SELVFØLELSE VS SELVTILLIT

Nå er det lenge siden forrige innlegg. Det blir for min del kanskje litt oppbrukt å si at jeg er sliten, men det er nå det jeg har vært, og er. 

Selvfølelse, og selvtillit. Det er ikke alltid like lett å skille. Ofte blander jeg disse to ulike tingene, og ender opp med "å skylde på selvtilliten".

Selvtilliten min er ekstremt relativ. Den endrer seg fra time til time. De aller fleste har vel dager hvor selvtilliten går opp og ned, man har jo gode og dårlige dager. Men hva når du må krangle med deg selv for å overbevise deg selv om at du er bra nok til å gå utenfor døra? Eller at grunnen til at alle stirrer på meg er fordi jeg er rar? Men er det egentlig noen som stirrer? Jeg har dager hvor jeg føler meg fin. Hvor jeg føler meg fin nok. Men jeg har også dager hvor jeg bruker hele dagen på å tenke på hvordan jeg kunne tillate meg å tenke det. Fordi det ikke stemmer. Jeg har dager hvor jeg er mer opptatt av at andre skal synes jeg er flott, enn at jeg selv skal synes det. 

Jeg kan både stå opp og gå ut av døra med en attitude som selv jeg blir kvalm av, og jeg kan gå gjennom en hel dag og håpe at nesten ingen snakker til meg eller ser ordentlig på meg.

Selvfølelsen min er det verre med. Veldig ofte når jeg får en følelse, skal jeg straks koble det til selvfølelsen. Den er alt fra lav til ikke-eksisterende. Og det er her jeg ofte ikke klarer å skille på hva som går på selvtillit, og hva som er selvfølelse. Jeg har alltid så dårlig selvtillit. Men det er egentlig ikke sant. Jeg har egentlig massevis av selvtillit. Jeg har selvtillit til å smile, både til fremmede og til folk rundt meg generelt. Og nå er det kanskje noen som tenker ; Skal man ha selvtillit for å smile? Ja, det tror jeg absolutt noen trenger. Et helt ekte og oppriktig smil, som ikke er trigget av latter, er vel preget av en viss selvtillit?

Jeg har jo også selvtillit til å bli kjent med nye mennesker, uten problem. Eller jeg tør å tulle, tøyse, og lage et lite nummer ut av meg selv, av og til.

Grei selvtillit, men dårlig selvfølelse? Hva er greia? Jeg kan føle meg fin og flott, omgås mennesker og ha det bra, men likevel føle meg helt elendig? Selvtilliten min kommer ikke innenfra, den er stikk motsatt. Den kommer fra sminke, filter, hairextensions, fine klær og vesker. 

Den kommer fra de dagene hvor ting er litt bedre. 

Selvfølelsen handler for meg om aksept. Den handler om fortiden min, nåtiden, og fremtiden. Jeg klarer ikke alltid å akseptere hvor jeg står, uansett hva det måtte være. Så lenge jeg ikke aksepterer det jeg står midt oppi, eller det som er litt i veien for meg, så kan jeg heller ikke forvente at jeg føler meg bedre. Jeg er daglig fanget inni meg selv, og jeg har begynt å innse at jeg ikke bare kan skylde på fortiden heller. Jeg burde heller ikke la fortiden forme meg, eller la den påvirke meg noe mer enn den allerede har gjort. 

Selvfølelsen er noe jeg jobber med hver eneste dag. Den gnager seg langt inn i margen, og jeg må la den få bygge seg opp uten påvirkning av det ytre.

N.

3 kommentarer

12.08.2017 kl.02:24

Sant så sant <3 Bra skrivvi <3 <3 Klæmma Laila Marie <3 😊

#reasonswhy

12.08.2017 kl.08:45

Anonym: tusen takk! <3:-)

Laila Marie

12.08.2017 kl.22:35

Bærre hyggelig du <3 :-) Klæm Laila Marie <3 :-)

Skriv en ny kommentar

#reasonswhy

#reasonswhy

26, Oslo

Jeg ønsker å sette fokus på psykisk helse hos unge og voksne. Her skriver jeg om mine egne erfaringer rundt det å leve med depresjon, stress, og angst. Kontakt: nicoline.bugge@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits