voksne. Her skriver jeg om mine egne erfaringer rundt det å leve med depresjon, stress, og angst. Kontakt: nicoline.bugge@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits